For en herlig dag jeg har hatt. Inspirerende, fylt med glede og varmt vennskap. Og det er så viktig for meg. Å være sammen med mennesker som er glad i meg, respekterer meg og som jeg kan dele alt med. Som forstår meg og som vil meg vel.
Min venninne V er litt over gjennomsnittlig interessert i interiør. Noe som fører oss to inn i spennende eventyr. I dag gikk ferden til Drammen. Fordi V hadde kommet i kontakt med en dame, som skulle selge noen av sine skatter. Interiørskatter som min venninne sultent har siklet over i en tid.
Nå er hverken V eller jeg kjent for å ha verdens beste stedsans.Vi er vel mer som to virrende tupper på tur. Men moro, det er det. Ikke en gang Google maps hjelper oss i vår orientering fra punkt A til punkt B.
Med hver vår kaffe mocca, travet vi gate opp og gate ned, før vi endelig forsto hvor vi var og hvor vi skulle.
Leende og spente ringte vi på hos denne fremmede damen. Opp en trang trappegang gikk vi. Luften der var tett og luktet gatekjøkkenmat. I hver eneste, lille krok var det lagret pappesker , trillevogner, lamper og annet stæsj som ikke lenger hadde et lunt hjem å stråle i.
Dette er bomtur tenkte jeg i mitt stille sinn. Det kan umulig skjule seg noen fantastiske interiørperler her. Og denne tanken festet seg, da vi sto ansikt til ansikt med damen.
Jeg kjente litt på sannheten i at vi mennesker danner oss et bilde av en person etter 10 sekunder. Tenk det. 10 sekunder er alt som skal til før du har plassert en annen person i en eller annen kategori. Dannet deg et bilde av hvem hun er, hva hun kan tilby, hvordan hun lever. Men til min store glede skulle jeg igjen få oppleve at det jeg ser, ikke alltid stemmer med virkeligheten.
For maken til fargerik dame, med utsøkt stilsans, kreativitet og herlig lidenskap. Hun hilste oss velkommen i all sin frodighet, smilende og varm. En bitte, liten, flagrende, oransje poncho dekket så vidt hennes duvende, store bryster. Lårene, og en blid og from rumpe, tittet frem og gjorde meg litt forlegen, mens jeg lurte veldig på om hun faktisk hadde truse på.
Hennes lange, gylne hår omkranset et åpent og hjertelig ansikt. Hun skravlet i vei, mens hun viste oss inn i leiligheten.
Og for en leilighet. Duften av sjasmin danset i nydelig harmoni med Ella Fitzgeralds myke og stilsikre jazzstemme. Tonene til “Cry me a river” fylte den varme og lune leiligheten. Fargeskalaen fra grått til sort understreket den tilbakelente og melankolske følelsen i musikken.
Fargesterk, innbydende kunst, kontrollert bruk av farger og stil inspirerte meg. Jeg fikk lyst til å slenge meg ned i den vakre, turkisfargede veloursofaen. Det eneste fargeaksentet i alt det andre interiøret i 50 shades of grey.
Her kunne jeg nyte. Bare være. Min venninne forelsket seg også i hele atmosfæren, og engasjert delte hun lovord og himmelfallen skryt, med vår fargerike vertinne.
Ingen av oss hadde lyst til å forlate denne herligheten. Det var så deilig å være i det som føltes som en beskyttende kokong av ro. Byens stress og mas ventet oss utenfor døren. Og det fristet ikke.
Min venninne fikk kjøpt sine dyrebare, etterlengtede skatter og litt til. Hun var lykkelig. Og etter en varm avskjed, sto vi igjen ute på den kalde asfalten.
Hutrende skyndte vi oss til bilen. V ville gjerne gjøre et stopp på veien hjem. Hun ville komplimentere sine nye gjenstander med nye puter, stearinlys og et ullteppe fra Kid.
Lite visste vi da, at denne lille bilturen, skulle by på et eget lite eventyr.
Det kan du lese om HER
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep
