Nå er det ganske nøyaktig to år siden jeg var innlagt på Modum Bad. Og akkurat det oppholdet skulle vise seg å bli begynnelsen på fremtiden.

Mer om mitt opphold på Modum Bad, fra jeg sjekket inn til jeg sjekket ut, kommer fremover. Hvordan er det egentlig å være på en sånt sted? Hva består dagene av? Hva slags behandling får du? Og hva er effekten? Alt dette vil jeg gi deg svar på fremover. 

Men kanskje jeg skal begynne med begynnelsen? Fortelle deg hvordan depresjonen og angsten, kom som et flyvende teppe, og la seg tungt over hele mitt liv. Teppet dekket til alt med sånn tyngde, at det var umulig for meg å bevege meg fremover. Ei heller se hvor jeg skulle gå videre. 

 

Lyn fra klar himmel

Signalene kom som lyn uten forvarsel oftere og oftere. Som den gangen jeg var i butikken for å handle.

Jeg planla ukens meny, mens jeg småløp fra hylle til hylle og plukket med meg varer. Som vanlig hadde jeg liten tid. Tankene surret samtidig rundt alt jeg skulle gjøre før dagens slutt.

I fruktavdelingen, ved siden av en stabel med epler, begynte jeg å skjelve på hendene. De ristet ukontrollert. Jeg holdt meg fast i handlevogna. Redd for at jeg ville falle sammen på gulvet hvis jeg slapp.

 

En plutselig følelse av panikk

Jeg fikk en følelse av panikk. Hva er det som skjer med meg? Så kjente jeg klumpen i magen igjen. Jeg svelget og svelget. Tårene presset på. Ansiktet mitt ble rødt og varmt og jeg begynte å svette.

Min eneste tanke var at jeg kan ikke, jeg vil ikke, begynne å gråte her i butikken. Jeg må komme meg ut! Bena var numne og ville ikke lystre. Jeg samlet all min vilje og begynte å gå. Ett skritt av gangen mot utgangsdøra.

Stille og umerkelig smøg en tåre seg utfor kanten der våtlinjen treffer øyekroken. Varmt kilte den huden min forsiktig, mens den rant ned mot neseryggen. Blikket mitt var festet i det sorte og hvite marmorerte gulvet som ledet meg ut. Tåren skled videre ned til nesetippen, hvor den mistet grepet og falt ned på gulvet.

 

Hva er det som skjer?

Hva er det som skjer med meg? Jeg kom meg ut i bilen. Startet motoren og kørte hjemover. Tårene rant. Jeg gråt ukontrollert. Tilsynelatende uten grunn.

Etter denne opplevelsen forsto jeg at jeg trengte en pause, en liten ferie. Tanken var at jeg bare trengte litt tid for meg selv for å fylle energilagrene og få hvilt ut. Jeg kjente at jeg hadde behov for, og mot til, å strekke meg mot noe som kunne dra meg ut av dette.

 

Etterpåklok

I ettertid skjønner jeg at jeg burde tatt disse signalene på alvor. Men jeg visste ikke da hva dette dreide seg om. Jeg trodde og håpet at det ville gå over av seg selv. Alle andre levde jo på sammen måte. Alle andre greide alt ute problemer trodde jeg. Derfor var det ingen grunn til at ikke jeg også skulle greie det.

 

Kaos på innsiden

Kroppen min jobbet mot meg. Det var et sjokk å oppleve at det var kaos på innsiden. Og det var veldig ubehagelig å ikke kunne kontrollere hverken følelser eller humørsvingningene. Jeg tenkte ikke tanken en gang, at dette kunne skyldes ubalanse i mine hormon nivåer. Nå vet jeg det. Og jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og fortalt dette til meg selv. For det vondeste er forvirringen du kjenner på, når alt er kaos innvendig. Det er forferdelig slitsomt, å hele tiden prøve å få tilbake kontrollen, og skjule det for omgivelsene.

Det skulle vise seg at jeg var inne på rett spor, men at min reise så vidt hadde begynt.

Mer om hvordan de første symptomene mine utartet seg i min hverdag kna du lese her: Knekt, utbrent og deprimert

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM