Foto: Tv2

 

Kaster oss ut i sjøen

En lang og innholdsrik dag er snart over. Etter en avkjølende og frisk dukkert i sjøen, vet vi jo alle hva som kommer. Stefan skal ganske snart gjøre sine valg. Hvem vil han bli bedre kjent med?

 

Har jeg lyst til å bli invitert med videre?

En litt underlig følelse murrer i magen. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, som jeg kjenner er litt rart.

Jeg sier til meg selv at nå må du skjerpe deg litt. For dette er bare i ditt hode. Du er bare uvant med å date og flørte. Litt engstelig for å åpne deg helt opp for en mann er du også. Alt du kjenner på nå, dreier seg om deg og din usikkerhet. Det har ingenting med han å gjøre.

Mitt inntrykk av Stefan så langt er at han er en jordnær, fin fyr. Han møter alle med smil og varme. Men han er nok også en privat mann. En som kanskje ikke slipper folk så lett innenfor. Jeg er en mer åpen person. Der er det nok en stor forskjell på oss to. Jeg håper at han har forstått at jeg ser han, og respekterer hans grenser. At jeg har skjønt at for han er det mer naturlig å holde igjen en stund.

 

En sårbarhet 

Det virker som han er veldig trygg i seg selv, den han er. Og det synes jeg er fint. Og det ligger en varme i hans vesen. Det synes veldig godt i øynene hans.

Han ser meg gjerne i øynene, og viker ikke blikket når vi snakker sammen. Samtidig har jeg lagt merke til at det finnes en sårhet der. Og det er kanskje akkurat det jeg fanger opp? Kanskje det er den tristheten som avsløres i blikket hans, som gjør at magen min er litt urolig?

På mange måter virker det som han trives best sammen med oss damene når vi er sammen i en gruppe. Da er han åpen, prater lett, smiler og ler. Mens han er mer stille og tilbaketrukket på tomanshånd.

Selvom han kanskje ikke syntes det var så gøy med  førstehjelpsskrin til bonde som dater, eller klovnenese, så endte han jo opp med å kle seg opp i alle raritetene jeg hadde tatt med. Og han lo godt av det. Mulig vi ikke har helt den samme humoren, men han er sporty med på leken.

Akkurat nå, før valget skal tas, er jeg veldig nyssgjerrig på å bli bedre kjent med Stefan. Jeg kjenner at dette er en mann jeg er interessert i. Ikke helt betatt ennå, men på god vei.

 

Håper jeg får bli med på gården

Det er ganske ubehagelig å sitte samlet å vente på dommen. En ting er at jeg vil gjerne få være med på gården selv, men jeg kjenner også at jeg blir litt lei meg for at ei må reise hjem i dag. Frem til nå har jeg vært mer sammen med jentene, enn Stefan. Så det blir veldig rart når ei blir borte.

Jeg kikker på de andre jentene og tenker at dette blir et tøft valg. Alle er flotte jenter, gir av seg selv, åpner opp for å bli kjent med han. Det er jo helt umulig å sette seg inn i hvordan han tenker og vurderer.

 

Tar sorgene på forskudd

Stemningen blir litt trykket når Stefan kommer og setter seg sammen med oss. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal feste blikket. Jeg smugtitter på Stefan som har et alvorlig ansiktsuttrykk. Han ser mye ned. Unngår og å se på oss damene. Jeg fester blikket mitt på hendene mine som hviler i fanget. Det er helt stille. Selv kameracrewet er alvorlige og beveger seg rolig og nesten uten en lyd.

Jeg blir plutselig skikkelig nervøs. Allerede nå kjenner jeg på skuffelsen over å måtte reise hjem. Jeg ser meg selv i bilen og prøver å kjenne etter hvor skuffet jeg egentlig er. Stefan renser stemmen, løfter blikket og inviterer Penille. Øynene hans finner Gro som også blir invitert. Hjertet mitt banker og jeg blir mer og mer stresset. Jeg tar mot til meg og kikker bort på Stefan. Da jeg gjør det, spiller nervene i magen, og jeg puster lettere. Det får bare briste eller bære. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til nå. Jeg har gjort det jeg kan for å vise han en liten bit av alle mine fasetter. Resten er det bare han som kan bestemme.

Den neste som blir invitert er Lene. Nå er det enten Heidi eller meg. Nå har stresset sluppet helt og jeg er klar til å reise meg og takke for meg. “Og så vil jeg spørre deg Janne? Har du lyst til å bli bedre kjent med meg?” Oi. Det ble meg. Lettet takker jeg ja.

Foto: Tv2

 

Begynner å glede meg

Det er nå det begynner tenkte jeg. Nå vil det sikkert bli litt annerledes på flere plan. Vi vil få mer ro og det vil bli enklere for han å få tid med hver og en av oss. Det vil ikke bare være opp til oss damene å ta initiativ. Nå får han mye større mulighet til å ta styringen på sine premisser.

 

En liten feiring

Bare det å være her er for meg en seier. Jeg er stolt av at jeg klarer å stå i dette. Åpne meg opp for mulighetene som byr seg. Jeg koser meg og har det gøy. Tør å være meg selv og vise det frem.

Stefan reiste hjem til gården, mens noen av oss jentene bevilget oss en aldri så liten feiring. Vi var så lettet, og vi gledet oss så til dagene fremover. Alt landet litt nå, men samtidig var det en ny åpning på vei.

Foto: Tv2

 

Gruppedaten spiller ut hele følelseregisteret

Endelig fikk vi en liten pause fra kameraene. Stefan inviterte til en avslappende avrunding på gruppedaten. Kunne vi jentene tenke oss og boble litt med han i boblebadet? Det hørtes fantastisk ut. For en deilig avslutning på en hektisk dag, med mye spenning, stress og forventning.

Solen varmet godt fra en klar, blå himmel. Innsjøen, som omkranset Rømskog Spa, lå helt stille og lokket på oss. Små, glitrende diamanter danset forlokkende på overflaten av vannet. Boblebadet var plassert sånn, at vi kunne nyte utsikten til sjøen, og de grønne skogholtene som omkranset den. Det var så vakkert. Nesten som å leve ut et moderne, norskt eventyr.

Mens vi skiftet til badetøy, var flere av oss litt usikre på denne ideen. Hvor komfortable var vi egentlig, når det gjaldt å vise oss i badedrakt på tv? Jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde så lyst til akkurat det.

Den selvkritiske, indre stemmen hamret løs på min usikkerhet. Og pirket borti alt den visste kunne vippe meg av pinnen. For eksempel det faktum at jeg var den eldste av jentene. Alle var vi jo like usikre på hver sin måte. Hvem av oss hadde trodd vi ville havne i en slik situasjon?

Foto: Tv2

 

Kakafoni av følelser

I løpet av denne dagen hadde jeg kjent på alle mulige, og kanskje umulige, følelser en menneskekropp kan inneha. Jeg var utmattet både i hode, hjerte og kropp. Det var som å sitte på en uendelig berg og dalbane. Føleser som fyker opp og ned. Som gjør krappe krumspring rundt hver eneste sving. Null kontroll og ingen pause. Og jeg hadde ennå til gode å kjenne på alle de ulike følelsene forelskelse og gryende kjærlighet rommer. Hvor i alle vide verden vil dette ende?

Latter letter på mye. Det gjorde det også nå. Og det å vite at vi alle hadde det sånn, var fint. Og det knyttet oss jentene enda sterkere sammen.

Det å takke nei til å bli med var jo uaktuelt, så jeg prøvde å snu om tankegangen isteden. Jeg er som jeg er. Og det lever jeg godt med. I bunn og grunn har jeg ingenting å skamme meg over. Vi jentene snakket motet frem i hverandre. Og med løftet hode gikk vi modige ut til dagens siste møte med Stefan.

 

Jeg så Stefan naken… nesten

Garderobeavdelingen var litt forvirrende lagt opp. Ikke for det, forvirringen hadde nok mer sitt tilholdssted i meg, og ikke i badeanlegget. Jeg svinset litt rundt, før jeg fant stedet hvor de andre jentene skiftet. Trodde jeg. Ganske stresset småløp jeg gjennom badstue- og dampbadavdelingen, med blikket festet på målet;  damegarderoben.

“Hallo” ropte jeg spørrende. “Hvor er dere?” Jeg forventet å høre glade, kvittrende, lyse damestemmer som ville geleide meg i riktig retning. Isteden dukket hodet til stefan frem bak en vegg. Smilende tok han et skritt frem og hilste meg med: “Hei. Jeg tror du har gått feil?” Forfjamset kjente jeg at rødmen spredte seg raskt. Noe så utrolig flaut tenkte jeg. “Åh, unnskyld” sa jeg forskrekket og registrerte at han var godt i gang med å skifte til badebukse. Men takk og pris så var han ikke helt naken.

Flau, og litt skamfull, bråsnudde jeg og løp panisk i en alternativ retning som heldigvis var den riktige. Gro og Pernille lo godt da jeg fortalte hva som hadde skjedd. Mens jeg funderte på hvor mye jeg skulle behøve å dumme meg ut forran han. Det eneste jeg manglet nå var den berømte klovnenesen min. Er det mulig liksom? På den annen side så er jo dette meg. Jeg gjør sånne ting. Og jeg kan være både klønete, klumsete og lettere forvirret til tider.

Mer om meg og min klovnenese kan du lese HER

Foto: Tv2

 

Sprudlende, boblende glede

Det tok litt tid før crewet var klare til å filme. Det ble tid til en kaffekopp og småprat. Skuldrene senket seg. Det var fint å kunne omgås, og prate med Stefan, helt uanstrengt og naturlig.

Den avslappede stemningen ble med i boblebadet. Vi glemte vel ikke helt kameraene som fulgte med, men det opplevdes ikke så truende lenger. Kombinasjonen av at vi var slitne, fulle av inntrykk kombinert med gleden over å få være på et så fantastisk fint sted, gjorde noe med oss tror jeg.

Jeg kjente at jeg på en måte resignerte, og bare gav meg over til den stunden jeg befant meg i. Akkurat da forsvant både nerver og motstand. Jeg var for sliten til å orke å bry meg om alle menneskene rundt oss. Det var en lettelse å bare kunne konsentrere meg om Stefan og de andre damene akkurat her og nå.

Det virket som Stefan også slapp litt tak og bare koste seg. Han var minst like sliten som oss. Praten gikk lett, og med litt bobler i glasset ble det både latter og sang.

Stefan syntes det var fint å være sammen med oss sa han. Og det var tydelig at han mente det. En ting likte jeg veldig godt at han satte ord på. Han sa at han er en type som trenger tid for å bli kjent med noen. Jeg opplevde at vi på det planet forsto hverandre. At vi av erfaring og i modenhet begge har lært at varige bånd skapes over tid. Jeg kjente at det gav meg et lite håp forran utvelgelsen som var like rundt hjørnet. Hvem som ble invitert med til gården hans, kan du lese HER

Foto: Tv2

 

Fluen på veggen er gigantisk

Min aller første orntlige samtale med Stefan er det faktisk ikke så mye jeg husker fra. Jeg er jo ikke vant til å ha et kamera med meg på date. Og det oppleves litt som å ha med fluen på veggen hele tiden. Det er som om fluen på veggen ikke er liten og unnselig lenger, men har vokst seg overtydelig stor.

Fluer kan som kjent være ganske nærgående og irriterende, men er ofte lett å bli kvitt. Et lite vift, eller et målrettet slag med dagens avis, så flyr den videre ut i verden og begynner sin nærgående spionasje hos noen andre.

Nå mener ikke jeg å sammenligne hverken produksjonscrewet eller fotografen med en flue. De er alle sammen herlige mennesker, som virkelig gjorde alt de kunne for at dette skulle bli en god opplevelse for hele gjengen. Men følelsen av å ha en gigantflue på slep, som med skarpt blikk og alle andre sanser skjerpet zoomet seg innpå deg, var overveldende.

 

Min første ordentelige samtale med Stefan

Jeg prøvde å konsentrere meg om Stefan. Glemme kamerafluen gjennom total ignorering. Det er merkelig hvordan hjernen begynner å løpe sin egen vei i enkelt situasjoner. Kanskje spesielt når du egentlig ikke har noe kontroll. Og da mener jeg ikke bare det at alt blir filmet, men også det underlige i det å skulle selge inn seg selv til en potensiell kjæreste. Og det på bare noen minutter. Og akkurat i dette skillepunktet, ligger stressfaktoren som får hjernen til å trekke ned rullgardinen.

Det jeg kan erindre er, at jeg spurte han om hvordan alt dette var for han, og hvordan det opplevdes for han at Hege valgte å trekke seg. Jeg forklarte at jeg ble stresset av alt dette rundt, og at jeg er ei sånn dame som trenger tid på å bli kjent. Han var veldig rolig, lyttende, varm og smilende. Og gav uttrykk for at han skjønte veldg godt at jeg trengte å bli litt varm i trøya.

Foto: Tv2

 

Rettferdig egotripp

Det var ikke mange minuttene vi fikk sammen, før Lene smilende kom for å stjele til seg litt alenetid med bonden. Og det syntes jeg faktisk var helt rettferdig. I denne settingen, hvor vi stort sett er sammen som en gruppe, må det være lov å være litt egoistisk. Stjele til seg litt alenetid der det er mulig. Og i dag visste vi at Stefan skulle invitere med seg de fire han ville ha med seg inn på gården. Jeg tror vi alle sånn sett kunne tenkt oss mye mer tid en til en med han.

 

Hva vil være avgjørende for Stefan?

Jeg tror vi alle lurte veldig på hva som foregikk i Stefan sitt hode. Hva vil være avgjørende for hans valg? For han kjenner jo ingen av oss. Og så langt har han egentlig kun et førsteinntrykk fra speed daten å gå ut i fra. Han har jo sett litt andre sider av oss i dag, under lunsjen og chilli spise konkurransen, men er det et godt nok grunnlag til å danne seg et bilde av hvem hver enkelt av oss er?

Kjemi er selvsagt viktig. Og det er selvsagt, at akkurat det vil spille en stor rolle, når du skal se etter en som kanskje skal bli en partner resten av livet. Men rekker du egentlig å kjenne på kjemi i så korte møter? Ikke minst fordi gnisten kan drukne i alt det som er rundt. Stressfaktoren i å stå i så mye nytt, fremmed, uvant og til tider ubehagelig, gjør noe med måten vi er på. I hvert fall kjente jeg på det. Og hvor mye ville det ha å si for meg, at han kanskje ikke hadde helt sansen for min type humor? Jeg tenkte på min egen speed date som kanskje ikke gikk helt etter planen. Den kan du lese mer om SpeedDate – del 1

SpeedDate – del 2

 

Konkurransen tilspisses

Det ble tydelig etterhvert at konkurransen om Stefan ble litt mer markant. Men ikke på en ufin måte. Vi jentene lot alle få plass. Og ingen var sure, dramatisk eller dyttet andre ned. Det var heller en litt elektrisk stemning av forventning og nervøsitet.

Jeg er ikke så glad i å kjenne på for mye konkurranse sånn generelt sett. Og i denne settingen syntes jeg det ville bli helt feil. Det går egentlig ikke ann å konkurrere om en mann. Kjærligheten fungerer ikke sånn. Du kan ikke tvinge frem noe som ikke er der naturlig og frivillig.

Det nærmer seg valg med stormskritt, resten av denne intense dagen leser du HER

Foto: Tv2

Når jeg sa ja til å bli med på Jakten, så sa jeg jo også ja til å bli med på en tv produksjon

Og akkurat det brukte jeg litt tid på å forberede meg på mentalt. Jeg har jo aldri vært på tv. Og absolutt ikke datet noen med et kamera på slep. Så for meg, var det viktig å prøve å se for meg, hvordan dette ville bli. Prøve å se det fra produksjonens side, fra Stefan sitt ståsted, se for meg de andre frierne, og ut i fra det forsøke å plassere meg selv.

For meg var dette litt ekstra utfordrende rent personlig sett. Stadig minnet hjernen min meg på dårlige erfaringer fra tidligere dater og kjærlighetsforhold. Og ikke minst spant tankene mine rundt alt som kan gjøre at jeg kommer til kort. At jeg ikke er bra nok, flink nok, sterk nok.

 

Det var trist å se at Hege forlot oss

For meg var de andre jentene viktige i dette eventyret. Det var ingen andre jeg kunne dele tanker med i alt dette. Bortsett fra de herlige folka som jobbet i produksjonen.

Vi frierne fikk et spesielt bånd, fordi vi sto i dette med begge beina sammen. Ingen kan helt skjønne hvordan det oppleves, bortsett fra oss. Vi ble godt kjent på denne tiden. Vi brukte hverandre for alt det var verd. Litt konkurrenter var vi jo. Men alle ønsket hverandre kun det beste. Vi støttet hverandre og heiet på hverandre.

Uansett hvor rart det kan høres ut, så var det sånn. Hege var en del av oss. Og det var leit å se henne reise fra oss.

Dette var uventet for oss alle. Ikke minst for Stefan. Og jeg synes det var tydelig at det påvirket han.

Hvorfor Hege trakk seg, og hvordan vi reagerte, kan du lese her: Full fyr i jakteraketten – Jakten på kjærligheten

 

Kjærlig konkurranseånd

I kjærligheten ligger håpet og troen. Kjærligheten lar seg ikke rikke av konkurranseånd. Den bare er der, til rett tid, og på rett sted. Og det er umulig å vite hvor den vil lande til slutt. Det vet bare de to hjertene som over tid blir trukket mot hverandre.

 

Nå trengte jeg noen minutter alene med Stefan

Nervøst tok jeg mot til meg og spurte Stefan om vi kunne ta en prat. Noe han sa ja til.

Jeg er en fysisk person. Spesielt når jeg ikke er helt komfortabe,l og litt engstelig. For å føle meg tryggere snek jeg min hånd inn i hans store, varme neve. Det ble nok litt unaturlig for Stefan. Forsiktig loset han meg til at vi gikk arm i arm istedet.

Foto: Tv2

Alle spørmålene jeg hadde tenkt å stille han, var som blåst bort, i det vi satte oss ned på en liten plass i skogen. Egentlig var jeg ikke så nervøs for å snakke med han, men ble så urolig og stresset fordi jeg kjente på at vi hadde så lite tid. Egentlig styrte vi vel det selv. Men følelsen av at alt kan skje, hang som en skygge over meg. Jeg fant ikke den indre roen jeg trengte. Roen i meg selv, til å ta den tiden jeg trengte, for å komme naturlig nærmere Stefan. Bak hvert tre kan det når som helst dukke opp en frier som også vil ha tid med bonden.

Vi kjenner jo ikke hverandre ennå. Absolutt ikke. Vi er fortsatt i bli kjent perioden, så de minuttene vi får alene er veldig viktige.

Foto: Tv2

Full fyr i jakte raketten

Stemningen på gruppedaten var litt preget av at alle jentene gjerne ville synes litt, og lette etter sitt snitt til å stjele litt ekstra tid med Stefan. Den første delen av lunsjdaten hadde vært i overkant hot. Det kan du lese mer om her: Hot gruppedate endte i snørr og tårer – Jakten på kjærligheten

Mulig at smaksløkene våre var litt lammet, men resten av kroppen var i fyr og flamme. Ingenting er som en heit date, for å løse opp, og fjerne unødvendig gruff i jakteraketten. 

Før gruppedaten var det jo ikke mange minuttene jeg hadde fått med Stefan. Det var bare de 5 min. på speed daten. Og akkurat den daten, gikk jo litt så som så. Speed daten kan du lese mer om her:

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 1

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 2 Jakten på kjærligheten

 

Foto: Tv2

Ville vise Stefan mer av meg

Jeg hadde satt av tid i mitt liv til å bli kjent med han. Og jeg kjente litt på, at jeg måtte prøve å få vist han en annen side av meg, enn den han hadde sett til nå. Min tanke var også at det var viktig å gjøre et godt inntrykk nå, så han hadde mer å vurdere ut i fra, når han skulle velge med seg de frieren han ville ha med seg hjem på gården. 

Det var viktig for meg å prøve alt jeg kunne for å bli invitert med på gården. Jeg tenkte at når jeg kom hjem til han, så ville alt kanskje roe seg litt. At det da ville bli mer tid til å være sammen, at han ville ha mer tid til hver og en av oss, og at det å bli kjent ville bli mer naturlig, også for han.

 

Hege trekker seg

Hege var raskt ute med å be om en samtale med Stefan. Oi, tenkte jeg. Her er det om å gjøre å være litt på. Jeg tenkte at jeg ville bryte inn i samtalen deres når jeg kjente at det var riktig. En fin balansegang det der. Å ha respekt for at alle vil ha sine minutter med han, men samtidig ikke være redd for å gripe muligheten til en prat alene.

Før jeg rakk å sette ord ut i handling, kom de tilbake til oss. Og Hege slapp bomben om at hun ville tekke seg. Jeg ble helt målløs. For hun hadde til nå vært åpen om, at hun ville være med så lenge som mulig, og ville gjøre alt hun kunne for å bygge en relasjon med Stefan.

 

De andre jentene er dønn forelsket i deg

Det er fint å se den siste samtalen mellom de to. Frem til nå, har jeg ikke fått akkurat den biten til å falle på plass. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor hun valgte å reise hjem. Når jeg ser henne forklare, så forstår jeg hvorfor det ble sånn for henne. Og det er styrke i å gi seg, når en kjenner at dette ikke er riktig.

Jeg er enig med Hege i at noen av jentene allerede var småforelsket i Stefan. Det var veldig tydelig. Jeg var nok ikke en av de. For jeg, som Hege, trenger tid med en mann for å kjenne på forelskelse. Og det hadde jeg jo ikke hatt.

For meg er det litt underlig at så sterke følelser kan gro for en mann som er helt ukjent? Min opplevelse var nok at noen av jentene hadde gryende følelser, men ikke dønn forelsket kanskje. Jeg tror heller at håpet, og ønsket om, å møte den store kjærligheten var veldig sterk. Og det synes jeg er en både fin og ærlig sak. Så kanskje forelskelsen var mer knyttet til drømmen og håpet, enn selve bonden?

Foto: Tv2

Merkelig setting å være i

Ja, det er det virkelig. Og det må nesten oppleves tror jeg, for å fullt ut forstå hvordan det oppleves. Her er jeg sammen med seks andre flotte damer, som alle ønsker tid med Stefan. Tid vi egentlig ikke får. Alt er styrt av bonden og produksjonsteamet. Og de har all kontroll. Min kontroll, over noe som helst i denne settingen, sa jeg fra meg i det jeg kom hit til Rømskog.

 

Tenkt gjennom på forhånd

For meg var ikke dette veldig overraskende. Jeg hadde tenkt gjennom hvordan jeg trodde at dette ville bli på forhånd. Ikke bare tv biten av det, men også å skulle forholde meg til flere jenter som jakter på sammen mann. Hvor han er stjerna i produksjonen, men også blandt oss friere. All oppmerksomhet vil naturlig falle på han. I hvert fall inntil alt lander litt hjemme på gården hans.

For meg var det livsnødvendig å tenke nøye gjennom deltagelsen, også av personlige grunner. Jeg var redd og nervøs for at jeg ikke ville klare å gjennomføre dette. Dette kom til å bli tøft tenkte jeg. Og kanskje for tøft for ei med min bakgrunn? Iskalde føtter før avreise – Jakten på kjærligheten

Det jeg ikke visste akkurat da, var at denne gruppedaten var langt fra over. Mye spennende lå foran oss denne dagen.

Det var viktig for meg å få noen dyrebare minutter med Stefan alene. Jeg ville så gjerne finne ut mer om denne mannen, som var modig nok til å lete etter kjærligheten, i beste sendetid på tv. Et bitte, lite glimt hadde jeg fått inn i hans innerste. Det er jo ikke bare han som skal velge. Jeg skal jo også prøve å finne ut om jeg velger å bli enda bedre kjent med han. Om jeg fikk alenetid med Stefan, og hvordan det eventuelt gikk kan du lese her: Jakten på de dyrebare minuttene – Jakten på kjærligheten

Foto: Tv2

Jakten på kjærligheten begynner lenge før serien gjør sin entre i din stue. Lenge før brevet er sendt. Måneder, kanskje år før du får se kjærlighetsjakten utspille seg. Bøndene og frierne åpner ikke opp sitt innerste kun for hverandre, men også for deg som følger denne reisen. Det ligger en sårbarhet der. Å tørre å vise sin lengsel etter å bli sett, elsket og satt pris på. Å bli forelsket kan føles som å bli funnet på et vis. Eller det kan oppleves som å finne selve lykken i livet. Lengselen etter å gi det samme tilbake til en partner.

 

Håpet sluknet

For meg har håpet, om å finne en å dele livet med, sakte men sikkert sluktnet. Det var ikke bevisst. Og det var heller ikke på grunn av dårlige erfaringer i mitt kjæresteliv. Selvom den bagasjen også har satt sine spor. Men de sporene har resultert i at jeg er mer forsiktig med hvem jeg vil ha en relasjon til. Mer våken når jeg treffer noen. Jeg vurderer nok en potensiell partner på et annet plan, enn jeg gjorde da jeg var ung.

Alderen har lært meg å være tålmodig. Avventende. Men også å se bak fasaden med vid åpne øyne. Og ikke minst, å tro på det jeg faktisk ser, uten å pynte på sannheten.

 

Gnisten døde ut

Gnisten som ligger i lengselen etter en kjæreste, døde ut litt etter litt i takt med en vanskelig periode i mitt liv. Etterhvert ble livet mitt så overveldende av ulike problemer og sykdom, at det til slutt slukte hele meg. Dette skal jeg ikke si så mye om her og nå, det vil jeg kanskje skrive om senere.

Det jeg har lyst til å si noe om er hvordan jeg har det nå, hva jeg gjør og hvordan jeg tenker for å ta vare på meg selv. Det kan du lese her: Nytenøkkelen

 

For meg var det en utfordring bare det å få sendt brevet til bonden. Det kan du lese mer om her: Bonden syntes brevet mitt var svevende – Jakten på kjærligheten 

Overraskelsen jeg kjente på, da tv2 ringte å sa at Stefan ville møte meg, var stor. Hvordan det var å få telefonen om at Stefan ville møte meg, kan du lese her: Jakten på kjærligheten – Bonden vil møte meg

 

Pakker i panikk

Mens jeg pakket og gjorde meg klar til å reise, kom panikken snikende. Iskalde føtter forsøkte å dra meg tilbake inn i min trygge, men ensomme hule.

 

Du må bare hoppe i det Janne 

Jeg kom til å tenke på råd jeg har fått. Du må bare hoppe i det Janne. Og hver gang dette ble sagt, tenkte jeg: “Ok. Men hoppe hvor?” Det er faktisk ikke så enkelt å finne en livspartner etter fylte 50. Eller enda verre, 55, som jeg er nå.

Sånn sett så føles Jakten på kjærligheten som et trygt sted å begynne. Jeg vet at det høres rart ut. Men tanken min er at, det er ikke mye vi kan skjule for hverandre, i denne prosessen. Vi blir på en måte tvunget litt inn i åpenhet og ærlighet. Og, når du velger å lete etter kjærligheten på tv, går jeg ut i fra at du virkelig mener det.

 

Livsglede

Jeg har det veldig bra nå. De siste to årene har jeg ønsket å begyne å leve igjen. For hver dag kjenner jeg at livsgleden er tilbake. Den glade, spontane, sterke og humørfylte Janne er på ful fart tilbake. Hun som er glad i å være sammen med andre. Som elsker å gi av seg selv, vise omsorg. gjøre andre lykkelige.

 

Kommer jeg til å klare å stå i dette?

Jeg tenkte nøye gjennom hvordan dette ville bli. Det hjalp meg mye å prøve å se dette fra ulike vinkler. Mentalt se for meg hvordan dette ville være for Stefan, de andre frierne og produksjonen. Er det en ting jeg er blitt god på de siste årene, så er det å lære meg å forberede meg mentalt. Det blir lettere da. Å beholde positiviteten. Se det meste i et lyst perspektiv. Også det som kan bli utfordrende og vanskelig.

Allikevel… kommer det til å bli for mye for meg? Er jeg klar for å åpne hjertet mitt? Vil jeg klare å tro på meg selv? Eller vil usikkerheten, og min lille selvtillit når det gjelder dating, bli overveldende tydelig?

Uansett hvor dette vil ende så vil jeg helt sikkert lære mye om meg selv. Finne ut hvor jeg er akkurat nå, Og hvis jeg finner kjærigheten, vinner bonden, gården og hele livsstilen, så er jo hele dette eventyret ved det. Vinn, vinn uansett hvor jeg lander. Men først må jeg tørre å hoppe.

“Hei, jeg ringer fra Tv2 og vil bare fortelle deg at Stefan veldig gjerne vil treffe deg”

Da jeg endelig hadde tatt mot til meg, og sendt inn brev til bonden Stefan, hadde jeg faktisk veldig liten tro på at han ville invitere meg til å bli kjent med han. Samtidig tenkte jeg at det kan jo hende? Kanskje han synes at jeg er ei dame det er verd å bruke tid på? Og, hvis jeg ikke sender brev, tør å ta en sjanse, så er skjer det jo ingenting. Jeg kan ikke tape uansett. Fordi jeg kan bare vokse på dette. Å tørre å hoppe ut i noe ukjent, er første steg i å møte livet igjen.

Brevet jeg sendte Stefan kan du lese her: Bonden syntes brevet mitt var svevende – Jakten på kjærligheten 

 

Stum av overrasket glede

Jeg ble helt stum. Og det tok litt tid før hjernen registerte at jeg faktisk var invitert med videre. En frydefull, spent følelse spredte seg i hele kroppen. Hjertet pumpet den urolige gleden i rasende fart ut i hele meg. Det var fint og litt skremmende på en gang. Deilig, og veldig uvant, å kjenne at sommerfuglene i magen endelig hadde våknet fra sin dype søvn, og flagret ivrig rundt der inne.

Hendene mine skalv litt mens jeg svarte: “nei, er det sant?” Jeg fikk sagt at jeg ble skikkelig overrasket og at jeg ble så glad. Den blide damen i telefonen lo litt av min reaksjon, og syntes det var gøy at jeg reagerte med overrasket glede. Og på spørsmålet om jeg kunne tenke meg å bli med videre, var svaret mitt et soleklart ja. Dette ville jeg absolutt være med på.

 

Hva har jeg egentlig blitt med på nå?

Litt senere, når overraskelsen hadde lagt seg litt, begynte jeg å tenke over hvordan dette kanskje kom til å bli. Det begynte å sive inn over meg at jeg i tillegg til å møte en mann jeg var interessert i, så skulle jeg forholde meg til at dette er en tv innspilling.

Hvordan kom det til å bli? Skal de filme oss hele tiden? Er det tv produksjonen eller bonden som bestemmer hva som skal skje? Hvordan blir datene lagt opp? Og så lurte jeg veldig på, om det å bli kjent med Stefan, ville drukne i alt dette rundt?

Fryktelig mange spørsmål dukket opp. Og ingen av dem kunne jeg finne svar på. Alle svarene jeg ønsket meg lå i denne opplevelsen jeg nå hadde meldt meg på. Hvis jeg ville ha svar, og hvis jeg ville finne ut om Stefan var et kjæreste emne for meg, så måtte jeg legge bort analysehjernen og hente frem den eventyrlystne sjelen istedet.

 

Mange forberedelser

De neste dagene ble jeg godt forberedt fra en super profesjonelt team fra Freemantle (produksjonsselskapet) og Tv2. Jeg fikk prate med noen av de som skulle følge oss med kamera og mikrofoner, hun som hadde ansvar for media og presse, de som skulle holde meg i hånden og ta vare på meg gjennom dette, og til sist en samtale med en psykolog. Alle var så fine og hyggelig å snakke med. Og veldig forståelsesfulle for at dette er skummelt å bli med på. Jeg kjente at jeg ble veldig trygg, og slappet mer og mer av. Teamet som jobber med Jakten på kjærligheten, er så proffe på alle mulige måter. Fokuset deres var å gjøre dette til en super opplevelse for oss alle. Dette var jo ingenting å være redd for. Eller?

 

Korona test

Alle som skulle være med måtte få en korona test. Og hvis den var positiv, kunne man ikke bli med. Jeg var overlykkelig da min test var negativ, og jeg fikk det siste absolutte klarsignalet for å bli med. Under oppholdet måtte jeg ta spytt tester annenhver dag, for å være sikke på at jeg var korona fri.

Jeg var fortsatt fryktelig spent, men kjente at jeg gledet meg mer og mer. Og, ikke minst, jeg visste at dette var jeg klar for. Jeg var klar for å møte han som kanskje skulle bli mannen i mitt liv, min kjæreste.

Foto: Tv2

Spent morgen

De seks av oss som ble invitert med videre, og på gruppedate med Stefan, var ekstra spente denne morgenen. Alle lurte veldig på hva vi skulle gjøre sammen. Stefan hadde forberedt oss på at han hadde en plan klar, som kanskje ville gi oss noe å bryne oss på. Vi jentene hadde fundert mye, og snakket om, hva denne utfordringen kunne være.

Her kan du lese mer om da jeg ble invitert med videre: Sjokkert hørte jeg han si navnet mitt

Han hadde bedt oss om ikke å tenke så mye på dette. Men det gjorde vi jo selvfølgelig. Og mange gode ideer dukket opp. Fra hinderløype til svømmekonkurranse. Saueklipping og traktorkjøring. Eller kanskje bare en hyggelig lunsj? Med bryggedans? Hvor han brukte litt tid på hver enkelt av oss, for å bli bedre kjent?

 

En hot utfordring

Vi visste jo alle at Stefan dyrker chilli. Og en av oss nevnte at hun trodde det kanskje ble noe med chilli. Kanskje en chilli spise konkurranse? Jeg må innrømme at jo mer jeg tenkte på dette forslaget, jo mer tenkte jeg at det er nok riktig. Chillispising kunne være hans oppfordring, eller ildprøve, til oss.

 

Ønsket meg litt romantikk

I mitt stille sinn håpet jeg på en gruppedate med en romantisk undertone. Men ville en chilli spise konkurranse ha en flørtende tone? Jeg tenkte at det kanskje kom an på settingen. Hvordan han hadde tenkt seg dette. Og så tenkte jeg at dagen lå foran oss som en åpen bok. Og i det første kapitlet i eventyret, hadde han sikkert satt av plass til gode samtaler, hygge, kos og litt romantikk.

Samlet sto vi utenfor hotellet og trippet spent, da Stefan kom vinkende og smilende for å ta oss med til stedet vi skulle være.

 

Alt klart for en nydelig lunsj

I enden av en liten sti som ledet mot vannet, var det dekket et nydelig lunsjbord til oss i en vakker lysning i skogen. Bordet bugnet av ost, frukt, salat, asparges, scampi og all verdens godsaker. Det eneste som stakk seg ut som litt underlig, var flere flasker med melk. Og skåler med youghurt. Bitene falt på plass. Melk og youghurt demper den brennende følelsen i munn og mage, som det å spise rå, hot chilli etterlater seg.

Foto: Tv2

 

Chilli spise konkurranse 

Stefan gikk rett på sak etter at han hadde ønsket oss velkommen til bords. Her skulle det spises rå chilli ja. Flere chilli til og med. Fra ikke så veldig sterk, til grusomt, fryktelig, og ut av det ville sterk. Og den som klarte å komme gjennom alle de ulike chilliene, uten å spytte ut, ville få en alene date med han.

Foto: Tv2

 

Varselklokkene mine ringte 

Varselklokkene mine begynte å ringe. Jeg hørte at de gikk av, men jeg lyttet ikke. Hele denne settingen er så uvant.  Et helt crew av mennesker følger oss intenst hele tiden. Det er mikrofoner og kameraer som ser og hører alt. Dette er jeg ikke vant til i det hele tatt. Følte meg litt stiv, usikker og utilpass. All fokus ble trukket mot dette skremmende og fremmede. Jeg prøvde å tvinge alle mine antenner mot Stefan, de andre frierne og det vi skulle gjøre sammen. Lukket igjen alt annet av tanker og følelser, slik at jeg kunne være meg selv og tilstede akkurat der og da.

Dette var den første muligheten jeg hadde til en ny samtale med Stefan. Som jeg håpet ville vise han flere sider ved meg. Selv om varselklokkene ringte svak et sted der inne, valgte jeg å overhøre dem. De var bare irriterende støy akkurat nå. Jeg forsto heller ikke helt hvorfor alarmen gikk. For det var jo absolutt ingen røde flagg i dette scenarioet. Eller?

 

Ville så gjerne lære mer om Stefan

Og jeg ville så gjerne lære mer om han. Personen Stefan. Ikke bonden Stefan som dyrker chilli, og er med på Jakten på kjærligheten, men mannen som har åpnet sitt hjerte for å finne kjærligheten.

Egentlig syntes jeg dette var en underlig måte å bli kjent med oss på. Sånn egentlig, innerst inne, tenkte jeg det. Hvis jeg skal være helt ærlig.

De tankene dyttet jeg lett bort. Jeg er en person som blir lett revet med. Og jeg synes sånt er gøy. Men kanskje ikke som en del av et møte, hvor fokuset er å bli personlig og dypere kjent med hverandre?

 

Jentene svelget unna

Vi jentene tok dette på strak arm, og svelget unna chilli etter chilli. Stemningen var god den. Vi lo, mens vi gispet etter luft, og tårer og snørr rant i strie strømmer. Konkurranseånden var over oss. Hver og en ville ha alenetid med Stefan. Og vi var villige til å kjempe for den dyrebare tiden.

Foto: Tv2

 

Dårlig selvfølelse 

Alle vet vi at tiden er knapp når det gjelder å smøre egen sjanse til å bli invitert med videre. Og vi er fortsatt nye både for hverandre, for Stefan og for hele denne settingen vi er i. Å sette godfoten først, være omgjengelig, positiv og uredd, blir nesten et mantra.

Jeg, med min dårlige selvfølelse og tro på meg selv når det gjelder dating, gjorde meg ekstra nervøs. Og det fine med denne konkurransen, var at jeg glemte å være engstelig en stund. Jeg bare ble med, uten å tenke noe særlig.

 

Hva lærte jeg om Stefan?

Stefan fikk vist litt av hvem han er. Sin pasjon for chilli var tydelig. Og han delte villig av sin kunnskap om denne frukten.

Kanskje dette også er en del av hans humor? Og det at han kanskje liker å pushe seg selv og andre innimellom? Jeg sier kanskje. For jeg vet ikke. Det blir bare et inntrykk jeg satt igjen med.

Foto: Tv2

 

Minnet litt om spisekonkurransene i Senkveld

Det ble jo begrenset hvor godt vi ble kjent med han i løpet av denne lunsjen. Og hvor mye han fikk lære om hver og en av oss frierne.

Morsomt var det. Og helt forferdelig og litt vondt. Det minnet meg på Senkveld med Thomas og Harald, da de hadde spisekonkurranser.

 

Hva lærte Stefan om oss?

Det ble ingen spørsmål fra han til oss. Ingen mulighet for intimitet. Vi fikk ikke stilt han de litt dypere spørsmålene.

Jeg hadde kanskje ventet at han skulle være litt mer ivrig etter å få tid med hver enkelt av oss? Bruke tiden godt for å bli bedre kjent? Begynne å danne seg et bilde av, hvem han ville invitere med seg inn på gården?

 

Ballen ligger på hans bane

På speed daten opplevde jeg at det var litt opp til meg. Å flørte, og å vise litt av min personlighet, på godt og vondt. Min tanke var vel også at ballen nå lå i hans fang.

Dette var vel den måten som fungerte best for han? Han har jo også med seg en bagasje inn i dette.  Som sikkert preger hans måte å forholde seg til oss jentene på, og hele sirkuset rundt.

Heidi var den tøffeste av oss, og stakk av med premien. Og daten vår slutter litt dramatisk da en av jentene velger å trekke seg. Mer om dette i neste episode, hvor gruppedaten fortsetter i en litt mer romantisk setting.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM

Foto: Tv2

Etter min speed date, som du kan lese mer om her: Speed daten hvor alt gikk galt – Del 1og her: Speed daten hvor alt gikk galt – Del 2  , så var jeg helt bombesikker på at jeg ikke ville bli invitert med videre.

Jeg hadde bommet totalt både med gaven min, humoren jeg prøvde meg på, og til dels samtalen vi hadde.

 

Stefan måtte stopp innspillingen

Stefan slet litt under utvelgelsen. Han ble stresset og så litt rørt ut. Men også bare forvirret.

Fra hans ståsted er dette sikkert minst like skummelt, annerledes og stressende, som det er for oss. Vi jentene skal jo bare bli kjent med, og “ta inn” han. Mens han skal danne seg et bilde av åtte ulike jenter. Og dette skal skje på relativt kort tid.

Stefan måtte rett og slett ta seg en pause midt i utvelgelsen. Oi da tenkte jeg… kanskje han har glemt navnene våre?

Og der satt vi da. Enda mer nervøse enn noen gang. Litt engstelig ble jeg også for hva som skjedde med han? Tenk hvis han trakk seg? Ikke ville være med på dette sirkuset allikevel?

Seinere snakket jeg med Stefan om at han måtte ta en pause. Jeg spurte om han rett og slett ikke husket alle navnene? Han svarte at det stemte. Og da ble han stresset fordi han ville gjerne tiltale hver og en med navn

 

Stefan gjør sine valg

Endelig kom han tilbake. Satte seg ned, og med alvorlig og fortsatt litt rørt mine, valgte han de han ville ha med videre. En etter en. Fem jenter fikk sin invitasjon. Nå var det bare ei jente til han kunne invitere med videre.

Foto: Tv2

 

Ville jeg bli valgt bort?

Jeg var så nervøs. Hjertet hamret og magen knøt seg. Så ble jeg valgt bort igjen. Og det gjør vondt altså. Akkurat når det gjelder slike ting, endrer man seg ikke særlig selv om man er blitt 55.

Forskjellen på å ta et avslag som eldre, i forhold til når man er ung, er vel måten en takler det på. Livserfaring er godt å ha bagasjen sånn sett. Jeg vet at knusende nederlag ikke er verdens ende. Det viktige er egentlig hvordan jeg velger å takle det. Forholde meg til det. Hvordan jeg snakker til meg selv etterpå.

Stefan ser på meg. Så ser han ned. Og jeg kjenner virkelig at det ikke kommer til å bli meg. Jeg sukker, samler meg, og gjør meg klar til å reise meg og takke for meg.

Så sier Stefan: “Janne, har du lyst til å bli bedre kjent med meg?” For en lettelse. Jeg trodde ikke jeg hørte riktig. Sjokkert fikk jeg stotret frem: “Ja, veldig gjerne”.

 

En karusell av følelser

Det var en av mange følelsesmessige karuseller jeg skulle få være med på i løpet av Jakten på kjærligheten. Og jeg må innrømme at, det er akkurat det som er vanskeligst ved å være med på dette.

 

Trist å si farvel

Det ble også veldig følelsesladet å skulle si farvel til de to jentene som måtte reise hjem. Vi hadde jo vært sammen en stund nå. Vi jentene hadde til nå hatt mer tid sammen enn vi hadde hatt med Stefan.

Og i denne settingen knyttet vi oss fort til hverandre. Som støtte, hjelp og noen å prate med i alt dette. Vi åpnet oss fort opp for hverandre. Vi delte tanker, latter, nerver og usikkerhet. Oss i mellom var det ingen konkurranse. Vi var mer opptatt av å gjøre dette til en fin opplevelse for alle. Ta vare på hverandre.

De seks utvalgte: Hege, meg, Stefan, Pernille, Lene, Heidi og Gro

Foto: Tv2

Så glad jeg ble. Jeg gledet meg over at han ville bli bedre kjent med meg. Så fantastisk. Og jeg gledet meg til å endelig bli bedre kjent med han.

Stefan avsluttet dagen med å invitere oss med på gruppedate dagen etter. Og han avslørte at han hadde en liten utfordring til oss.

Hvordan gruppedaten ble, og hva slags utfordring han hadde til oss, kan du lese her:

Hot gruppedate endte i snørr og tårer

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM

Tanken bak klovnenesen

Å føle seg som en klovn, betyr ikke, at man er en klovn. I Jakten på kjærligheten kjente jeg meg litt som en klovn på glattisen. Det var jo skummelt bare det å sende brev til bonden. Jeg brukte lang tid på å ta det steget. Og jeg tenkte vel innerst inne, at han sikkert hadde så mange friere å velge mellom, at jeg sannsynligvis ikke ville bli invitert med videre.

Når telefonen kom om at Stefan gjerne ville møte meg, så begynte det å bli virkelig for meg. Hva har jeg egentlig satt i gang nå? Kommer jeg til å klare å stå i en så uvant og fremmed verden? Hvor jeg samtidig skal flørte og date? Kanskje jeg stivner helt, og ikke klarer å være meg selv?

For meg er det ofte lettere å komme gjennom utfordringer og krevende situasjoner når jeg gjemmer meg litt bak humor. Ja, gjemmer meg. Jeg velger på en måte å tøyle, og å hjelpe den usikre Janne, ved å trekke frem det som er morsomt. Eller rett og slett se det hele med et humoristisk filter.

Når tankene om alt det som ville være skummelt ved å være med i Jakten på kjærligheten kom, smøg også tanken om at jeg frivillig, men samtidig ufrivillig, ville bli en klønete klovn. Og så tenkte jeg at bonden og alle frierne kanskje også hadde det litt sånn?

Derfra var veien kort til å ta dette et skritt lenger. Gjøre et nummer ut av det. Lette litt på trykket for oss alle sammen.

Samtidig tok jeg jo dette helt seriøst. Jeg ville virkelig gjerne bli kjent med Stefan, hans liv, gården og alle dyrene hans. Og hvis jeg skulle få til det, måtte jeg altså stille opp på tv.

I utgangspunktet var klovnenesen ment som en trøst for meg selv. Og kanskje noe jeg kunne tulle og fjase med sammen med de andre frierne. Det var egentlig ikke før jeg kom til hotellet, og speed daten nærmet seg, at jeg på alvor tenkte at Stefan kanskje også ville synes dette var en gøy måte å se det hele på.

Da de første opptakene var i gang, og jeg sto midt oppe i sirkuset med begge bena, kjente jeg virkelig at den snublete, klønete, rare og litt ufrivillig morsomme klovnen kom frem.

Det var utrolig mye nytt jeg måtte forholde meg til av helt fremmede elementer. Tv team med kameraer og mikrofoner som registrerte alt jeg sa og gjorde. Og ikke minst det å slippe all kontroll på hvordan dette blir sydd sammen og vist på tv.

Hvorfor klovnenese på speed date

Jeg prøvde å si noe om at han, og vi frierne, har kastet oss inn noe som virkelig er ukjent for oss. Og sånn sett er det lett å føle seg som en ufrivillig klovn på glattisen.

Samtidig prøvde jeg å lette litt på stemningen rundt alt dette. Jeg prøvde å ufarliggjøre denne settingen vi alle syntes var skummel, ved å poengtere humoren i sirkuset Jakten på kjærligheten. At det vi er med på nå, egentlig ikke er så farlig. Det kommer bare an på hvordan vi forholder oss til dette sammen.

Vi er jo bare mennesker som møtes, og får lov å ha dette eventyret sammen.

Klikk på lenkene og les hvordan det gikk på vår date:

Jakten på kjærligheten – bonden fikk en uggen følelse etter min speed date

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 1

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 2

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM