Da jeg var 7 år gammel begynt jeg å danse ballett. Hver tirsdag og torsdag tok jeg bussen inn til Drammen. Mamma hadde kjøpt en rund veske, i flettet kurvmateriale til meg, som jeg kunne ha mine pudderrosa ballettsko i. Det myke skinnet passet føttene mine perfekt. Og jeg var så stolt av, at jeg selv hadde sydd på silkebåndene, som jeg knyttet rundt leggene mine. Min hvite ballett drakt var pyntet med et rysjeskjørt og jeg følte meg som en ekte ballerina.

 

Drømmen om en svanes vingeslag

Etter skolen pleide jeg ofte å ta på meg drakten og skoene. Jeg satte håret opp i en fin knute i nakken. Akkurat sånn som ekte dansere pleide å ha. Jeg fant frem LP platen jeg hadde med musikken til Svanesjøen. Jeg elsket å leve meg inn i musikken, som tok meg med inn i et helt annet univers. Inn i en dramatisk fortelling om kjærlighet og glede, men også svik og død. Med musikken så høyt på, at den fylte hvert rom og hver eneste krik og krok i huset, danset jeg rundt i stuen. Jeg lot musikken skylle gjennom kroppen min og løfte meg inn i piruetter og arabesqer. Med myke, store armbevegelser prøvde jeg å etterligne en svanes vingeslag.

Jeg gledet meg over å ha en kropp jeg kunne uttrykke meg gjennom. Som jeg kunne føre inn i vakre trinn og bevegelser. Det var en nytelse å kjenne at kroppen lystret og var med på leken.

 

Fra danser til treningsveileder

Denne gleden har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Nå ble jeg aldri en berømt ballerina som fikk danse Svanesjøen på en scene. Min vei ble, via jazzdans og aerobic, å utdanne meg til treningsveileder. Mitt hjerte har alltid ligget nærmest gruppetrening i sal. Jeg trenger den gleden og energien jeg får fra de som er med på timen. Min inspirasjon og motivasjon kommer fra dem, sammen med musikken som er min drivkraft.

Treningsglede må også holdes ved like

Nå er det sånn, at alt man har, må holdes ved like. Det gjelder selvsagt den fysiske formen man er i, men underlig nok også treningsglede. I den perioden hvor jeg var langt nede, ble også denne gleden borte for meg. Selve treningen, og det å være instruktør, opplevdes bare som belastende og energitappende. Noe jeg ikke mestret lenger.

Etterhvert skulle jeg forstå at jeg led av depresjon. Men i tillegg til det var jeg på full fart inn i overgangsalderen. Begge disse tingene bidro til å svekke meg.

Her kan du lese mer om hvordan det opplevdes da jeg begynte å bli deprimert: Knekt, utbrent og deprimert

Og her om hvordan det er å kjøre berg og dalbane styrt av hormoner i overgangsalderen: Humør og energinivå på ufrivillig karuselltur