Min lille gutt er blitt stor. Han har et vakkert smil, med store, fine voksne tenner. Det er fint, og litt rart, å se hvordan han sakte men sikkert utvikler seg til en selvstendig mann. Snart skal han begynne på videre utdanning. Men det er ikke lenge siden, synes jeg, at melketennene ble erstattet med de tennene som fra nå av skal vare livet ut.
Jeg husker så godt den dagen han kom lykkelig hjem fra skolen, med den ene hjørnetanna i lomma. Den tanna som han hadde rugget på i flere dager, hadde endelig bestemt seg for å slippe grepet den hadde i underkjeven, og vike plassen for sin stedfortreder. Den nye tanna tittet blygt frem som et lite, hvitt riskorn.
Lillegutt insisterte på å legge tanna i et glass med vann. Tiden da det var spennende å se, om tannfeen hadde kommet i løpet av natten og byttet tannen mot en 10 kroning, var over. Han så nok mer på denne tradisjonen som en grei måte å tjene litt penger på.
Da han var midt mellom alderen liten barnehagegutt, snart stor skolegutt, begynte han ofte å fundere og tenke gjennom saker og ting. Noe som førte oss inn i mange interessante samtaler. Hans herlige, og ofte morsomme, barnslige logikk, moret og forbløffet meg.
En kveld før Lillegutt skulle legge seg for natten, undret han seg over hvem tannfeen egentlig er. Vi sto og kikket ned på dagens felte tann. Der lå den i bunnen av vannglasset. Ensom, liten og fortapt.
Nå liker ikke jeg å lyve. Selv om det å fortelle et barn om tannfeen, i bunn og grunn er et bedrag. En usannhet. Men jeg liker så godt illusjonen. Tenk så fantastisk det hadde vært, hvis det virkelig fantes en eventyrlig figur, som hadde som eneste oppgave å samle inn melketenner? Det tiltaler min fantasi, min kreative hjernehalvdel, og den delen av meg som fortsatt og innstendig vil tro på det gode i verden.
Lillegutt viste meg at han hadde forstått dette bedraget. Han visste nå at dette ikke var mulig, at hun ikke fantes. Men hvem var det da som puttet 10 kr i glasset? Hvem er det som spiller rollen som tannfe?
Mens vi sto der tett sammen, og beundret den lille tannen, fortalte jeg Lillegutt at det var all verdens mammaer som var tannfeer. At når man blir mamma, da blir man også en fe. En fe som har evnen til å gi gode ønsker for barnet sitt, en fe som kan dysse barnet sitt i søvn om kvelden, og som på magisk vis kan forvandle melketenner til skinnende blanke mynter.
Nå er ikke dette helt sant. Men litt sant er det. I alle fall er det slik det føles for meg. Jeg ville så gjerne at Lillegutt skulle få beholde litt av magien, som ligger i det å tro på det man ikke kan se og føle. Selv om han kjenner sannheten. For i troen ligger håpet. Håpet om at alt er mulig.
FE
fr. Fee, av lat.
Egentlig betegnelse på de gudinner som, når et barn var født, bestemte dets fremtidige skjebne, for eksempel i eventyret om Tornerose. I keltisk og fransk sagnverden ble betegnelsen brukt om skjønne kvinner fra en annen verden (Avalon), og videre i fransk eventyrdiktning, som overnaturlige vesener i det hele.
(Kilde: store norske leksikon; humanistiske fag; folkeminnevitenskap og etnologi)
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep
