Etter min speed date, som du kan lese mer om her: Speed daten hvor alt gikk galt – Del 1og her: Speed daten hvor alt gikk galt – Del 2 , så var jeg helt bombesikker på at jeg ikke ville bli invitert med videre.
Jeg hadde bommet totalt både med gaven min, humoren jeg prøvde meg på, og til dels samtalen vi hadde.
Stefan måtte stopp innspillingen
Stefan slet litt under utvelgelsen. Han ble stresset og så litt rørt ut. Men også bare forvirret.
Fra hans ståsted er dette sikkert minst like skummelt, annerledes og stressende, som det er for oss. Vi jentene skal jo bare bli kjent med, og “ta inn” han. Mens han skal danne seg et bilde av åtte ulike jenter. Og dette skal skje på relativt kort tid.
Stefan måtte rett og slett ta seg en pause midt i utvelgelsen. Oi da tenkte jeg… kanskje han har glemt navnene våre?
Og der satt vi da. Enda mer nervøse enn noen gang. Litt engstelig ble jeg også for hva som skjedde med han? Tenk hvis han trakk seg? Ikke ville være med på dette sirkuset allikevel?
Seinere snakket jeg med Stefan om at han måtte ta en pause. Jeg spurte om han rett og slett ikke husket alle navnene? Han svarte at det stemte. Og da ble han stresset fordi han ville gjerne tiltale hver og en med navn
Stefan gjør sine valg
Endelig kom han tilbake. Satte seg ned, og med alvorlig og fortsatt litt rørt mine, valgte han de han ville ha med videre. En etter en. Fem jenter fikk sin invitasjon. Nå var det bare ei jente til han kunne invitere med videre.
Ville jeg bli valgt bort?
Jeg var så nervøs. Hjertet hamret og magen knøt seg. Så ble jeg valgt bort igjen. Og det gjør vondt altså. Akkurat når det gjelder slike ting, endrer man seg ikke særlig selv om man er blitt 55.
Forskjellen på å ta et avslag som eldre, i forhold til når man er ung, er vel måten en takler det på. Livserfaring er godt å ha bagasjen sånn sett. Jeg vet at knusende nederlag ikke er verdens ende. Det viktige er egentlig hvordan jeg velger å takle det. Forholde meg til det. Hvordan jeg snakker til meg selv etterpå.
Stefan ser på meg. Så ser han ned. Og jeg kjenner virkelig at det ikke kommer til å bli meg. Jeg sukker, samler meg, og gjør meg klar til å reise meg og takke for meg.
Så sier Stefan: “Janne, har du lyst til å bli bedre kjent med meg?” For en lettelse. Jeg trodde ikke jeg hørte riktig. Sjokkert fikk jeg stotret frem: “Ja, veldig gjerne”.
En karusell av følelser
Det var en av mange følelsesmessige karuseller jeg skulle få være med på i løpet av Jakten på kjærligheten. Og jeg må innrømme at, det er akkurat det som er vanskeligst ved å være med på dette.
Trist å si farvel
Det ble også veldig følelsesladet å skulle si farvel til de to jentene som måtte reise hjem. Vi hadde jo vært sammen en stund nå. Vi jentene hadde til nå hatt mer tid sammen enn vi hadde hatt med Stefan.
Og i denne settingen knyttet vi oss fort til hverandre. Som støtte, hjelp og noen å prate med i alt dette. Vi åpnet oss fort opp for hverandre. Vi delte tanker, latter, nerver og usikkerhet. Oss i mellom var det ingen konkurranse. Vi var mer opptatt av å gjøre dette til en fin opplevelse for alle. Ta vare på hverandre.
De seks utvalgte: Hege, meg, Stefan, Pernille, Lene, Heidi og Gro
Foto: Tv2
Så glad jeg ble. Jeg gledet meg over at han ville bli bedre kjent med meg. Så fantastisk. Og jeg gledet meg til å endelig bli bedre kjent med han.
Stefan avsluttet dagen med å invitere oss med på gruppedate dagen etter. Og han avslørte at han hadde en liten utfordring til oss.
Hvordan gruppedaten ble, og hva slags utfordring han hadde til oss, kan du lese her:
Hot gruppedate endte i snørr og tårer
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM
