Foto: Tv2
Fluen på veggen er gigantisk
Min aller første orntlige samtale med Stefan er det faktisk ikke så mye jeg husker fra. Jeg er jo ikke vant til å ha et kamera med meg på date. Og det oppleves litt som å ha med fluen på veggen hele tiden. Det er som om fluen på veggen ikke er liten og unnselig lenger, men har vokst seg overtydelig stor.
Fluer kan som kjent være ganske nærgående og irriterende, men er ofte lett å bli kvitt. Et lite vift, eller et målrettet slag med dagens avis, så flyr den videre ut i verden og begynner sin nærgående spionasje hos noen andre.
Nå mener ikke jeg å sammenligne hverken produksjonscrewet eller fotografen med en flue. De er alle sammen herlige mennesker, som virkelig gjorde alt de kunne for at dette skulle bli en god opplevelse for hele gjengen. Men følelsen av å ha en gigantflue på slep, som med skarpt blikk og alle andre sanser skjerpet zoomet seg innpå deg, var overveldende.
Min første ordentelige samtale med Stefan
Jeg prøvde å konsentrere meg om Stefan. Glemme kamerafluen gjennom total ignorering. Det er merkelig hvordan hjernen begynner å løpe sin egen vei i enkelt situasjoner. Kanskje spesielt når du egentlig ikke har noe kontroll. Og da mener jeg ikke bare det at alt blir filmet, men også det underlige i det å skulle selge inn seg selv til en potensiell kjæreste. Og det på bare noen minutter. Og akkurat i dette skillepunktet, ligger stressfaktoren som får hjernen til å trekke ned rullgardinen.
Det jeg kan erindre er, at jeg spurte han om hvordan alt dette var for han, og hvordan det opplevdes for han at Hege valgte å trekke seg. Jeg forklarte at jeg ble stresset av alt dette rundt, og at jeg er ei sånn dame som trenger tid på å bli kjent. Han var veldig rolig, lyttende, varm og smilende. Og gav uttrykk for at han skjønte veldg godt at jeg trengte å bli litt varm i trøya.
Foto: Tv2
Rettferdig egotripp
Det var ikke mange minuttene vi fikk sammen, før Lene smilende kom for å stjele til seg litt alenetid med bonden. Og det syntes jeg faktisk var helt rettferdig. I denne settingen, hvor vi stort sett er sammen som en gruppe, må det være lov å være litt egoistisk. Stjele til seg litt alenetid der det er mulig. Og i dag visste vi at Stefan skulle invitere med seg de fire han ville ha med seg inn på gården. Jeg tror vi alle sånn sett kunne tenkt oss mye mer tid en til en med han.
Hva vil være avgjørende for Stefan?
Jeg tror vi alle lurte veldig på hva som foregikk i Stefan sitt hode. Hva vil være avgjørende for hans valg? For han kjenner jo ingen av oss. Og så langt har han egentlig kun et førsteinntrykk fra speed daten å gå ut i fra. Han har jo sett litt andre sider av oss i dag, under lunsjen og chilli spise konkurransen, men er det et godt nok grunnlag til å danne seg et bilde av hvem hver enkelt av oss er?
Kjemi er selvsagt viktig. Og det er selvsagt, at akkurat det vil spille en stor rolle, når du skal se etter en som kanskje skal bli en partner resten av livet. Men rekker du egentlig å kjenne på kjemi i så korte møter? Ikke minst fordi gnisten kan drukne i alt det som er rundt. Stressfaktoren i å stå i så mye nytt, fremmed, uvant og til tider ubehagelig, gjør noe med måten vi er på. I hvert fall kjente jeg på det. Og hvor mye ville det ha å si for meg, at han kanskje ikke hadde helt sansen for min type humor? Jeg tenkte på min egen speed date som kanskje ikke gikk helt etter planen. Den kan du lese mer om SpeedDate – del 1
Konkurransen tilspisses
Det ble tydelig etterhvert at konkurransen om Stefan ble litt mer markant. Men ikke på en ufin måte. Vi jentene lot alle få plass. Og ingen var sure, dramatisk eller dyttet andre ned. Det var heller en litt elektrisk stemning av forventning og nervøsitet.
Jeg er ikke så glad i å kjenne på for mye konkurranse sånn generelt sett. Og i denne settingen syntes jeg det ville bli helt feil. Det går egentlig ikke ann å konkurrere om en mann. Kjærligheten fungerer ikke sånn. Du kan ikke tvinge frem noe som ikke er der naturlig og frivillig.
Det nærmer seg valg med stormskritt, resten av denne intense dagen leser du HER