Jeg er av den type kvinne som noen ganger gjør noen underlige og kanskje unødvendige ting. Som for eksempel det faktum at jeg er en liste skriver. Jeg skriver lister over alt mulig. Alt jeg skal huske, ting jeg skal gjøre i dag, i morgen, neste måned og det jeg skulle gjort i fjor. 

Denne forkjærligheten for lister har også ledet til systemer for alt og ingenting. System for vaskerommet, system for loftet, system for klesskapet og ikke minst system for kjøleskap og fryser, med tilhørende liste for innkjøp. 

Det er positivt at jeg har god orden i saker og ting, og for meg helt nødvendig. Rot og kaos skaper kan skape mye irritasjon. Kombinert med høy temperatur i topplokket, mens man prøver å navigere gjennom en humpete hverdag. Det kan fort bli sånn at livet preges av en evig skattejakt etter bortkomne gjenstander. Dessuten blir jeg rett og slett sur og frustert av omgivelser som er i uorden.

Logistikken hjelper meg å være effektiv. Men noen ganger tenker jeg, at all denne organiseringen strengt tatt ikke er nødvendig. Noen ganger hender det at logistikken blir viktigere enn selve oppgavene, og det er jo ikke spesielt effektivt. Men det er noe med å skrive ned tanker for så å lese dem. Alt blir oversiktlig og pent, og jeg liker den følelsen av ryddighet og ro det gir meg. Og belønningen er tilfredsstillelsen jeg får, når jeg kan stryke ut en vel gjort oppgave fra listen. 

Da jeg forberedte turen til Thailand hadde jeg selvsangt utarbeidet systemer. En pen skjematisk Excell liste i A4 format som viste alt jeg ikke måtte glemme, og hva jeg skulle pakke i koffert og håndbagasje.

Jeg hadde også laget en egen liste for nødvendig egenpleie før avreise. Nå skulle jo jeg reise til et sted som hadde som konsept egenpleie. På Kamalaya skulle jeg få både hudpleie, pedikyr og manikyr i tillegg til massasje og tilsvarende behandlinger. Logisk sett skulle det da ikke være nødvendig å gjennomføre en serie med egenpleier før avreise. Ikke i mine øyne. Jeg ville jo ikke komme til en hudpleie time med store, sorte, åpne porer? Eller til pedikyr med uflidde tær? 

Siste kvelden hjemme brukte jeg til å gi meg selv en grundig overhaling fra topp til tå. Og det er i slike øyeblikk jeg lurer på hva slags mekanismer inne i meg som får meg til å gjøre slike unødvendige ting. Jeg undret meg også på om jeg er den eneste kvinnen som gjør sånt. Egentlig er dette min lille hemmelighet. Jeg vil jo ikke at noen skal vite at jeg har en full spadag hjemme hos meg selv. For å gjøre meg klar til å dra på spa.

På Kamalaya traff jeg kvinner og menn i alle aldre. Fra USA, Russland, England, Kina og Norge. Jeg skulle ønske jeg kunne si at alle kom fra ulike sosiale lag i samfunnet. Men det ville vært en løgn. Forskjellene var ikke så tydelige med en gang. Mye på grunn av min mangel på kompetanse inne  hvem er hvem, og hva er hva, i de litt høyere sosiale lag i verden. Men også fordi alle var veldig hyggelige mot hverandre.

Det var vanlig at de som reiste alene, sånn som meg, ble invitert til å spise middag sammen med andre. Noe jeg satte stor pris på. Jeg savnet det å være to. Det var uvant og litt sårt å ikke ha en å dele reisen med. Og så var det jo noe med det å dele et måltid med andre. Mat for meg er like mye en sosial ting, som det å få i seg næring. Vi spiste sammen, delte dagens opplevelser og inntrykk, snakket om alt fra presidentvalget i USA til anekdoter om våre kjæledyr.

Forskjellene var ikke så tydelige om dagen da vi alle vandret rundt i hvite, nøytrale badekåper. Strippet for alt som kunne si noe om oss. Kun våre smil og personlighet ble tydelige. Det var til middag det ble tydelig. Uniformene var på og veldig nærværende. Hos noen endret det også personligheten. Uniformen krevde et annet smil, en annen måte å føre kroppen på. Små, men overtydelige signaler. Dette er meg. Den jeg vil du skal se, den som forventes at jeg skal leve opp til å være. 

Og så, for å gi næring til min usikkerhet, begynte jeg å legge merke til ulike ting som var et tydelig tegn på forskjellene mellom oss. Mange av kvinnene var svært vakre. Lange modell ben på veldreide torsoer, kronet med et perfekt sminket ansikt, omkranset av nydelig hår. Min garderobe var fra H&M. Ders var fra den siste kolleksjonen til Gucci.

Og hvorfor ble jeg usikker? Fordi det rørte ved noe i meg som påpekte at jeg ikke var bra nok. Jeg hadde ikke oppnådd nok. Min uniform avslørte tydelig hvor jeg befant meg på livets statusstige. 

Du har sikkert forstått at jeg også er en kvinne som funderer mye. Jeg tenker på ting som for andre kan virke veldig trivielle. Noe av det beste jeg vet er å sitte helt stille og bare observere. Omgivelsene jeg befinner meg i, luktene, lydene og menneskene. Alt dette gir næring til mine funderinger.

Men hva er egentlig poenget med å observere og tenke på alt og ingenting? Det vet jeg ikke helt. Men det gir meg et perspektiv på livet mitt, en ramme rundt alt det jeg befinner meg i til enhver tid.

Og jeg lærer noe nytt om meg selv hele tiden, mine dårlige og mine gode sider.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep