Det virket som om overgangsplager ble tatt litt lett på. At dette må du gjennom og vi kan ikke gjøre noe med det. Blir det for ille, kan du begynne å ta hormonpreparater. De hjelper mange mye, noen blir kvitt alle plager, men behandlingen kan også øke faren for brystkreft.
Alle har humørsvingninger i nye og ne. Og de fleste av oss opplever stress, og takler det helt fint uten å gå i kjelleren av den grunn. Men, når klimakteriet setter inn med sine opp og ned turer i østrogen nivåene våre, det er da det blir fryktelig vanskelig. Det er når du kjenner på, at du ikke klarer å kontrollere svingningene som før, at det er ubehagelig og vondt.
Et miljøskifte hjelper. Å komme seg litt bort fra hverdagens krav og ansvar. Få tid til å puste, ta seg tid til å kjenne etter, og bli kjent med de endringene som skjer i kropp, følelser og hodet. Det er vanskelig å ta tak i noe, eller endre på noe, du ikke forstår. For meg var dette første skritt mot å bli bedre. Jeg måtte forstå hva som skjedde med meg. Bli kjent med det. Derfra kunne jeg finne tilbake til en hverdag hvor jeg følte meg i vater igjen.
Første skritt er å redusere stressfaktorer i hverdagen. Ta kontroll over det du kan kontrollere. Endre enkelte vaner, lage nye, som hjelper deg å stresse ned isteden for å stresse deg opp.
For meg ble løsningen å reise bort alene. Til et sted hvor jeg kunne få tid til å hvile, gjøre aktiviteter som virker nedstressende, få massasje og ulike behandlinger, spise sunt og bygge opp mine energilagre igjen.
Og det viktigste av alt, få tid til å bare være sammen med meg selv. Tenke gjennom hvordan jeg skulle takle og leve med denne nye fasen i livet mitt. For det begynte å gå opp for meg at løsningen lå hos meg. Det var noe fysisk som skjedde med meg. Noe som gjorde det enda tøffere å stå i den stormen jeg befant meg i. En storm som var utenfor min kontroll, som kastet meg rundt som en filledukke.
Men hva var dette noe? Jeg hadde begynt å lure på om det kunne være overgangsalderen. Eller begynnelsen på den. Men jeg trodde, at klimakteriet kun dreide seg om å miste menstruasjonen, og kanskje få en hetetokt i ny og ne. Det jeg opplevde nå var jo noe helt annet. Eller?
Jeg fant noe informasjon på nettet. Men jeg syntes at mye var veldig enkelt forklart, veldig overfladisk på en måte. Jeg fant ingenting som gikk litt mer i dybden. Ingen andre som snakket om at de hadde det som meg.
Jeg fant konkrete fysiologiske forklaringer, men svært lite som forklarte hva disse fysiske endringene kunne gjøre med hele systemet i kroppen. Det eneste som ble sagt var at: ja, du kan bli litt nedstemt og humøret kan gå litt opp og ned. Du kan få hete- svettetokter, men de fleste klarer å leve helt greit med det. Det hender du går opp i vekt, eller at det er vanskeligere å gå ned i vekt, men med litt innsats så går det fint.
Det virket som om overgangsplager ble tatt litt lett på. At dette må du gjennom og vi kan ikke gjøre noe med det. Blir det for ille, kan du begynne å ta hormonpreparater. De hjelper mange mye, noen blir kvitt alle plager, men behandlingen kan også øke faren for brystkreft.
Påsken nærmet seg, og jeg hadde surfet rundt på nettet på leting etter ett sted jeg kunne reise til. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter, men jeg visste at jeg trengte noe mer enn bare sol, strandliv, god mat og vin.
Noe hadde gått i stykker inne i meg. Jeg letter etter noe som kunne lime meg sammen igjen, gjøre meg hel og brukbar igjen. Tette igjen alle sprekker og hull. Stelle alle sår.
Underlig det. Hvordan jeg lette etter noe utenfor meg selv, som kunne fikse meg. Jeg burde vel ha lett i meg selv, fordi jeg er den eneste som kjenner meg og min historie best. Mine følelser og mine sår, har sin rot i hendelser og inntrykk som bare jeg kjenner.
Det er mulig jeg var redd for hva jeg ville se hvis jeg gravde for dypt. Kanskje jeg var redd for ikke å være bra nok sett i forhold til hva andre mennesker klarer.
Størst er sannsynligheten for at jeg var redd for å slippe alle følelser og tanker løs. Jeg måtte holde alt samlet, pakket inn i en eske som jeg gjemte bort på et hemmelig sted. Derfor søkte jeg etter noe som kunne hjelpe meg å opprettholde fasaden, slik at jeg aldri behøvde å titte inn i esken. På den måten ville jeg også hindre andre i å få se inholdet i den.
Jeg skjønte ikke da at denne esken var min skattkiste.
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep