Foto: Tv2
Gruppedaten spiller ut hele følelseregisteret
Endelig fikk vi en liten pause fra kameraene. Stefan inviterte til en avslappende avrunding på gruppedaten. Kunne vi jentene tenke oss og boble litt med han i boblebadet? Det hørtes fantastisk ut. For en deilig avslutning på en hektisk dag, med mye spenning, stress og forventning.
Solen varmet godt fra en klar, blå himmel. Innsjøen, som omkranset Rømskog Spa, lå helt stille og lokket på oss. Små, glitrende diamanter danset forlokkende på overflaten av vannet. Boblebadet var plassert sånn, at vi kunne nyte utsikten til sjøen, og de grønne skogholtene som omkranset den. Det var så vakkert. Nesten som å leve ut et moderne, norskt eventyr.
Mens vi skiftet til badetøy, var flere av oss litt usikre på denne ideen. Hvor komfortable var vi egentlig, når det gjaldt å vise oss i badedrakt på tv? Jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde så lyst til akkurat det.
Den selvkritiske, indre stemmen hamret løs på min usikkerhet. Og pirket borti alt den visste kunne vippe meg av pinnen. For eksempel det faktum at jeg var den eldste av jentene. Alle var vi jo like usikre på hver sin måte. Hvem av oss hadde trodd vi ville havne i en slik situasjon?
Foto: Tv2
Kakafoni av følelser
I løpet av denne dagen hadde jeg kjent på alle mulige, og kanskje umulige, følelser en menneskekropp kan inneha. Jeg var utmattet både i hode, hjerte og kropp. Det var som å sitte på en uendelig berg og dalbane. Føleser som fyker opp og ned. Som gjør krappe krumspring rundt hver eneste sving. Null kontroll og ingen pause. Og jeg hadde ennå til gode å kjenne på alle de ulike følelsene forelskelse og gryende kjærlighet rommer. Hvor i alle vide verden vil dette ende?
Latter letter på mye. Det gjorde det også nå. Og det å vite at vi alle hadde det sånn, var fint. Og det knyttet oss jentene enda sterkere sammen.
Det å takke nei til å bli med var jo uaktuelt, så jeg prøvde å snu om tankegangen isteden. Jeg er som jeg er. Og det lever jeg godt med. I bunn og grunn har jeg ingenting å skamme meg over. Vi jentene snakket motet frem i hverandre. Og med løftet hode gikk vi modige ut til dagens siste møte med Stefan.
Jeg så Stefan naken… nesten
Garderobeavdelingen var litt forvirrende lagt opp. Ikke for det, forvirringen hadde nok mer sitt tilholdssted i meg, og ikke i badeanlegget. Jeg svinset litt rundt, før jeg fant stedet hvor de andre jentene skiftet. Trodde jeg. Ganske stresset småløp jeg gjennom badstue- og dampbadavdelingen, med blikket festet på målet; damegarderoben.
“Hallo” ropte jeg spørrende. “Hvor er dere?” Jeg forventet å høre glade, kvittrende, lyse damestemmer som ville geleide meg i riktig retning. Isteden dukket hodet til stefan frem bak en vegg. Smilende tok han et skritt frem og hilste meg med: “Hei. Jeg tror du har gått feil?” Forfjamset kjente jeg at rødmen spredte seg raskt. Noe så utrolig flaut tenkte jeg. “Åh, unnskyld” sa jeg forskrekket og registrerte at han var godt i gang med å skifte til badebukse. Men takk og pris så var han ikke helt naken.
Flau, og litt skamfull, bråsnudde jeg og løp panisk i en alternativ retning som heldigvis var den riktige. Gro og Pernille lo godt da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Mens jeg funderte på hvor mye jeg skulle behøve å dumme meg ut forran han. Det eneste jeg manglet nå var den berømte klovnenesen min. Er det mulig liksom? På den annen side så er jo dette meg. Jeg gjør sånne ting. Og jeg kan være både klønete, klumsete og lettere forvirret til tider.
Mer om meg og min klovnenese kan du lese HER
Foto: Tv2
Sprudlende, boblende glede
Det tok litt tid før crewet var klare til å filme. Det ble tid til en kaffekopp og småprat. Skuldrene senket seg. Det var fint å kunne omgås, og prate med Stefan, helt uanstrengt og naturlig.
Den avslappede stemningen ble med i boblebadet. Vi glemte vel ikke helt kameraene som fulgte med, men det opplevdes ikke så truende lenger. Kombinasjonen av at vi var slitne, fulle av inntrykk kombinert med gleden over å få være på et så fantastisk fint sted, gjorde noe med oss tror jeg.
Jeg kjente at jeg på en måte resignerte, og bare gav meg over til den stunden jeg befant meg i. Akkurat da forsvant både nerver og motstand. Jeg var for sliten til å orke å bry meg om alle menneskene rundt oss. Det var en lettelse å bare kunne konsentrere meg om Stefan og de andre damene akkurat her og nå.
Det virket som Stefan også slapp litt tak og bare koste seg. Han var minst like sliten som oss. Praten gikk lett, og med litt bobler i glasset ble det både latter og sang.
Stefan syntes det var fint å være sammen med oss sa han. Og det var tydelig at han mente det. En ting likte jeg veldig godt at han satte ord på. Han sa at han er en type som trenger tid for å bli kjent med noen. Jeg opplevde at vi på det planet forsto hverandre. At vi av erfaring og i modenhet begge har lært at varige bånd skapes over tid. Jeg kjente at det gav meg et lite håp forran utvelgelsen som var like rundt hjørnet. Hvem som ble invitert med til gården hans, kan du lese HER
