Det er stille Søndag. Eller, stille og stille fru Blom. Her hos meg er det alltid liv og røre. Tenåringer som fyker fnisende, og fulle av liv, inn og ut av døra. Det er så herlig å se hvordan de utvikler seg fra små viltre unger, til hemmelighetsfulle ungdommer. 

Det er mye lyd som følger med tenåringer. Musikk på full guffe, som gjør meg overnervøs i forhold til min nabo. Taktfast, dundrende bass som får kopper og glass i kjøkkenskapene til å danse. Akkompagnert av hvinende jentehyl, og unge guttestemmer, som sprekker i de høye toneleiene.

Enkelte dager okkuperer de stuen min, som ligger som rett over min skrivehule. Da klirrer det faretruende i lysekronen, som klamrer seg fast til taket. Den svinser frem og tilbake, som en pendel, i det det høres ut som om 100 elefanter tramper gjennom stuen min.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Min rolle som mamma har endret seg til en pizzabakende butler. Men det er helt ok. Jeg liker å være der for dem. Vi snakker sammen, knytter bånd. Det føles godt når en av dem, som oftest en av jentene, forteller meg ting i fortrolighet. Det er trygghet mellom oss.

Ferier blir også annerledes nå. Min sønn prioriterer venner, og å henge med dem, fremfor å dra på tur eller kino med mamma.

Klart jeg savner tiden da jeg var den viktigste i livet hans. De gangene da vi to fant på ting sammen, og han syntes det var gøy å oppleve nye ting med meg. Jeg savner å kjenne hans lille hånd holde et fast tak i min. Fordi det gjorde at han kjente seg trygg og ivaretatt. Eller natta stunder med kos, prat om dagens opplevelser, og lesing av bok.

Jeg vet at han fortsatt kjenner seg trygg og ivaretatt. Han vet at jeg er der for han, når han måtte ønske og trenge det. Samtidig er behovet for egen frihet sterk. Bruse med fjærene og fly ut i verden på eventyr.

Akkurat som det skal det være. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep