Livet byr på lykke💛 Den første, store forelskelsen, det å bli mamma, nærtid med bestevenner hvor du kan være deg selv fullt ut, bade naken i sjøen en varm sommernatt, å dele smil og latter som lader opp hver eneste celle i kroppen.
Men så kommer også nedturene. Å få hjertet knust av den du elsker. Det at noen dør. Å miste noen, uansett hvordan det skjer, er forferdelig vondt. Sorgen ved å ikke bli hørt, forstått eller tatt på alvor. Tyngden i å måtte bære mer alvor og ansvar, enn du kan makte.
Lykke gir en uendelig frihetsfølelse. Energien i lykke gir liv. Nytt liv. Og det kan oppleves som evigvarende og selve meningen med din eksistens.
Det vonde, mørke og vanskelige gjør det motsatte. Essensen av liv fordunster sakte. Fra sorgen i hjertet, klumpen i magen, de vonde, altoppslukende tankene som trekker deg dypere og dypere bort fra lykkerusen. Og noen ganger bort fra deg selv.
Under min depresjon lå alltid den ekte Janne og lurte. Og uten hennes vilje til å holde ut. Grave etter egen styrke. Evne til å ikke miste troen.
Bruke tanken til å si til depresjonen i meg at: «jeg gir aldri opp. Uansett hvor hardt du kjører meg. Jeg vet hvem jeg egentlig er. Og det er ikke depresjon eller angst. En dag skal jeg vise deg henne. Og med glede, kjærlighet, ektehet og humor skal jeg vise deg lykken».
Hva er egentlig lykke?
De fleste av oss leter etter lykkefølelsen hele tiden. Det er så befriende godt, at vi vil ha den opplevelsen igjen og igjen. Det underlige er at ofte søker vi etter noe nytt, noe mer for å oppnå den samme følelsen. Det som gav deg lykkerus i går, gjør ikke det i morgen.
Så hva er da essensen av lykken? Og hvor finnes den?
Kanskje finnes lykken i mye større grad innvendig enn i noe utenfra? Hva hvis den er der. Innvendig. Hele tiden. Også når jeg er i dypet og ikke får puste. Kanskje jeg selv må hente den frem? Og ikke vente på at noe eller noen skal få den til å skinne igjen.
Snu ryggen til styggen
Noen ganger må du snu ryggen til styggen. Vende deg bort fra alt som har vært. Åpne opp kropp og sjel for det ukjente og hemmelighetene som finnes der.
Det er fortsatt mange stigma i samfunnet rundt psykiske sykdommer. Og det fører til at mange føler at de må gjemme seg litt. Holde masken utad.
Jeg forstår den følelsen godt, for jeg har vært der selv. Det er vondt å leve på en løgn utad. Og det tar så utrolig mye krefter. Når jeg var deprimert, brukte jeg mye energi på å skjule. Spesielt fordi noen fortsatt tror at depresjon er å være litt trist og nedstemt. De tenker at det kan ikke være så ille? Mange tror at du overdriver, at det ikke er helt sant på et vis. Løgnen min dreide seg ikke om depresjonen, men om å dekke over.
Maskerade parodi
Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.
Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.
Du er ikke alene
Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det er selvsagt ikke for alle. Men kanskje noen slipper å føle seg så alene i dette hvis jeg deler? Kanskje det vil være godt for noen at de ikke er alene. At jeg har opplevd akkurat det sammen som dem. Det å kunne kjenne seg igjen i en annens historie, kan være et langt skritt i riktig retning. Bare det å vite at det finnes noen som vet akkurat hvordan det er. En som har gått den samme, vonde veien.
Inspirere
Mitt håp og ønske er også at jeg kan inspirere litt. For jeg husker så godt at jeg ofte tenkte at jeg aldri ville komme ut av dette. At livet mitt var ødelagt. Og at jeg aldri kom til å kjenne på glede over livet igjen. Det var provoserende, når behandlere eller andre, sa til meg at det kom til å bli bedre. Livet ville bli bra igjen.
Nå vet jeg at det er mulig. For jeg har klart det. Kanskje det jeg har gjort for å bli bedre kan hjelpe andre også?
Skammet meg
Det å fortelle om det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.
Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre.
Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.
Et menneske er ikke bare en ting
Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.
Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.
Nå er det ganske nøyaktig to år siden jeg var innlagt på Modum Bad. Og akkurat det oppholdet skulle vise seg å bli begynnelsen på fremtiden.
Mer om mitt opphold på Modum Bad, fra jeg sjekket inn til jeg sjekket ut, kommer fremover. Hvordan er det egentlig å være på en sånt sted? Hva består dagene av? Hva slags behandling får du? Og hva er effekten? Alt dette vil jeg gi deg svar på fremover.
Men kanskje jeg skal begynne med begynnelsen? Fortelle deg hvordan depresjonen og angsten, kom som et flyvende teppe, og la seg tungt over hele mitt liv. Teppet dekket til alt med sånn tyngde, at det var umulig for meg å bevege meg fremover. Ei heller se hvor jeg skulle gå videre.
Lyn fra klar himmel
Signalene kom som lyn uten forvarsel oftere og oftere. Som den gangen jeg var i butikken for å handle.
Jeg planla ukens meny, mens jeg småløp fra hylle til hylle og plukket med meg varer. Som vanlig hadde jeg liten tid. Tankene surret samtidig rundt alt jeg skulle gjøre før dagens slutt.
I fruktavdelingen, ved siden av en stabel med epler, begynte jeg å skjelve på hendene. De ristet ukontrollert. Jeg holdt meg fast i handlevogna. Redd for at jeg ville falle sammen på gulvet hvis jeg slapp.
En plutselig følelse av panikk
Jeg fikk en følelse av panikk. Hva er det som skjer med meg? Så kjente jeg klumpen i magen igjen. Jeg svelget og svelget. Tårene presset på. Ansiktet mitt ble rødt og varmt og jeg begynte å svette.
Min eneste tanke var at jeg kan ikke, jeg vil ikke, begynne å gråte her i butikken. Jeg må komme meg ut! Bena var numne og ville ikke lystre. Jeg samlet all min vilje og begynte å gå. Ett skritt av gangen mot utgangsdøra.
Stille og umerkelig smøg en tåre seg utfor kanten der våtlinjen treffer øyekroken. Varmt kilte den huden min forsiktig, mens den rant ned mot neseryggen. Blikket mitt var festet i det sorte og hvite marmorerte gulvet som ledet meg ut. Tåren skled videre ned til nesetippen, hvor den mistet grepet og falt ned på gulvet.
Hva er det som skjer?
Hva er det som skjer med meg? Jeg kom meg ut i bilen. Startet motoren og kørte hjemover. Tårene rant. Jeg gråt ukontrollert. Tilsynelatende uten grunn.
Etter denne opplevelsen forsto jeg at jeg trengte en pause, en liten ferie. Tanken var at jeg bare trengte litt tid for meg selv for å fylle energilagrene og få hvilt ut. Jeg kjente at jeg hadde behov for, og mot til, å strekke meg mot noe som kunne dra meg ut av dette.
Etterpåklok
I ettertid skjønner jeg at jeg burde tatt disse signalene på alvor. Men jeg visste ikke da hva dette dreide seg om. Jeg trodde og håpet at det ville gå over av seg selv. Alle andre levde jo på sammen måte. Alle andre greide alt ute problemer trodde jeg. Derfor var det ingen grunn til at ikke jeg også skulle greie det.
Kaos på innsiden
Kroppen min jobbet mot meg. Det var et sjokk å oppleve at det var kaos på innsiden. Og det var veldig ubehagelig å ikke kunne kontrollere hverken følelser eller humørsvingningene. Jeg tenkte ikke tanken en gang, at dette kunne skyldes ubalanse i mine hormon nivåer. Nå vet jeg det. Og jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og fortalt dette til meg selv. For det vondeste er forvirringen du kjenner på, når alt er kaos innvendig. Det er forferdelig slitsomt, å hele tiden prøve å få tilbake kontrollen, og skjule det for omgivelsene.
Det skulle vise seg at jeg var inne på rett spor, men at min reise så vidt hadde begynt.
Mer om hvordan de første symptomene mine utartet seg i min hverdag kna du lese her: Knekt, utbrent og deprimert
For et par dager siden, la jeg ut et innlegg på Facebook, hvor jeg sa litt om hvordan det å bli deprimert var for meg. Egentlig bare en liten tekst, som henviste til et innlegg her på bloggen. Det kan du lese her: Knekt, utbrent og deprimert
Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det å fortelle om, det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.
Maskerade parodi
Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.
Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.
Skammet meg
Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre. Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.
Et menneske er ikke bare en ting
Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.
Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.
Jeg er veldig stolt av at jeg turde å bli med i Jakten på kjærligheten. Og ikke minst at jeg klarte å stå i å være der. Ikke nok med det, men det var en fantastisk fin opplevelse på så mange måter, som jeg vokste mye på. Ikke ta det i fra meg er du snill.
Du insinuerer at mine valg, og det jeg velger å gjøre, er feil. Det jeg hører er at jeg er feil.
Mine vonde og tunge opplevelser i livet, og depresjon, har lært meg å være ydmyk i forhold til andre menneskers liv og historie.
På meg virker det som du antar en del ting om meg. Og istedenfor å spørre meg, ha en samtale med meg, så løper antagelsene videre inntil du har skapt en historie som for deg er sann. Men det gjør den ikke sann for meg.
For hva vet du egentlig om hva jeg har gjort, hva jeg gjør, og kommer til å gjøre i forhold til min psykisk helse? Fra mitt ståsted, som kjenner min historie, mitt liv og ikke minst hvordan jeg har jobbet meg inn i livsglede igjen, så forstår jeg min situasjon godt.
Jeg ser deg
Når jeg ser bak ordene dine, så ser jeg frustrasjon, sorg, sinne. Det er ditt og ikke mitt. Min opplevelse er at dette dreier seg mer om deg enn meg. Du har jo også en historie. Og et eller annet sted i den, ligger utskytningsrampen for slike angrep.
Et godt eksempel på hvorfor det er viktig å snakke åpent om psykisk helse
Jeg undrer meg, og lurer på, hvilke knapper i deg det er jeg trykker på? Hvorfor reagerer du så kraftig?
Det fine i dette er at du har gjort det veldig tydelig for meg at det er mer viktig enn noen gang å snakke åpent om psykisk helse.
Jeg takler dette fint kjenner jeg. En herlig bekreftelse på hvor langt jeg har kommet. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men hva hvis dine kommentarer hadde gjort meg syk igjen? Revet bort all livsglede, mitt mot, som jeg har jobbet så hardt for å ta tilbake?
Selvkontroll nok til å dempe et sydende indre, utløst av at noen har plassert leverposteiboksen på feil hylle i kjøleskapet. Resultatet kan bli en litt mutt husmor, som fresende slipper ut frustrasjon mellom sammenbitte tenner og dampende hetetokter.
En annen forskjell er at jeg har vært gjennom kroppslig morfose før. Jeg er på en måte forberedt, allikevel ikke.
Naken står jeg foran speilet, og må konstatere at, de fleste deler av min kropp er på en langsom reise sørover. Jeg hører demonen flire. Hun pirker meg lett på de delene av min kropp, som av en eller annen grunn har begynt å ese ut horisontalt begge veier. Tappert smiler jeg til henne. Bare for å oppdage at det eneste på mitt legeme som søker mot himmelen, er gommene mine. Ikke spesielt tiltalende det heller.
Til tider drømmer jeg om et eget, polstret bomberom, hvor jeg kan slippe løs frustrasjon, sinne og tårer. Få ut bitchen i meg, før jeg lett og elegant retter på englevingene, og er klar for å møte verden igjen.
Jeg begynner å bli lei av å kjøre berg og dalbane styrt av mine hormoner. Eller rettere sagt: mangel på enkelte hormoner, ubalanse i andre. Det er ikke hyggelig å føle at både kropp, humør og energinivå har tatt meg med på en ufrivillig karusell tur. I vill fart kjører jeg utfor bratte stup, i en skranglete vogn. For så i neste sekund, bli kastet rundt en brå sving så hardt og brutalt, at jeg helt mister kontrollen over de mest basale ting.
Jeg vil av berg og dalbanen. Jeg vil heller seile stille og rolig inn mot alderdommen. Med en frisk, velfungerende og sprek kropp og et balansert humør. Og det skal jeg jammen klare.
Dette høres kanskje litt rart ut? For de fleste av oss vil jo prøve å skyve bort eller nedkjempe negative tanker. Problemet kan være at når du gjør det, vil negative følelser og tankemønstre ta fullstendig overhånd. Det kan igjen utvikle seg til stress, angst og depresjon. Du blir sittende fast i et mønster hvor disse følelsene og tankene kontrollerer deg.
I tidligere innlegg har jeg vært litt inne på at overgangsalderen forsterket og gjorde min depresjon enda verre. Og jeg erfarte å bli trukket dypere ned når jeg ikke aktivt prøvde å snu negativitet til positivitet.
Fra yoga har jeg lært mye om avspenning og det å ta meg tid til å sitte stille og bare puste. Bruke tid på å kjenne etter hvordan kropp, følelser og tankene mine har det.
For å få til det, må du tørre å gi slipp på kontrollen du vanligvis har. Vonde tanker og følelser kan ikke slippe frem når du tviholder på kontrollen. Og for at du skal kunne gjøre noe med negative tanker og følelser, må du ta en god kikk på dem. Erkjenne at de er der, la dem få fremme sin sak, se litt på hvor dette kommer fra og slutte fred med dem.
Det å ta tilbake kontrollen er altså å slippe kontrollen.
Når du gjør dette kan du få reaksjoner som at du begynner å gråte. Og det er bra. Hvis det skjer, skal du ikke prøve å stoppe tårene eller skyve det bort, men la det få komme ut. Slipp tak i å forsøke å kontrollere reaksjonene. La de få komme frem. Gjør du det, vil du oppdage hvor befriende og godt det er etterpå. Ha tillit til deg selv. At du kan klare å håndtere dette. Og den tilliten skal du ta med deg inn i hverdagen.
Neste fase av øvelsen fokuserer på det positive. Se for deg hvordan du vil at livet skal være. Kjenn etter hva som vil gjøre deg positiv og glad akkurat nå. Se for deg hvordan hverdagen din vil se ut når du får glede inn i livet ditt.
Hvem vil du være fremover? Hva slags liv vil du leve? Kanskje tiden er inne for å revurdere litt, gjøre noen justeringer?
Det er fortsatt lov å drømme. Og det er fult mulig å få drømmer oppfylt hvis du går inn for det. Akkurat det blir du aldri for gammel til. Det kan faktisk være et fortrinn at du har levd gjennom litt motgang tidligere. At du har erfaring.
Det jeg gjorde var å sette meg noen konkrete og realistiske mål jeg ville jobbe for å klare. Jeg satte opp hvilke drømmer jeg har, og hvordan jeg ville nå dem på flere områder i livet mitt; jobb, økonomi, helse, kropp og mine forhold til andre mennesker i mitt liv.
Kanskje dette kan være noe for deg også? Gi deg selv et friskt og nytt perspektiv? Men gjør det bare, hvis du kjenner at du virkelig vil, og trenger dette. Det du bestemmer deg for må være realistisk, og du må være villig til å jobbe hardt. Ingenting kommer gratis.
Overgangsalderen kan oppleves som en krise og et tap. Noe som genererer negative tanker. Les mer om dette HER
Overgangsalderen kan oppleves som en krise. Sånn var det for meg. Det var så utrolig mye som skjedde med meg på en gang. Alle disse endringene gjorde noe med meg, min opplevelse av meg selv, hvem jeg er og hvem jeg skal fortsette å være.
Ikke bare forandret mitt fysiske utseende seg, men det var som om kroppen min motarbeidet meg på alle kanter. Det var så mange ting som skjedde som var fullstendig utenfor min kontroll. Alt var kaotisk. Hetetokter, vektøkning, søvnløse netter, menstruasjonssyklus som var fullstendig uforutsigbar og blødninger som plutselig kunne komme. Jeg opplevde det som en krise og en sorg. Det var vanskelig å forholde meg til at en epoke i livet var over og at jeg å begynte å bli eldre.
Det snakkes mye negativt om det å bli eldre. Samfunnet snakker mest om hva vi kan gjøre for å forhindre at vi blir eldre. Hvordan vi kan fikse på utseende vårt. Tips og råd om hvordan du kan tviholde på ungdommens glød og attraktivitet. Det å bli eldre skal bekjempes med alle midler. Men dette er jo en naturlig prosess, som vi alle må forholde oss til, en eller annen gang. Uansett hvor mye du kjemper i mot.
Nå mener ikke jeg at du skal la humla suse og ikke ta vare på deg selv. Det er klart at vi alle ønsker å se bra ut så lenge som mulig. Holde oss sunne og friske. Kunne leve et aktivt og fullverdig liv med nye utfordringer og opplevelser.
Det er bare det at denne mentaliteten jeg kjente på, gjorde at jeg fikk en følelse av tap mer enn en følelse av at dette bare er en ny fase i livet.
Følelsen av tap gikk for meg på det faktum at jeg mistet det som før hadde vært attraktivt ved meg. Jeg kjente på at jeg ikke var sexuellt attråverdig lenger. Hvem vil vel ha en halvgammel dame? Som ikke er fruktbar lenger og som svetter som en gris? Og tisser på seg i nye og ne?
Det er jo ikke sånn at du får tid til å omstille deg eller venne deg til en plage av gangen. Min opplevelse er at det ene symptomet etter det andre invaderte mitt liv. Og det ble mye å takle i en periode. Jeg tror at det også var derfor jeg ble lei meg og fikk sterke humørsvingninger. Hodet klarte ikke å følge de fysiske endringene på en smart og rasjonell måte. Det ble rett og slett en overload av tanker og følelser.
Nå er det ikke sikkert at du opplever det akkurat sånn, kanskje du takler dette helt fint. Og klarer å ha en positiv innstilling hele veien gjennom overgangsalderen. Jeg forteller dette, i tilfelle du kjenner på følelsen av tap, sorg og misnøye. Kanskje du til og med ikke ser meningen i å investere i fremtiden fordi du nå er blitt eldre?
Noen har det faktisk sånn. De gir litt opp selve livet når de blir eldre. Det tror jeg er litt farlig.
For det er da faktisk mange positive ting i det å bli eldre også? Og det er her fokuset må ligge. Fortsette å drømme, legge planer for fremtiden, ha ønsker og mål du vil oppnå. Jeg oppdaget at når jeg ikke sank ned i en negativ tankespiral, men hele tiden fant positive ting som kunne inspirere meg å gi meg glede, da ble hele min bevissthet endret. Positivitet skaper positivitet.
Mitt liv er fortsatt opp til meg. Jeg bestemmer. Og så har jeg jo lært meg noen triks som har gjort klimakteriet enklere å leve med. Jeg oppdaget at den største forskjellen lå i tankesettet mitt. Min holdning til resten av mitt liv, hvem jeg er og hvem jeg skal fortsette å være.
Mer om å hvordan du omfavner negativitet for å finne positivitet finner du HER
Jeg tenkte å skrive litt om hva overgangsalder er, fordi jeg har fått en del yngre jenter som følgere. De sier at de synes det er lærerikt og fint å lese det jeg skriver. Og de vil gjerne vite litt mer om hva som venter dem om noen år. Og da tenkte jeg at det kanskje var lurt å si litt om hva klimakteriet egentlig er?
Det er når eggstokkenes produksjon av de kvinnelige kjønnshormonene østrogen og progesteron blir ustabil og gradvis avtar, at vi sier at vi er kommet i klimakteriet, eller overgangsalderen.
Når dette skjer må kroppen justere seg og finne en annen måte å fungere på. Kroppen må lære seg å klare seg uten østrogen. Og det er under disse justeringene at vi kan få ulike fysiske symptomer.
Det kan blant annet være hetetokter, vektøkning, problemer med å få sove, uro og konsentrasjonsvansker. Ikke alle kvinner merker så mye til overgangsalderen. Og noen har ikke plager i det hele tatt.
Når hormonene svinger og er uregelmessig, er det slik at nivået ofte går mer opp enn ned i menstruasjonssyklusen. Derfor kan du godt ha menstruasjon selv om du har begynt å få symptomer på at du er i overgangsfasen. Etterhvert kan menstruasjonen plutselig hoppe over en måned. For meg var det sånn, at jeg noen måneder blødde veldig lite, andre måneder kunne jeg plutselig få en kraftig blødning, eller ikke menstruasjon i det hele tatt.
Det er viktig å huske på at man kan bli gravid i denne perioden. Så det er viktig å ikke slutte med prevensjon uten å ha snakket med legen din.
En enkel blodprøve hos legen din kan måle hormon nivåene dine, og finne ut hvor i overgangsprosessen du er.
Jeg hadde min siste menstruasjon når jeg var rundt 52 år. Det er gjennomsnittlig. Men det kan variere fra kvinne til kvinne. Det er når mensen opphører helt, at vi sier at vi er i menopausen.
Vi kvinner et født med et visst antall egg. Hver måned modnes et egg og blir klart for befruktning. Hvis befruktning ikke skjer, fjernes egget med menstruasjonen. Når du er kommer i overgangsalderen er det ikke så mange egg igjen. Menopausen markerer slutten for muligheten for å få barn. Da har du ikke flere egg igjen. Allikevel anbefaler leger at du bruker prevensjon i opptil ett år etter siste menstruasjon for å være på den sikre siden.
Overgangsalderen er årene før du mister menstruasjonen, og den kan vare i flere år etter.
Det er veldig individuelt når overgangsalderen starter. Noen merker det bare 2 år før sin siste blødning, hos andre begynner det 5 år før, mens hos noen allerede 10 år før menopausen.
Noen kvinner kommer også i altfor tidlig overgangsalder. De må ha hjelp og behandling hos lege.
Det hender også at kvinner blir kastet tidlig ut i overgangsalder, pga sykdom og medisiner. Kvinner som har fjernet eggstokkene, kommer også tidligere i overgangsalder.
Som sagt så er det ikke alle som får plager i overgangsalderen. Men mange får noen eller flere symptomer. Her er de vanligste:
Hete- svettetokter hvor du plutselig blir ekstremt varm
Nattesvette
Tørre slimhinner skjeden. Det kan klø og det kan gjøre samleie smertefullt
Mindre sexlyst
Søvnvansker. Både problemer med å sovne og oppvåkning i løpet av natten er vanlig
Vektøkning, mindre muskelmasse og mer fett rundt magen. Dette kan skyldes både hormonforandringer og aldring
Tristhet, depresjon og humørsvingninger
Jeg har opplevd mange av disse symptomene selv. Noen har vært fryktelig vonde å komme gjennom, andre har vært til å leve med.
Problemet er at når du får flere av disse plagene samtidig, så kan det prege hverdagen i stor grad. Gjøre det vanskelig å fungere normalt.
Jeg kommer til å skrive om hva jeg har gjort som har hjulpet meg. Og kanskje noen av mine tips kan hjelpe deg også?
Dette er jo en naturlig prosess. Noe alle kvinner må gjennom. Kunsten er å finne måter som gjør hverdagen med overgangsplager lettere å leve med. Så du kan fungere godt på alle plan i livet ditt. Ikke minst for din egen del. Det er vondt når kropp og hodet hemmer deg, og gjør deg til en annen person, ei dame du ikke kjenner igjen.
Det interessante er også at kvinner i enkelte andre land, som i Asia, ikke opplever at overgangen er så tøff som den er for oss i vesten. Og hvorfor er det sånn? Er det genetisk? Eller er det andre elementer som spiller inn?
Det jeg har gjort er enkle og relativt små justeringer i min livsstil. Det gjelder både maten jeg spiser, hvordan jeg trener og ikke minst å ta vare på meg selv. Lytte til min kropp og mitt hode. Ta meg tid til å stresse ned. Finne nye rutiner som gjør livet mitt godt å leve.
Det vanskeligste med å bli deprimert i overgangsalderen, jeg kaller det overgangsdeprimert, er at du ikke forstår hva som skjer med deg. Sakte, men sikkert kjennes det ut som om du faller fra hverandre. Bit for bit. Og når du ikke skjønner sammenhengen, vet du heller ikke hva du skal gjøre. Du blir redd og fortvilet. Og det du er redd for vil du gjøre hva som helst for å unngå.
Du løper fra det så fort du kan. Problemet er at du ved å rømme bygger en tykk usynlig glassvegg foran deg. Du ser den ikke. Du aner ikke at den eksisterer før du en dag løper rett inn i den. Omtåket ligger du foran den. Du forstår ikke helt hva det var som skjedde. Skjelvende og svimmel reiser du deg forsiktig. Du ser fortsatt ikke veggen. Men du vet at den er der. Du strekker en hånd frem for å ta på den. Glassveggen er hard, kald og glatt. Du forsøker å finne en måte å klatre over den på, bare for å oppdage at den er uoverstigelig. Du blir tvunget til å stoppe opp. Du er beseiret av glassveggen du selv har brukt all din energi på å bygge.
Min tid på Kamalaya var over. Jeg hadde fått så mye. Tid til å ta vare på meg selv, hvile og tenke. Å trykke på pauseknappen hadde vært deilig og nødvendig. Jeg hadde også hatt god tid til å spole tilbake, og se på alt som ahdde vært vanskelig. Mange følelser hadde kommet opp, og det var godt å få lov og tid til å bearbeide dem.
Tiden var inne til å fortsette livet. Og jeg hadde tatt en avgjørelse for hvordan fremtiden skulle bli. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det jeg kunne, for at min jeg og min sønn skulle ha det så bra som mulig. Jeg gledet meg til å komme hjem. Være sammen med min sønn, treffe alle medlemmene på treningsstudioet mitt.
Dette hadde vært akkurat det jeg trengte. En passe lang og god ferie. Og jeg tenkte at dette var nok. Det jeg ikke visste da, var at dette var en god start, men absolutt ikke bra nok. Dette var bare begynnelsen. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå.
I mine tanker spolte jeg fremover i tid. Jeg så for meg hvordan hverdagen skulle bli fremover. En plan for hva jeg ville endre på, av vaner og rutiner, begynte å ta form. På listen min sto også noen helsekostprodukter jeg hadde funnet ut kunne hjelpe mot plager i klimakteriet, og jeg ville teste ut hvor mye kostholdet hadde å si. Jeg hadde merket at maten jeg hadde spist her, gjorde at jeg følte meg bedre. Men det kunne jo være et resultat av oppholdet som helhet, ikke nødvendigvis maten.
Jeg hadde brukt tiden til å lese meg opp på hva overgangsalder egentlig er. Hva er det som skjer fysiologisk? Opplever alle kvinner i alle land og kulturer dette? Er det arvelig hvor tøffe plagene er? Er det gjort forskning på om man kan bli bedre av å endre livsstil, spise annerledes eller trene? Jeg lette etter andre kvinner som fortalte hvordan de opplevde klimakteriet, men fant ingen.
Akkurat da tenkte jeg ikke på å begynne å skrive om dette selv. Jeg var mest opptatt av å finne løsninger for meg selv.
Men en liten spire ble nok sådd. Spesielt det at ingen snakket åpent om overgangsalderen, og dens plager, syntes jeg var trist.
Jeg reiste hjem med en positiv optimisme. Klar til å leve det best liv jeg kan, også gjennom overgangsalderen.
Har du tenkt over hvor verdifulle dine erfaringer egentlig er?
Jeg tenkte på dette mens jeg ruslet rundt i en hvit, kingsize badekåpe. Dagene mine var nå fylt med timelange massasjer, akupunktur, rolig trening i form av yoga og tai chi samt tarmskylling som var en selsom opplevelse.
For første gang på lang, lang tid hadde jeg mulighet for å bare være til. Her var det ingen elementer som kunne forstyrre roen som stedet gav. Ingen telefoner, ingen TV, ingen jobb, ingen barn. Ingenting jeg måtte gjøre eller rekke. Jeg kjente meg lett og rolig. Det var en myk ro. Som om jeg var tullet inn i en stor bomullsdott. Spenninger i musklene slapp taket, og kroppen min ble harmonisk og balansert.
Jeg tenkte på livet mitt som en bankkonto. Alt som har vært med på å skape meg, var innskudd på kontoen min. I løpet av livet har denne kontoen blitt ganske full. Spørsmålet var hvordan jeg hadde tenkt å forvalte disse verdiene.
Opplever du at positive hendelser har mer verdi enn negative? Det gjør de fleste av oss helt ubevisst. Positive opplevelser er det godt å tenke tilbake på. Gode tanker gir deg gode følelser. Gode følelser gjør kroppen glad. Den blir varm, avslappet og fylles med ny energi. Negative hendelser gjør det stikk motsattte, så du unngår å tenke for mye på dem.
Sånn var det for meg også. Jeg bestemte meg for å prøve å snu på dette, fordi jeg opplevde at vonde opplevelser også har en verdi.
Jeg forestilte meg at jeg ikke satte et positivt eller negativt fortegn foran de ulike innskuddene mine, men lot alle være nøytrale. Alle innskuddene mine fikk like stor verdi. Det er måten jeg velger å forvalte verdiene mine på, som er gir dem et positivt eller negativt fortegn. Velger jeg å forvalte verdiene mine riktig, vil jeg få avkastning, verdiene mine øker. På den måten kan jeg skape flere verdier.
Har du noen gang tenkt på hvordan du lytter når du treffer andre? Hvordan du speiler dine erfaringer?
Å lytte kan være vanskelig. Du vil så gjerne dele dine erfaringer rundt emnet, være forståelsesfull. Og du ønsker jo å bli møtt med forståelse når du deler noe med andre. Men hvor bevisst er du egentlig på denne prosessen? Hvordan lytter du? Og hvordan lytter andre til deg? Har du tenkt på at, det er når du er stille at du lytter best? Stille i sinn, kropp og munn?
Jeg hadde masse tid til å lytte til meg selv. Og jeg kjente at det var godt for meg. Alt hadde gått så fort det siste året. Jeg hadde hastet i vei, uten tid til å tenke gjennom alt som skjedde. Den vonde klumpen jeg hadde hatt i magen, jobbet fortsatt. Men nå, når alt var rolig rundt meg, hadde jeg mot til å bli kjent med den. Hver gang den harde, kalde knytteneven bokset meg i magen, prøvde jeg ikke å forsvare meg eller beskytte meg. Jeg møtte den, åpnet meg, og lot følelsene får ta overhånd.
Jeg gråt. Noen ganger stille, andre ganger hulket jeg så hele kroppen ristet. Jeg sørget. Det var en dyp sorg over å a mistet det livet jeg hadde bygd, sammen med mannen jeg elsket. Det var redsel. En verkende redsel over å ha såret de menneskene som betydde mest for meg. Redselen for å ha sviktet min sønn, som nå ble et skilsmissebarn. Angsten for å måtte klare hverdagen alene.
Ditt liv, i likhet med mitt liv, er i bevegelse. Livet er ikke stabilt, men endrer seg hele tiden, i større eller mindre grad. Noen faser av livet er forutsigbare, mens andre kan føre deg på ukjente og overraskende veier. Drømmer, mål og ønsker endrer seg etter hvert som du blir eldre og har mer erfaring. Du opplever lykke og sorg. Du formes av gode og dårlige avgjørelser og erfaringer.
Alle disse erfaringene lagres i sinnet og kroppen din. De former deg som menneske og din personlighet. Din måte å takle hverdagen på, møte utfordringer på, hvordan du ser på livet, hvordan du møter andre mennesker.
Kroppen din kan speile dine erfaringer, den du er. På samme måte som du leser et annet menneske, leser også andre deg. Holdningen din, måten du bruker blikket ditt på, smilet ditt, latteren din, stemmen din, måten du snakker på og ordene du velger er alle signaler som speiler din personlighet.
Klærne dine forteller også en hel del om deg. Det finnes egne ord som beskriver hvem du er ut i fra klesstil. Du kan være harry, soss eller moteløve. Klær kan også avsløre din politiske orientering og din sosiale status. De kan fortelle om du er individualist, alternativ, eller en fargerik person. Eller kanskje du ikke bryr deg om klær i det hele tatt? Det synes det også.
Alt dette betyr at du er unik. Akkurat som jeg er unik. Jeg kan aldri forstå deg og din situasjon fullt ut, fordi jeg ikke er deg. Jeg har ikke levd ditt liv med dine erfaringer. Det jeg gjør, er at jeg møter deg og din situasjon, ut i fra mine erfaringer. Jeg speiler det jeg ser når jeg ser deg, det du sier og måten du sier det på, gjennom mitt erfaringsfilter. På den måten prøver jeg å møte deg. På samme måte møter du dine medmennesker, bevisst eller ubevisst. Det er bare noe som skjer.
Mine følelser og tanker var blå. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg visste at dette var en nødvendig prosess. Jeg måtte bryte gjennom den mørkeblå tåken som gjorde meg tung og maktesløs. Optimismen lå og vaket bak sorgen. Jeg hadde noen avgjørelser jeg måtte ta for fremtiden. Og jeg ville strekker meg mot optimismen og håpet.
