Har du noen gang blitt spurt om du er et kattemenneske eller et hundemenneske? Det har jeg. Og med en gang spørsmålet kommer, lurer jeg alltid på om vedkommende som stiller det, har en eller annen forestilling om at alle mennesker ligner enten på katter eller hunder. Og hvis så er tilfelle, tenker denne personen da på at man ligner av utseende eller personlighet?

Jeg svarer som regel at jeg er et dyremenneske. Noe som resulterer i, at et blaff av undring, streifer over spørsmålsstillerens ansikt.

Dyremenneske? Det blir liksom ikke konkret nok det svaret har jeg forstått. Her har jeg blitt gitt to alternativer å velge i, som vil gi en god pekepinn på hvordan jeg er, og hva slags smak jeg har. Disse to konkrete valgene er gitt meg, for at jeg enkelt og greit skal kategorisere meg selv, slik at andre lettere kan danne seg et bilde av meg. Men hva er så galt med gris? Eller hest?

Det er bare det at jeg er glad i dyr sånn generelt sett. Og hvis jeg skulle velge ett dyr, som på en eller annen måte skulle si noe om meg, så ville jeg ha problemer med å velge. Jeg synes selv jeg til tider kan være litt av ei purke, men jeg kan også være spretten som en gaselle og sterk som en løve. Og det trives jeg godt med.

De eneste dyrene jeg har litt problemer med å være for nær, er de som tilhører arten insekter. Når jeg tenker meg om kjenner jeg både en og to som kunne passe i kategorien pinnedyr. Et par gresshopper og et par flittige bier kjenner jeg også.

Jeg har ingen problemer med å se viktigheten av deres eksistens i vår fauna. Vakre er de også. Alle på sin måte. Problemet oppstår ved nærkontakt. Spesielt gjelder det edderkopper, av det store slaget, med lange, hårete ben. Og biller. Godt pansret bak fargesterke skjell kommer de sjanglende gjennom luften. De summer ikke. De brummer faretruende som en tungt lastet airbus. Rent logisk er det helt utrolig at de kan fly, så tunge som de er. Flyvende biller, og humler, er levende bevis på at hvis du tror hardt nok, så greier du det utroligste.

Min erfaring er at insekter trives der det finnes folk. Og kuer. Store, tunge fe som oppfyller sin livsoppgave, ved å fortære verdens blomstereng via sine fire mager. Fire mager som i beste samlebåndstil fortærer og fordøyer. Lune kuer, som sløvt vifter vekk fluer og andre kryp, med sine sopelimeformede haler. Fe trives også godt sammen med folk. Sammen har folk og fe dannet en symbiose. Kualisjonen folkefe. Folkene steller med, passer på og tar vare på kua. Et godt fe gir tilbake i rikt monn fra sin indre melkefabrikk. En smak av vår kultur, historie og eventyrlige natur.

Et vakkert, lite stykke Norge. Og tar du deg tid, vil du oppdage at dette eventyret inneholder et pusterom. Et rom fylt av generasjoners erfaringer. Livets fasetter erfart og levd. Overført til neste generasjon via tradisjoner, viten, tro og kjærlighet.

Pusterom er sjelens klasserom. Og noen ganger trenger sjelen en videre utdannelse. Et større pusterom. Forbi norske blomsterenger med drøvtyggende folkefe. Fordi det ikke alltid er i det trygge og kjente svarene finnes. Ofte, som våre forfedre kan fortelle oss, ligger svaret på oppgaven i nye eventyr.

Ut på tur. Eventyrtur. Som Espen Askeladd eller Peer Gynt. Skli ut i verden på treski, med skreppa på ryggen. Folk er folk. Og fe er fe. Hvor enn din eventyrtur vil ta deg. Eller som de sier i Thailand; same, same but different.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep