Det er noe sårt, og skjørt vakkert, i roser som visner. Sakte falmes fargen. Som om en usynlig pensel stryker et gråskjær over den friske, levende og lysende gule fargen.
Blomsten slipper fri noen av sine kronblader. Mens andre låser seg fast og lar døden sakte komme. Fortsatt tørster de rynkete og tørre bladene etter livet. Men det er som om selve stilken, ikke lenger makter å ta til seg livets næring, og lede vannets kraft til blomsten.
Sånn er døden. Hvert år er vi vitner til en evig syklus. Naturen og livet som våkner om våren, frydefullt eksploderer om sommeren, trekker seg tilbake om høsten i et fargesprakende farvel, inn i vinterens hvile og død.
Jeg skulle ønske at jeg var en blomst. Eller et tre. At jeg også kunne resirkuleres i denne evige livsdansen. Men hvem vet? Kanskje det er sånn for oss mennesker også? Mulig vi bare har glemt det? Våre moderne, krevende og hektiske liv gir oss mye velstand. Men kanskje vi samtidig har skapt et skille mellom oss og universets livssyklus?
Sjoko. Munnen snurper seg sammen i en trutmunn, som skaper et rundt ord.
Så kommer åpningen, og invitasjonen, i det jeg gaper over Lade. Sjokolade.
Med munnen åpen, ruller Sjokolade frydefull opp til det limbiske system i hjernen. Sjokolade vet at det er her kjernen til nytelse ligger. Men før nytelsen er komplett, må det handles.
Limbisk betyr grense. Et lite skille mellom å smake og nyte. Sjokolade vet godt at dette er to sider av samme sak.
Hjernebarken, som er smakssenteret, og reptilhjernen, som er senteret for nytelse og belønning, er samstemte i sin avgjørelse.
Spørsmålskrigen skal/skal ikke, feies bort. Limbo går for full Fryd. Ingen forsiktig «t-skje smak med bitte litt på tuppen» her nei. Fryd sørger for stående applaus, og hallelujastemning i Limboland, med en overfylt spiseskje Sjokolade.
Visste du forresten at hormonsenterne i kroppen også lengter etter Fryd og Sjokolade? Spesielt når det oppstår ubalanse i hormonproduksjonen, som kan gi utslag som PMS plager og plager i overgangsalder. Og vet du hva? PMS og overgangsplager kan være utrolig like. Mer om dette i morgen. Akkurat nå må jeg stimulere Limboen min litt.
Livet byr på lykke💛 Den første, store forelskelsen, det å bli mamma, nærtid med bestevenner hvor du kan være deg selv fullt ut, bade naken i sjøen en varm sommernatt, å dele smil og latter som lader opp hver eneste celle i kroppen.
Men så kommer også nedturene. Å få hjertet knust av den du elsker. Det at noen dør. Å miste noen, uansett hvordan det skjer, er forferdelig vondt. Sorgen ved å ikke bli hørt, forstått eller tatt på alvor. Tyngden i å måtte bære mer alvor og ansvar, enn du kan makte.
Lykke gir en uendelig frihetsfølelse. Energien i lykke gir liv. Nytt liv. Og det kan oppleves som evigvarende og selve meningen med din eksistens.
Det vonde, mørke og vanskelige gjør det motsatte. Essensen av liv fordunster sakte. Fra sorgen i hjertet, klumpen i magen, de vonde, altoppslukende tankene som trekker deg dypere og dypere bort fra lykkerusen. Og noen ganger bort fra deg selv.
Under min depresjon lå alltid den ekte Janne og lurte. Og uten hennes vilje til å holde ut. Grave etter egen styrke. Evne til å ikke miste troen.
Bruke tanken til å si til depresjonen i meg at: «jeg gir aldri opp. Uansett hvor hardt du kjører meg. Jeg vet hvem jeg egentlig er. Og det er ikke depresjon eller angst. En dag skal jeg vise deg henne. Og med glede, kjærlighet, ektehet og humor skal jeg vise deg lykken».
Hva er egentlig lykke?
De fleste av oss leter etter lykkefølelsen hele tiden. Det er så befriende godt, at vi vil ha den opplevelsen igjen og igjen. Det underlige er at ofte søker vi etter noe nytt, noe mer for å oppnå den samme følelsen. Det som gav deg lykkerus i går, gjør ikke det i morgen.
Så hva er da essensen av lykken? Og hvor finnes den?
Kanskje finnes lykken i mye større grad innvendig enn i noe utenfra? Hva hvis den er der. Innvendig. Hele tiden. Også når jeg er i dypet og ikke får puste. Kanskje jeg selv må hente den frem? Og ikke vente på at noe eller noen skal få den til å skinne igjen.
Snu ryggen til styggen
Noen ganger må du snu ryggen til styggen. Vende deg bort fra alt som har vært. Åpne opp kropp og sjel for det ukjente og hemmelighetene som finnes der.
En lang og innholdsrik dag er snart over. Etter en avkjølende og frisk dukkert i sjøen, vet vi jo alle hva som kommer. Stefan skal ganske snart gjøre sine valg. Hvem vil han bli bedre kjent med?
Har jeg lyst til å bli invitert med videre?
En litt underlig følelse murrer i magen. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, som jeg kjenner er litt rart.
Jeg sier til meg selv at nå må du skjerpe deg litt. For dette er bare i ditt hode. Du er bare uvant med å date og flørte. Litt engstelig for å åpne deg helt opp for en mann er du også. Alt du kjenner på nå, dreier seg om deg og din usikkerhet. Det har ingenting med han å gjøre.
Mitt inntrykk av Stefan så langt er at han er en jordnær, fin fyr. Han møter alle med smil og varme. Men han er nok også en privat mann. En som kanskje ikke slipper folk så lett innenfor. Jeg er en mer åpen person. Der er det nok en stor forskjell på oss to. Jeg håper at han har forstått at jeg ser han, og respekterer hans grenser. At jeg har skjønt at for han er det mer naturlig å holde igjen en stund.
En sårbarhet
Det virker som han er veldig trygg i seg selv, den han er. Og det synes jeg er fint. Og det ligger en varme i hans vesen. Det synes veldig godt i øynene hans.
Han ser meg gjerne i øynene, og viker ikke blikket når vi snakker sammen. Samtidig har jeg lagt merke til at det finnes en sårhet der. Og det er kanskje akkurat det jeg fanger opp? Kanskje det er den tristheten som avsløres i blikket hans, som gjør at magen min er litt urolig?
På mange måter virker det som han trives best sammen med oss damene når vi er sammen i en gruppe. Da er han åpen, prater lett, smiler og ler. Mens han er mer stille og tilbaketrukket på tomanshånd.
Selvom han kanskje ikke syntes det var så gøy med førstehjelpsskrin til bonde som dater, eller klovnenese, så endte han jo opp med å kle seg opp i alle raritetene jeg hadde tatt med. Og han lo godt av det. Mulig vi ikke har helt den samme humoren, men han er sporty med på leken.
Akkurat nå, før valget skal tas, er jeg veldig nyssgjerrig på å bli bedre kjent med Stefan. Jeg kjenner at dette er en mann jeg er interessert i. Ikke helt betatt ennå, men på god vei.
Håper jeg får bli med på gården
Det er ganske ubehagelig å sitte samlet å vente på dommen. En ting er at jeg vil gjerne få være med på gården selv, men jeg kjenner også at jeg blir litt lei meg for at ei må reise hjem i dag. Frem til nå har jeg vært mer sammen med jentene, enn Stefan. Så det blir veldig rart når ei blir borte.
Jeg kikker på de andre jentene og tenker at dette blir et tøft valg. Alle er flotte jenter, gir av seg selv, åpner opp for å bli kjent med han. Det er jo helt umulig å sette seg inn i hvordan han tenker og vurderer.
Tar sorgene på forskudd
Stemningen blir litt trykket når Stefan kommer og setter seg sammen med oss. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal feste blikket. Jeg smugtitter på Stefan som har et alvorlig ansiktsuttrykk. Han ser mye ned. Unngår og å se på oss damene. Jeg fester blikket mitt på hendene mine som hviler i fanget. Det er helt stille. Selv kameracrewet er alvorlige og beveger seg rolig og nesten uten en lyd.
Jeg blir plutselig skikkelig nervøs. Allerede nå kjenner jeg på skuffelsen over å måtte reise hjem. Jeg ser meg selv i bilen og prøver å kjenne etter hvor skuffet jeg egentlig er. Stefan renser stemmen, løfter blikket og inviterer Penille. Øynene hans finner Gro som også blir invitert. Hjertet mitt banker og jeg blir mer og mer stresset. Jeg tar mot til meg og kikker bort på Stefan. Da jeg gjør det, spiller nervene i magen, og jeg puster lettere. Det får bare briste eller bære. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til nå. Jeg har gjort det jeg kan for å vise han en liten bit av alle mine fasetter. Resten er det bare han som kan bestemme.
Den neste som blir invitert er Lene. Nå er det enten Heidi eller meg. Nå har stresset sluppet helt og jeg er klar til å reise meg og takke for meg. “Og så vil jeg spørre deg Janne? Har du lyst til å bli bedre kjent med meg?” Oi. Det ble meg. Lettet takker jeg ja.
Foto: Tv2
Begynner å glede meg
Det er nå det begynner tenkte jeg. Nå vil det sikkert bli litt annerledes på flere plan. Vi vil få mer ro og det vil bli enklere for han å få tid med hver og en av oss. Det vil ikke bare være opp til oss damene å ta initiativ. Nå får han mye større mulighet til å ta styringen på sine premisser.
En liten feiring
Bare det å være her er for meg en seier. Jeg er stolt av at jeg klarer å stå i dette. Åpne meg opp for mulighetene som byr seg. Jeg koser meg og har det gøy. Tør å være meg selv og vise det frem.
Stefan reiste hjem til gården, mens noen av oss jentene bevilget oss en aldri så liten feiring. Vi var så lettet, og vi gledet oss så til dagene fremover. Alt landet litt nå, men samtidig var det en ny åpning på vei.
Endelig fikk vi en liten pause fra kameraene. Stefan inviterte til en avslappende avrunding på gruppedaten. Kunne vi jentene tenke oss og boble litt med han i boblebadet? Det hørtes fantastisk ut. For en deilig avslutning på en hektisk dag, med mye spenning, stress og forventning.
Solen varmet godt fra en klar, blå himmel. Innsjøen, som omkranset Rømskog Spa, lå helt stille og lokket på oss. Små, glitrende diamanter danset forlokkende på overflaten av vannet. Boblebadet var plassert sånn, at vi kunne nyte utsikten til sjøen, og de grønne skogholtene som omkranset den. Det var så vakkert. Nesten som å leve ut et moderne, norskt eventyr.
Mens vi skiftet til badetøy, var flere av oss litt usikre på denne ideen. Hvor komfortable var vi egentlig, når det gjaldt å vise oss i badedrakt på tv? Jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde så lyst til akkurat det.
Den selvkritiske, indre stemmen hamret løs på min usikkerhet. Og pirket borti alt den visste kunne vippe meg av pinnen. For eksempel det faktum at jeg var den eldste av jentene. Alle var vi jo like usikre på hver sin måte. Hvem av oss hadde trodd vi ville havne i en slik situasjon?
Foto: Tv2
Kakafoni av følelser
I løpet av denne dagen hadde jeg kjent på alle mulige, og kanskje umulige, følelser en menneskekropp kan inneha. Jeg var utmattet både i hode, hjerte og kropp. Det var som å sitte på en uendelig berg og dalbane. Føleser som fyker opp og ned. Som gjør krappe krumspring rundt hver eneste sving. Null kontroll og ingen pause. Og jeg hadde ennå til gode å kjenne på alle de ulike følelsene forelskelse og gryende kjærlighet rommer. Hvor i alle vide verden vil dette ende?
Latter letter på mye. Det gjorde det også nå. Og det å vite at vi alle hadde det sånn, var fint. Og det knyttet oss jentene enda sterkere sammen.
Det å takke nei til å bli med var jo uaktuelt, så jeg prøvde å snu om tankegangen isteden. Jeg er som jeg er. Og det lever jeg godt med. I bunn og grunn har jeg ingenting å skamme meg over. Vi jentene snakket motet frem i hverandre. Og med løftet hode gikk vi modige ut til dagens siste møte med Stefan.
Jeg så Stefan naken… nesten
Garderobeavdelingen var litt forvirrende lagt opp. Ikke for det, forvirringen hadde nok mer sitt tilholdssted i meg, og ikke i badeanlegget. Jeg svinset litt rundt, før jeg fant stedet hvor de andre jentene skiftet. Trodde jeg. Ganske stresset småløp jeg gjennom badstue- og dampbadavdelingen, med blikket festet på målet; damegarderoben.
“Hallo” ropte jeg spørrende. “Hvor er dere?” Jeg forventet å høre glade, kvittrende, lyse damestemmer som ville geleide meg i riktig retning. Isteden dukket hodet til stefan frem bak en vegg. Smilende tok han et skritt frem og hilste meg med: “Hei. Jeg tror du har gått feil?” Forfjamset kjente jeg at rødmen spredte seg raskt. Noe så utrolig flaut tenkte jeg. “Åh, unnskyld” sa jeg forskrekket og registrerte at han var godt i gang med å skifte til badebukse. Men takk og pris så var han ikke helt naken.
Flau, og litt skamfull, bråsnudde jeg og løp panisk i en alternativ retning som heldigvis var den riktige. Gro og Pernille lo godt da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Mens jeg funderte på hvor mye jeg skulle behøve å dumme meg ut forran han. Det eneste jeg manglet nå var den berømte klovnenesen min. Er det mulig liksom? På den annen side så er jo dette meg. Jeg gjør sånne ting. Og jeg kan være både klønete, klumsete og lettere forvirret til tider.
Det tok litt tid før crewet var klare til å filme. Det ble tid til en kaffekopp og småprat. Skuldrene senket seg. Det var fint å kunne omgås, og prate med Stefan, helt uanstrengt og naturlig.
Den avslappede stemningen ble med i boblebadet. Vi glemte vel ikke helt kameraene som fulgte med, men det opplevdes ikke så truende lenger. Kombinasjonen av at vi var slitne, fulle av inntrykk kombinert med gleden over å få være på et så fantastisk fint sted, gjorde noe med oss tror jeg.
Jeg kjente at jeg på en måte resignerte, og bare gav meg over til den stunden jeg befant meg i. Akkurat da forsvant både nerver og motstand. Jeg var for sliten til å orke å bry meg om alle menneskene rundt oss. Det var en lettelse å bare kunne konsentrere meg om Stefan og de andre damene akkurat her og nå.
Det virket som Stefan også slapp litt tak og bare koste seg. Han var minst like sliten som oss. Praten gikk lett, og med litt bobler i glasset ble det både latter og sang.
Stefan syntes det var fint å være sammen med oss sa han. Og det var tydelig at han mente det. En ting likte jeg veldig godt at han satte ord på. Han sa at han er en type som trenger tid for å bli kjent med noen. Jeg opplevde at vi på det planet forsto hverandre. At vi av erfaring og i modenhet begge har lært at varige bånd skapes over tid. Jeg kjente at det gav meg et lite håp forran utvelgelsen som var like rundt hjørnet. Hvem som ble invitert med til gården hans, kan du lese HER
Min aller første orntlige samtale med Stefan er det faktisk ikke så mye jeg husker fra. Jeg er jo ikke vant til å ha et kamera med meg på date. Og det oppleves litt som å ha med fluen på veggen hele tiden. Det er som om fluen på veggen ikke er liten og unnselig lenger, men har vokst seg overtydelig stor.
Fluer kan som kjent være ganske nærgående og irriterende, men er ofte lett å bli kvitt. Et lite vift, eller et målrettet slag med dagens avis, så flyr den videre ut i verden og begynner sin nærgående spionasje hos noen andre.
Nå mener ikke jeg å sammenligne hverken produksjonscrewet eller fotografen med en flue. De er alle sammen herlige mennesker, som virkelig gjorde alt de kunne for at dette skulle bli en god opplevelse for hele gjengen. Men følelsen av å ha en gigantflue på slep, som med skarpt blikk og alle andre sanser skjerpet zoomet seg innpå deg, var overveldende.
Min første ordentelige samtale med Stefan
Jeg prøvde å konsentrere meg om Stefan. Glemme kamerafluen gjennom total ignorering. Det er merkelig hvordan hjernen begynner å løpe sin egen vei i enkelt situasjoner. Kanskje spesielt når du egentlig ikke har noe kontroll. Og da mener jeg ikke bare det at alt blir filmet, men også det underlige i det å skulle selge inn seg selv til en potensiell kjæreste. Og det på bare noen minutter. Og akkurat i dette skillepunktet, ligger stressfaktoren som får hjernen til å trekke ned rullgardinen.
Det jeg kan erindre er, at jeg spurte han om hvordan alt dette var for han, og hvordan det opplevdes for han at Hege valgte å trekke seg. Jeg forklarte at jeg ble stresset av alt dette rundt, og at jeg er ei sånn dame som trenger tid på å bli kjent. Han var veldig rolig, lyttende, varm og smilende. Og gav uttrykk for at han skjønte veldg godt at jeg trengte å bli litt varm i trøya.
Foto: Tv2
Rettferdig egotripp
Det var ikke mange minuttene vi fikk sammen, før Lene smilende kom for å stjele til seg litt alenetid med bonden. Og det syntes jeg faktisk var helt rettferdig. I denne settingen, hvor vi stort sett er sammen som en gruppe, må det være lov å være litt egoistisk. Stjele til seg litt alenetid der det er mulig. Og i dag visste vi at Stefan skulle invitere med seg de fire han ville ha med seg inn på gården. Jeg tror vi alle sånn sett kunne tenkt oss mye mer tid en til en med han.
Hva vil være avgjørende for Stefan?
Jeg tror vi alle lurte veldig på hva som foregikk i Stefan sitt hode. Hva vil være avgjørende for hans valg? For han kjenner jo ingen av oss. Og så langt har han egentlig kun et førsteinntrykk fra speed daten å gå ut i fra. Han har jo sett litt andre sider av oss i dag, under lunsjen og chilli spise konkurransen, men er det et godt nok grunnlag til å danne seg et bilde av hvem hver enkelt av oss er?
Kjemi er selvsagt viktig. Og det er selvsagt, at akkurat det vil spille en stor rolle, når du skal se etter en som kanskje skal bli en partner resten av livet. Men rekker du egentlig å kjenne på kjemi i så korte møter? Ikke minst fordi gnisten kan drukne i alt det som er rundt. Stressfaktoren i å stå i så mye nytt, fremmed, uvant og til tider ubehagelig, gjør noe med måten vi er på. I hvert fall kjente jeg på det. Og hvor mye ville det ha å si for meg, at han kanskje ikke hadde helt sansen for min type humor? Jeg tenkte på min egen speed date som kanskje ikke gikk helt etter planen. Den kan du lese mer om SpeedDate – del 1
Det ble tydelig etterhvert at konkurransen om Stefan ble litt mer markant. Men ikke på en ufin måte. Vi jentene lot alle få plass. Og ingen var sure, dramatisk eller dyttet andre ned. Det var heller en litt elektrisk stemning av forventning og nervøsitet.
Jeg er ikke så glad i å kjenne på for mye konkurranse sånn generelt sett. Og i denne settingen syntes jeg det ville bli helt feil. Det går egentlig ikke ann å konkurrere om en mann. Kjærligheten fungerer ikke sånn. Du kan ikke tvinge frem noe som ikke er der naturlig og frivillig.
Det nærmer seg valg med stormskritt, resten av denne intense dagen leser du HER
Det er fortsatt mange stigma i samfunnet rundt psykiske sykdommer. Og det fører til at mange føler at de må gjemme seg litt. Holde masken utad.
Jeg forstår den følelsen godt, for jeg har vært der selv. Det er vondt å leve på en løgn utad. Og det tar så utrolig mye krefter. Når jeg var deprimert, brukte jeg mye energi på å skjule. Spesielt fordi noen fortsatt tror at depresjon er å være litt trist og nedstemt. De tenker at det kan ikke være så ille? Mange tror at du overdriver, at det ikke er helt sant på et vis. Løgnen min dreide seg ikke om depresjonen, men om å dekke over.
Maskerade parodi
Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.
Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.
Du er ikke alene
Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det er selvsagt ikke for alle. Men kanskje noen slipper å føle seg så alene i dette hvis jeg deler? Kanskje det vil være godt for noen at de ikke er alene. At jeg har opplevd akkurat det sammen som dem. Det å kunne kjenne seg igjen i en annens historie, kan være et langt skritt i riktig retning. Bare det å vite at det finnes noen som vet akkurat hvordan det er. En som har gått den samme, vonde veien.
Inspirere
Mitt håp og ønske er også at jeg kan inspirere litt. For jeg husker så godt at jeg ofte tenkte at jeg aldri ville komme ut av dette. At livet mitt var ødelagt. Og at jeg aldri kom til å kjenne på glede over livet igjen. Det var provoserende, når behandlere eller andre, sa til meg at det kom til å bli bedre. Livet ville bli bra igjen.
Nå vet jeg at det er mulig. For jeg har klart det. Kanskje det jeg har gjort for å bli bedre kan hjelpe andre også?
Skammet meg
Det å fortelle om det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.
Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre.
Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.
Et menneske er ikke bare en ting
Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.
Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.
Nå er det ganske nøyaktig to år siden jeg var innlagt på Modum Bad. Og akkurat det oppholdet skulle vise seg å bli begynnelsen på fremtiden.
Mer om mitt opphold på Modum Bad, fra jeg sjekket inn til jeg sjekket ut, kommer fremover. Hvordan er det egentlig å være på en sånt sted? Hva består dagene av? Hva slags behandling får du? Og hva er effekten? Alt dette vil jeg gi deg svar på fremover.
Men kanskje jeg skal begynne med begynnelsen? Fortelle deg hvordan depresjonen og angsten, kom som et flyvende teppe, og la seg tungt over hele mitt liv. Teppet dekket til alt med sånn tyngde, at det var umulig for meg å bevege meg fremover. Ei heller se hvor jeg skulle gå videre.
Lyn fra klar himmel
Signalene kom som lyn uten forvarsel oftere og oftere. Som den gangen jeg var i butikken for å handle.
Jeg planla ukens meny, mens jeg småløp fra hylle til hylle og plukket med meg varer. Som vanlig hadde jeg liten tid. Tankene surret samtidig rundt alt jeg skulle gjøre før dagens slutt.
I fruktavdelingen, ved siden av en stabel med epler, begynte jeg å skjelve på hendene. De ristet ukontrollert. Jeg holdt meg fast i handlevogna. Redd for at jeg ville falle sammen på gulvet hvis jeg slapp.
En plutselig følelse av panikk
Jeg fikk en følelse av panikk. Hva er det som skjer med meg? Så kjente jeg klumpen i magen igjen. Jeg svelget og svelget. Tårene presset på. Ansiktet mitt ble rødt og varmt og jeg begynte å svette.
Min eneste tanke var at jeg kan ikke, jeg vil ikke, begynne å gråte her i butikken. Jeg må komme meg ut! Bena var numne og ville ikke lystre. Jeg samlet all min vilje og begynte å gå. Ett skritt av gangen mot utgangsdøra.
Stille og umerkelig smøg en tåre seg utfor kanten der våtlinjen treffer øyekroken. Varmt kilte den huden min forsiktig, mens den rant ned mot neseryggen. Blikket mitt var festet i det sorte og hvite marmorerte gulvet som ledet meg ut. Tåren skled videre ned til nesetippen, hvor den mistet grepet og falt ned på gulvet.
Hva er det som skjer?
Hva er det som skjer med meg? Jeg kom meg ut i bilen. Startet motoren og kørte hjemover. Tårene rant. Jeg gråt ukontrollert. Tilsynelatende uten grunn.
Etter denne opplevelsen forsto jeg at jeg trengte en pause, en liten ferie. Tanken var at jeg bare trengte litt tid for meg selv for å fylle energilagrene og få hvilt ut. Jeg kjente at jeg hadde behov for, og mot til, å strekke meg mot noe som kunne dra meg ut av dette.
Etterpåklok
I ettertid skjønner jeg at jeg burde tatt disse signalene på alvor. Men jeg visste ikke da hva dette dreide seg om. Jeg trodde og håpet at det ville gå over av seg selv. Alle andre levde jo på sammen måte. Alle andre greide alt ute problemer trodde jeg. Derfor var det ingen grunn til at ikke jeg også skulle greie det.
Kaos på innsiden
Kroppen min jobbet mot meg. Det var et sjokk å oppleve at det var kaos på innsiden. Og det var veldig ubehagelig å ikke kunne kontrollere hverken følelser eller humørsvingningene. Jeg tenkte ikke tanken en gang, at dette kunne skyldes ubalanse i mine hormon nivåer. Nå vet jeg det. Og jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og fortalt dette til meg selv. For det vondeste er forvirringen du kjenner på, når alt er kaos innvendig. Det er forferdelig slitsomt, å hele tiden prøve å få tilbake kontrollen, og skjule det for omgivelsene.
Det skulle vise seg at jeg var inne på rett spor, men at min reise så vidt hadde begynt.
Mer om hvordan de første symptomene mine utartet seg i min hverdag kna du lese her: Knekt, utbrent og deprimert
For et par dager siden, la jeg ut et innlegg på Facebook, hvor jeg sa litt om hvordan det å bli deprimert var for meg. Egentlig bare en liten tekst, som henviste til et innlegg her på bloggen. Det kan du lese her: Knekt, utbrent og deprimert
Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det å fortelle om, det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.
Maskerade parodi
Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.
Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.
Skammet meg
Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre. Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.
Et menneske er ikke bare en ting
Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.
Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.
Jeg er veldig stolt av at jeg turde å bli med i Jakten på kjærligheten. Og ikke minst at jeg klarte å stå i å være der. Ikke nok med det, men det var en fantastisk fin opplevelse på så mange måter, som jeg vokste mye på. Ikke ta det i fra meg er du snill.
Du insinuerer at mine valg, og det jeg velger å gjøre, er feil. Det jeg hører er at jeg er feil.
Mine vonde og tunge opplevelser i livet, og depresjon, har lært meg å være ydmyk i forhold til andre menneskers liv og historie.
På meg virker det som du antar en del ting om meg. Og istedenfor å spørre meg, ha en samtale med meg, så løper antagelsene videre inntil du har skapt en historie som for deg er sann. Men det gjør den ikke sann for meg.
For hva vet du egentlig om hva jeg har gjort, hva jeg gjør, og kommer til å gjøre i forhold til min psykisk helse? Fra mitt ståsted, som kjenner min historie, mitt liv og ikke minst hvordan jeg har jobbet meg inn i livsglede igjen, så forstår jeg min situasjon godt.
Jeg ser deg
Når jeg ser bak ordene dine, så ser jeg frustrasjon, sorg, sinne. Det er ditt og ikke mitt. Min opplevelse er at dette dreier seg mer om deg enn meg. Du har jo også en historie. Og et eller annet sted i den, ligger utskytningsrampen for slike angrep.
Et godt eksempel på hvorfor det er viktig å snakke åpent om psykisk helse
Jeg undrer meg, og lurer på, hvilke knapper i deg det er jeg trykker på? Hvorfor reagerer du så kraftig?
Det fine i dette er at du har gjort det veldig tydelig for meg at det er mer viktig enn noen gang å snakke åpent om psykisk helse.
Jeg takler dette fint kjenner jeg. En herlig bekreftelse på hvor langt jeg har kommet. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men hva hvis dine kommentarer hadde gjort meg syk igjen? Revet bort all livsglede, mitt mot, som jeg har jobbet så hardt for å ta tilbake?
Kroppen min føltes tung og energiløs. Aktiviteter som før gav meg glede, og ny energi, virket nå stikk motsatt. Trening gjorde meg bare mer utmattet. For meg var dette helt uforståelig. Jeg elsket trening og det var jobben min. Å være aktiv hadde alltid gitt meg glede, energi og overskudd.
Å være sammen med familie og venner var krevende og tappet meg for energi.
Isolerte meg
Etter som tiden gikk begynte jeg å isolere meg mer og mer. Rett og slett fordi jeg ikke orket samvær med andre. Det ble for krevende. Jeg prøvde hele tiden å holde alle disse tingene jeg erfarte skjult for andre. Jeg ville ikke innse at noe var galt, og jeg var redd for å mislykkes.
Måtte tvinge frem glede og energi
Spesielt i jobben min som treningsinstruktør ble dette vanskelig. Jo mer jeg prøvde å tvinge frem glede og energi, dess mer sliten ble jeg. Som instruktør er det veldig vondt å oppleve dette. Jeg brydde meg virkelig om de som kom for å trene og ville gjerne gi dem en positiv opplevelse. Når folk går fra mine timer med en super treningsopplevelse, glade og positive, da kjenner jeg at jeg har gitt noe mer enn fysisk velvære. Og det betyr alt for meg.
Slet meg gjennom
Jeg husker spesielt en kveld hvor jeg virkelig slet meg gjennom timen min. Hver eneste bevegelse var vond. Det var som om jeg hadde tunge blylodd rundt ben og armer. Noen ganger når jeg trener, kan det være sånn at timen begynner litt tungt, men ganske raskt kjenner jeg at kroppen blir varm, at hjertet slår og sprer liv og glede rundt i kroppen.
Høy på endorfiner
Musikken pumper meg videre, mens endorfiner løper rundt i kroppen og gir meg lykkerus. Jeg kjenner samhørigheten med dem jeg trener sammen med. Vi jobber, smiler, ler, svetter og flyter på vår felles positive energi. Tiden går fort og når timen er over ønsker jeg ofte mer.
Alt var annerledes
Denne kvelden var alt annerledes. Gleden, inspirasjonen og evnen til å gi og ta i mot energi var borte. Hver gang jeg løftet på et ben eller en arm, måtte jeg bruke all min vilje og energi for å få det til. Jeg ønsket bare at tiden kunne gå fort og at timen var over.
Skjelvende kropp, rasende hjerte
Jeg var tung, hver eneste bevegelse var som seig sirup. Kroppen skalv og hjertet slo i rasende fart. Hodet mitt var tomt. Jeg greide ikke å holde på konsentrasjonen. Trinn og bevegelser ble rotete. Den gode flyten var borte. Det var som om jeg var fanget i et tomrom. En hard, vond og nervøs klump festet seg i magen. Etter hvert beveget den seg opp i halsen og jeg kjente at tårene preset på. Åh Gud, la timen være over snart! var min eneste tanke.
