Er det rynkene som gjør at jeg ser eldre ut? Eller er det mitt forhold til rynkene, som gjør at jeg føler meg litt gammel? Kanskje det er jeg som bare tror at de gjør meg eldre, fordi jeg forteller meg selv dette hver morgen når jeg møter meg selv i speilet?

Det er forferdelig rart å føle at du møter et fremmed menneske i ditt eget speilbilde. Hvem er den damen der? Og hvor kom hun fra? Jeg skvetter hver gang, fordi jeg føler meg som den yngre Janne. Og hun jeg føler meg som, er ikke den samme personen som hun jeg ser.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Hele ansiktet mitt har begynt å forandre seg. Jeg kan se effekten av, at muskulaturen og ligamenter blir slappere, og mindre elastisk. Alt dras nedover. Noe som gjør at jeg har fått en liten dobbelthake, som minner meg om en hengebro. Jeg lurer også veldig på hvorfor nesen min har vokst? Og hvorfor munnen min har krympet? Leppene mine er snart borte. Erstattet ev en tynn strek.

Hvis skjønnhet kommer innenfra, er det vel bedre at jeg velger å sette pris på mitt eget ansikt. Hva om jeg møter mitt speilbilde med positive tanker. Tør å si høyt til meg selv, at jeg er glad i den kvinnen jeg er blitt. Fortelle alle rynkene at jeg elsker dem. Fordi mitt liv er meislet inn i alle deres ujevnheter. Mine vakre minner. Mine tunge stunder. Alt speiler de. Sannheten om meg.

Jeg lurer på om ikke en slik holdning ville gjort noe med meg, og mitt forhold til de endringene som skjer med meg fysisk? Og at det ville skinne gjennom fra innsiden og ut.
For det må være lov å være litt raus mot seg selv. Løfte seg selv frem i positiv glede, så man kan stråle litt, den lille tiden man er her på jorda.

Tusen takk for alle kommentarer jeg har fått på de siste innleggene mine. Flere av dere sier at dette er et tema det er viktig å ta opp. Jeg synes det er så fint at vi kan snakke om dette. Uten at den ene eller andre har rett, eller sitter på den eneste sannhet.

For meg er det sånn, at det egentlig ikke gjør noe, at jeg begynner å se litt eldre ut. Det er mer det at jeg må venne meg til de endringene som skjer, og se på det med positivitet og glede.

Som de fleste vil jo jeg også se så bra ut som mulig. Men jeg vil at det skal være på mine premisser. Jeg vil ikke forandre meg fordi andre synes jeg burde det, for å se yngre ut, men fordi det da er noe jeg ønsker selv. Akkurat som jeg synes at de som velger å f.eks. farge håret, skal få lov til det. Hvis det er det som får dem til å føle seg vel.

For meg handler det ikke om at noe er riktig eller galt. For det er så individuelt. Jeg elsker at vi alle er så forskjellige. Mangfold er herlig.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep