Engel og demon kommer begge fra hormon

Kjenner du igjen henne? En del engel og en del bitch? Hormoner i ubalanse er festlige sånn. De kan forvandle engler til demoner på null komma svisj.

Forskjellen på en tenåring som raser på en hormontopp, og meg som middelaldrende kvinne, er egentlig evnen til kontroll.

Selvkontroll nok til å dempe et sydende indre, utløst av at noen har plassert leverposteiboksen på feil hylle i kjøleskapet. Resultatet kan bli en litt mutt husmor, som fresende slipper ut frustrasjon mellom sammenbitte tenner og dampende hetetokter.

En annen forskjell er at jeg har vært gjennom kroppslig morfose før. Jeg er på en måte forberedt, allikevel ikke.

Naken står jeg foran speilet, og må konstatere at, de fleste deler av min kropp er på en langsom reise sørover. Jeg hører demonen flire. Hun pirker meg lett på de delene av min kropp, som av en eller annen grunn har begynt å ese ut horisontalt begge veier. Tappert smiler jeg til henne. Bare for å oppdage at det eneste på mitt legeme som søker mot himmelen, er gommene mine. Ikke spesielt tiltalende det heller.

Til tider drømmer jeg om et eget, polstret bomberom, hvor jeg kan slippe løs frustrasjon, sinne og tårer. Få ut bitchen i meg, før jeg lett og elegant retter på englevingene, og er klar for å møte verden igjen.

Jeg begynner å bli lei av å kjøre berg og dalbane styrt av mine hormoner. Eller rettere sagt: mangel på enkelte hormoner, ubalanse i andre. Det er ikke hyggelig å føle at både kropp, humør og energinivå har tatt meg med på en ufrivillig karusell tur. I vill fart kjører jeg utfor bratte stup, i en skranglete vogn. For så i neste sekund, bli kastet rundt en brå sving så hardt og brutalt, at jeg helt mister kontrollen over de mest basale ting.

Jeg vil av berg og dalbanen. Jeg vil heller seile stille og rolig inn mot alderdommen. Med en frisk, velfungerende og sprek kropp og et balansert humør. Og det skal jeg jammen klare.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep