Det var en stille og svart natt. Airconditionen holdt rommet mitt svalt. Jeg var langt inne en en dyp søvn. Kroppen min hvilte tungt mot en myk madrass. Min søvn var drømmeløs.
Hjernen min, som var i hvilemodus, registrerte en kilende fornemmelse på halsen min. Tankene var pakket inn i varm bomull. Nervesentralen i hodet nøyde seg med å sende et signal til hånden min, som langt bortenfor meg selv, reagerte med å sveve bort til detinasjonen under haken. Fingrene landet for å klø bort kilingen. Det hjalp ikke. Kilingen fortsatte. Mer bestemt prøvde de igjen. Denne gangen møtte de noe som prøvde å gripe tak i dem. Raskt trakk de seg tilbake. Nervecellene i fingertuppene sendte ilsignaler til hjernen om at det nå var på tide å våkne.
Med et rykk satte jeg meg opp i sengen. Omtåket, men i alarmberedskap. All oppmerksomhet var rettet mot dette lille punktet på halsen. Stiv og stille satt jeg og ventet. Det kilte igjen, og nå ble det klart for meg, at jeg kunne kjenne taggene fra små føtter bevege seg sakte opp mot haken min. Med et hopp sto jeg i sengen, mens jeg viftet og slo med begge hendene. Fra halsen min kom det hvinende angstrop. De små føttene fikk tak i tommelen min, og klamret seg fast.
Mørket i rommet omsluttet meg, og jeg prøvde febrilsk å finne lysbryteren med den frie hånden. Lyset var blendende hvitt. Jeg myste mot den angrepne tommelen, og der satt den. En stor, fet og gullbrun bille. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest redd. Billen, som ufrivillig kjørte berg og dalbane, mens den klamret seg fast til min tommel, eller jeg som danset ekte, norsk blindebukkspringar i sengen.
I en elegant bue for billen gjennom luften, og landet med et klask på gulvet. Jeg var fri. Monsteret var overvunnet. To små føtter satt igjen på tommelen min som et seierstofe. Billen haltet sakte mot verandadøren og friheten.
I et sprang var jeg ved siden av den. Åpnet døren og feide billen ut med hotellets informasjonsbrosjyre. Jeg hoppet og spratt fortsatt. Føttene var ennå ikke helt komfortable med å ha kontaskt med gulvet.
Grøsninger for gjennom kroppen. Stemmebåndene slapp fortsatt ut enkelte falsetthvin. Jeg lukket døren og låste den. Trakk for gardinene og satte meg på sengekanten. Skjelven, fortumlet og med tørr hals.
Sengen! Hva hvis det var flere av dem? I et byks var jeg på bena igjen. Febrilsk endevendte jeg hele sengen, før jeg tok en runde rundt hele rommet på alle fire, for å sjekke alle mulige gjemmesteder. Ingen kryp å se. Gud skje lov.
Roen senket seg og jeg krøp opp i sengen igjen. Resten av natten sov jeg med lyset på. Bare sånn for sikkerhets skyld.
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep
