Det er noe sårt, og skjørt vakkert, i roser som visner. Sakte falmes fargen. Som om en usynlig pensel stryker et gråskjær over den friske, levende og lysende gule fargen.
Blomsten slipper fri noen av sine kronblader. Mens andre låser seg fast og lar døden sakte komme. Fortsatt tørster de rynkete og tørre bladene etter livet. Men det er som om selve stilken, ikke lenger makter å ta til seg livets næring, og lede vannets kraft til blomsten.
Sånn er døden. Hvert år er vi vitner til en evig syklus. Naturen og livet som våkner om våren, frydefullt eksploderer om sommeren, trekker seg tilbake om høsten i et fargesprakende farvel, inn i vinterens hvile og død.
Jeg skulle ønske at jeg var en blomst. Eller et tre. At jeg også kunne resirkuleres i denne evige livsdansen. Men hvem vet? Kanskje det er sånn for oss mennesker også? Mulig vi bare har glemt det? Våre moderne, krevende og hektiske liv gir oss mye velstand. Men kanskje vi samtidig har skapt et skille mellom oss og universets livssyklus?
Fine ord – og hvem vet… 🙂