Det er mange måter å knekke en person på

For et par dager siden, la jeg ut et innlegg på Facebook, hvor jeg sa litt om hvordan det å bli deprimert var for meg. Egentlig bare en liten tekst, som henviste til et innlegg her på bloggen. Det kan du lese her: Knekt, utbrent og deprimert

Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det å fortelle om, det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.

Maskerade parodi

Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.

Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.

Skammet meg

Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre. Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.

Et menneske er ikke bare en ting

Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.

Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.

Jeg er veldig stolt av at jeg turde å bli med i Jakten på kjærligheten. Og ikke minst at jeg klarte å stå i å være der. Ikke nok med det, men det var en fantastisk fin opplevelse på så mange måter, som jeg vokste mye på. Ikke ta det i fra meg er du snill.

Her finner du ett av innleggen hvor jeg forteller deg min jakten historie: Jakten på kjærligheten – bonden fikk en uggen følelse etter min speed date

Ikke skriv om min historie

Du insinuerer at mine valg, og det jeg velger å gjøre, er feil. Det jeg hører er at jeg er feil.

Mine vonde og tunge opplevelser i livet, og depresjon, har lært meg å være ydmyk i forhold til andre menneskers liv og historie.

På meg virker det som du antar en del ting om meg. Og istedenfor å spørre meg, ha en samtale med meg, så løper antagelsene videre inntil du har skapt en historie som for deg er sann. Men det gjør den ikke sann for meg.

For hva vet du egentlig om hva jeg har gjort, hva jeg gjør, og kommer til å gjøre i forhold til min psykisk helse? Fra mitt ståsted, som kjenner min historie, mitt liv og ikke minst hvordan jeg har jobbet meg inn i livsglede igjen, så forstår jeg min situasjon godt.

Jeg ser deg

Når jeg ser bak ordene dine, så ser jeg frustrasjon, sorg, sinne. Det er ditt og ikke mitt. Min opplevelse er at dette dreier seg mer om deg enn meg. Du har jo også en historie. Og et eller annet sted i den, ligger utskytningsrampen for slike angrep.

Et godt eksempel på hvorfor det er viktig å snakke åpent om psykisk helse

Jeg undrer meg, og lurer på, hvilke knapper i deg det er jeg trykker på? Hvorfor reagerer du så kraftig?

Det fine i dette er at du har gjort det veldig tydelig for meg at det er mer viktig enn noen gang å snakke åpent om psykisk helse.

Jeg takler dette fint kjenner jeg. En herlig bekreftelse på hvor langt jeg har kommet. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men hva hvis dine kommentarer hadde gjort meg syk igjen? Revet bort all livsglede, mitt mot, som jeg har jobbet så hardt for å ta tilbake?

Her er innlegget som provoserte han: Knekt, utbrent og deprimert

Posten med hans kommentarer ligger på min Facebook profil og ser sånn ut: