Det er litt rart å kjenne på at jeg er den eldste blandt mine fettere og kusiner. Og det er litt vemodig på en måte, å møte erkjennelsen av, at vi nå har et ansvar sammen for å holde familiebåndene varme og tette. Vi snakket om dette da vi alle var samlet hos min fetter en solrik lørdag.
Våre besteforeldre er døde, noen av våre foreldre er borte, nå er det opp til oss. Og det er like vemodig, som det er flott, å kjenne på hvor glad jeg blir når jeg har alle rundt meg. Alle med sine livspartnere og sine barn.
En livlig gjeng som hjertelig skravlet i vei, lo og koste seg. Ungene våre som nølende nærmet seg hverandre. Sjenerte og tilbakeholdne, inntil livsgleden tok overhånd, og de fant hverandre i lek på trampolinen.
Vi er nok en i overkant livlig gjeng. Det er en trygg og god energi som omgir oss når vi er sammen. Stemningen er lett, ledig og leken. Det er dette usynlige båndet som binder oss sammen. Den følelsen av at her hører jeg til, her er jeg hjemme. Dette er min flokk. En arv jeg ser verdien av å gi videre til neste generasjon. Så de kan oppleve den samme tilhørigheten. Vite at de alltid har sin flokk å søke til når verden blir for hard og kald.
Hver av oss med sin personlighet. Samtidig ser jeg jo hvordan slekt følger slekt. Ikke bare i ansiktstrekkene som er karakteristiske for vår slekt. Men også i måten vi snakker på, hvordan vi bryter ut i latter, veiver og gestikulerer når vi forteller noe. Og akkurat det er større enn noen av oss.. Flere ganger tok jeg meg selv i å kjenne på hvordan både mormor og mamma ville gledet seg over å se oss alle samlet. Se slektstreet vårt friskt og levende.
I min lille hage er det også friskt og levende. Jeg koser meg med å luke og stelle. Nyte synet av blomster og insekter, som flittig sanker pollen, uten å la seg affisere av meg som nysgjerrig følger med.
Mens jeg steller i hagen, har jeg begynt å be en stille bønn om at mamma på en eller annen måte vil vise meg at hun har det bra. Jeg har hvisket til henne at det ville vært fint for meg hvis hun sendte meg en sommerfugl, en som ville sette seg på hånden min, som et tegn. Og tro det eller ei. Men i dag skjedde det. Det høres utrolig ut, men det er helt sant. Og jeg velger å tro at det er en hilsen fra mamma.
Lenge satt den gullfargede, lille skapningen på hånden min. Den vandret litt ivrig rundt, mens jeg stille sa takk. Hviskende delte jeg noen hemmelige bønner med den, i håp om at hun ville ta ønskene mine med tilbake til mamma og vår herre i himmelen.
Nå har jeg bare pappa igjen. Og han bor hjemme hos meg akkurat nå. Det er min tur til å ta vare på han. Sørge for at han har det bra, tar medisinene sine, lage mat til han og sørge for at han har alt han trenger.
Denne helgen kan det hende at jeg blir litt stille både på bloggen og på sosiale medier. Familien kommer først, og akkurat nå må jeg prioritere pappa litt. Håper du har forståelse for det.
Neste uke er jeg tilbake for fullt igjen. Inntil vi snakkes neste uke, ønsker jeg deg en deilig helg. Og hvis det er noen i familien din du ikke har snakket med på en stund, gjør noe med det denne helgen. Tiden er dyrebar og kommer ikke tilbake. Det er her og nå som gjelder.
Det er vondt når noen du elsker blir borte for alltid. Min mamma valgte å ta sitt eget liv og det er noe jeg aldri vil komme over. Minneord til min mamma kan du lese HER
Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep