Det begynner å bli noen år siden jeg ble født en tidlig vårdag i april. Noen vil si at jeg sånn sett begynner å bli godt voksen, mens andre vil si at jeg på mange måter fortsatt oppfører meg litt i overkant barnslig. Jeg er egentlig ganske fornøyd med det jeg. I mine øyne er det ett av mine positive trekk. Men det er klart. Det kommer jo an på øynene som ser.

Som en dame på 53 år, har jeg i flere år stått med begge bena godt plantet i overgangsalderen. Jeg har blitt kjent med kroppen min på en helt ny måte. Og det har vært interessant å se, hvor lite det egentlig snakkes om, hva som egentlig skjer med en kvinnekropp i denne fasen av livet.

Mitt ønske er å informere, inspirere og motivere jenter gjennom overgangsalderen. Dele mine erfaringer og hva jeg har funnet ut om den fantastiske kroppen vår, som jeg tror kan være nyttig for alle damer å vite mer om.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det å bli eldre er i og for seg ikke så galt egentlig. Bortsett fra tyngdekraftens effekt. Jeg mener… det er til tider litt stusselig å se, at deler av mitt fysiske jeg, har en tendens til å søke sørover. Sånn sett er det en fordel å være norsk. 10 minutter ute en vinterdag, i 24 kalde minusgrader, er det jeg kaller instant botox. Helt gratis. På innsiden begynner jeg også å bli eldre. Mer erfaring, mer ro, blir ikke så lett vippet av pinnen lenger, ikke like blåøyd og troskyldig som før.

Mitt liv fra barndom og frem til jeg giftet meg var nok ikke helt A4. Noe som har preget meg både på godt og vondt. Men da jeg møtte han jeg giftet meg med, kjente jeg på at jeg endelig hadde klart å skape meg et godt liv. Jeg var lykkelig.

Så kom neste fase. Skilsmissen. For meg var det tøft å bli alene etter mange år som to. Alene med ansvar for alt. På den tiden drev jeg mitt eget treningsstudio, en jobb jeg elsket, men som også krevde mye av meg.

Det ble etter hvert altfor mange roller jeg skulle fylle. Arbeidsgiver, leder av en bedrift, mamma, husmor, dekkskifter, gartner, husmaler og ingen å dele ansvaret med. Jeg prøvde alt jeg kunne, å være det beste jeg kunne i alle rollene mine, helt til kroppen og hodet mitt sa stopp, og jeg møtte den mye omtalte veggen. Med et smell.

Det var en vond tid. En tid med sorg og smerte og en følelse av utilstrekkelighet. Jeg hadde ikke klart det. Jeg hadde feilet. Jeg savnet mitt gode liv som var tatt i fra meg. Alt var borte. Ekteskapet, hjemmet mitt, bedriften min, helsen min. Borte… for godt.

Folk rundt meg snakket om å begynne på nytt. Du er fortsatt såpass ung at du kan begynne på nytt, var det noen som sa. Begynne på nytt tenkte jeg. Nei, det vil jeg ikke. Det som har vært, er mitt liv. En del av det som i dag er meg. Jeg vil jo ikke bare viske det vekk og begynne på nytt.

Men jeg vil gjerne fortsette. Finne frem til det som for meg vil være et lykkelig liv i dag. Min jakt på lykken om du vil. Fordi lykken kommer ikke til meg. Den må jeg gå ut og finne selv. Jeg har gått i terapi og jeg har fått lykkepiller. Men ingenting leger et knust hjerte og en såret sjel bedre, enn duften av hjemmebakt brød som det er pur glede å dele med min sønn.

Du er velkommen inn til meg og mitt liv. Til livsglede, hetetokter og hormoner. Kosthold og trening skreddersydd for kvinnekroppen og hvorfor vagina plutselig blir deprimert. Til lykke og depresjon med et lystig skråblikk på livets krumspring.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep