Jeg tenkte å skrive litt om hva overgangsalder er, fordi jeg har fått en del yngre jenter som følgere. De sier at de synes det er lærerikt og fint å lese det jeg skriver. Og de vil gjerne vite litt mer om hva som venter dem om noen år. Og da tenkte jeg at det kanskje var lurt å si litt om hva klimakteriet egentlig er?

Det er når eggstokkenes produksjon av de kvinnelige kjønnshormonene østrogen og progesteron blir ustabil og gradvis avtar, at vi sier at vi er kommet i klimakteriet, eller overgangsalderen.

Når dette skjer må kroppen justere seg og finne en annen måte å fungere på. Kroppen må lære seg å klare seg uten østrogen. Og det er under disse justeringene at vi kan få ulike fysiske symptomer.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det kan blant annet være hetetokter, vektøkning, problemer med å få sove, uro og konsentrasjonsvansker. Ikke alle kvinner merker så mye til overgangsalderen. Og noen har ikke plager i det hele tatt.

Når hormonene svinger og er uregelmessig, er det slik at nivået ofte går mer opp enn ned i menstruasjonssyklusen. Derfor kan du godt ha menstruasjon selv om du har begynt å få symptomer på at du er i overgangsfasen. Etterhvert kan menstruasjonen plutselig hoppe over en måned. For meg var det sånn, at jeg noen måneder blødde veldig lite, andre måneder kunne jeg plutselig få en kraftig blødning, eller ikke menstruasjon i det hele tatt.

Det er viktig å huske på at man kan bli gravid i denne perioden. Så det er viktig å ikke slutte med prevensjon uten å ha snakket med legen din.

En enkel blodprøve hos legen din kan måle hormon nivåene dine, og finne ut hvor i overgangsprosessen du er.

Jeg hadde min siste menstruasjon når jeg var rundt 52 år. Det er gjennomsnittlig. Men det kan variere fra kvinne til kvinne. Det er når mensen opphører helt, at vi sier at vi er i menopausen.

Vi kvinner et født med et visst antall egg. Hver måned modnes et egg og blir klart for befruktning. Hvis befruktning ikke skjer, fjernes egget med menstruasjonen. Når du er kommer i overgangsalderen er det ikke så mange egg igjen. Menopausen markerer slutten for muligheten for å få barn. Da har du ikke flere egg igjen. Allikevel anbefaler leger at du bruker prevensjon i opptil ett år etter siste menstruasjon for å være på den sikre siden.

Overgangsalderen er årene før du mister menstruasjonen, og den kan vare i flere år etter.

Det er veldig individuelt når overgangsalderen starter. Noen merker det bare 2 år før sin siste blødning, hos andre begynner det 5 år før, mens hos noen allerede 10 år før menopausen.

Noen kvinner kommer også i altfor tidlig overgangsalder. De må ha hjelp og behandling hos lege.

Det hender også at kvinner blir kastet tidlig ut i overgangsalder, pga sykdom og medisiner. Kvinner som har fjernet eggstokkene, kommer også tidligere i overgangsalder.

Som sagt så er det ikke alle som får plager i overgangsalderen. Men mange får noen eller flere symptomer. Her er de vanligste:

• Hete- svettetokter hvor du plutselig blir ekstremt varm
• Nattesvette
• Tørre slimhinner skjeden. Det kan klø og det kan gjøre samleie smertefullt
• Mindre sexlyst
• Søvnvansker. Både problemer med å sovne og oppvåkning i løpet av natten er vanlig
• Vektøkning, mindre muskelmasse og mer fett rundt magen. Dette kan skyldes både hormonforandringer og aldring
• Tristhet, depresjon og humørsvingninger

Jeg har opplevd mange av disse symptomene selv. Noen har vært fryktelig vonde å komme gjennom, andre har vært til å leve med.

Problemet er at når du får flere av disse plagene samtidig, så kan det prege hverdagen i stor grad. Gjøre det vanskelig å fungere normalt.

Jeg kommer til å skrive om hva jeg har gjort som har hjulpet meg. Og kanskje noen av mine tips kan hjelpe deg også?

Dette er jo en naturlig prosess. Noe alle kvinner må gjennom. Kunsten er å finne måter som gjør hverdagen med overgangsplager lettere å leve med. Så du kan fungere godt på alle plan i livet ditt. Ikke minst for din egen del. Det er vondt når kropp og hodet hemmer deg, og gjør deg til en annen person, ei dame du ikke kjenner igjen.

Det interessante er også at kvinner i enkelte andre land, som i Asia, ikke opplever at overgangen er så tøff som den er for oss i vesten. Og hvorfor er det sånn? Er det genetisk? Eller er det andre elementer som spiller inn?

Det jeg har gjort er enkle og relativt små justeringer i min livsstil. Det gjelder både maten jeg spiser, hvordan jeg trener og ikke minst å ta vare på meg selv. Lytte til min kropp og mitt hode. Ta meg tid til å stresse ned. Finne nye rutiner som gjør livet mitt godt å leve.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Denne helgen har gått så fort. Jeg elsker min sønn over alt på jord, men noen ganger er det deilig å ha huset for meg selv. Nyte stillheten og bare gjøre det jeg har lyst til. Tid til å bare være Janne. Ha egentid, og voksentid, sammen med gode venner.

Denne helgen har jeg vært så heldig å fått servert en deilig middag hos en god venn. Han hadde gjort det så hyggelig for oss. Ute regnet det. Himmelen var mørkegrå og luften bitende kald. Inne knitret det livlig i peisen. Gule, varme flammer omfavnet vedkubbene som luktet søt bjørk.

Hele spisestuen badet i varme. Stearinlys smilte mot meg, ønsket meg velkommen. Boblene i sjampagnen jeg ble servert, fant fort veien ut i mitt blodomløp og gjorde meg glad og lett.

Kjøkkenet lokket med en deilig duft av stekt lammelår. Vi skravlet, fniste og lo. I bakgrunnen kunne jeg skimte de deilige, dype og myke tonene jazztonene til Diana Krall.

det føltes så godt å bli tatt vare på. Det var deilig å få lov til å føle meg lett. Tunge tanker fordampet og steg til værs, sammen med duften av rosenkål og rosmarin. Ikke mer tung. Bare himmelsk lett.

Tung, lett, lett. Jeg danset i valsetakt rundt vår vært, som smilende tok i mot min hånd. Min imaginære dansepartner skjøv han bort. Han dro meg inn i sine armer, og førte meg med lette steg rundt på kjøkkengulvet.

Jeg er et høysensitivt følelsesmenneske. De som kjenner meg vet at jeg ikke er redd for å si jeg elsker deg, eller på annen måte vise hva jeg tenker og føler. Og det kan, når jeg er nede i en bølgedal, vippe meg ut av balanse. For jeg tar ikke bare inn energier fra mine omgivelser, men også fra mennesker. Jeg tar inn både det som er lett og trivelig, men også tunge energier. Og det kan noen ganger bli litt mye for meg. Jeg mister fotfestet og handler før jeg tenker. Som regel fordi jeg blir redd og engstelig.

Mest av alt er jeg redd for avvisning. Å miste noen. At noen jeg er blitt glad i blir borte, forsvinner ut av livet mitt. Velger meg bort. Kanskje bare for en tid, men noen ganger også for alltid. Sånn er det jo for oss alle. Mennesker kommer inn i livet vårt, noen blir, mens andre forsvinner. Det er bare det at jeg takler dette dårligere enn andre.

Mens vi valset gjennom kjøkkenet og ut i spisestuen, kjente jeg på hvor heldig jeg er. De menneskene som velger å bli i mitt liv gjør meg trygg. De verdsetter det jeg har å gi, de liker å være sammen med meg, uansett om jeg er tung eller lett. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men jeg er også takknemlig for de som har streifet innom livet mitt i en kort periode. For noen av dem har lært meg mye om meg selv. Lokket meg frem. Åpnet lukkede dører i mitt indre. Gjort meg bevisst på akkurat disse sidene ved meg selv.

Så tusen takk til deg som velger å bli i mitt liv. Og tusen takk til deg som stakk innom. Du er uansett uvurderlig i mitt liv.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Det vanskeligste med å bli deprimert i overgangsalderen, jeg kaller det overgangsdeprimert, er at du ikke forstår hva som skjer med deg. Sakte, men sikkert kjennes det ut som om du faller fra hverandre. Bit for bit. Og når du ikke skjønner sammenhengen, vet du heller ikke hva du skal gjøre. Du blir redd og fortvilet. Og det du er redd for vil du gjøre hva som helst for å unngå.

Du løper fra det så fort du kan. Problemet er at du ved å rømme bygger en tykk usynlig glassvegg foran deg. Du ser den ikke. Du aner ikke at den eksisterer før du en dag løper rett inn i den. Omtåket ligger du foran den. Du forstår ikke helt hva det var som skjedde. Skjelvende og svimmel reiser du deg forsiktig. Du ser fortsatt ikke veggen. Men du vet at den er der. Du strekker en hånd frem for å ta på den. Glassveggen er hard, kald og glatt. Du forsøker å finne en måte å klatre over den på, bare for å oppdage at den er uoverstigelig. Du blir tvunget til å stoppe opp. Du er beseiret av glassveggen du selv har brukt all din energi på å bygge.

Min tid på Kamalaya var over. Jeg hadde fått så mye. Tid til å ta vare på meg selv, hvile og tenke. Å trykke på pauseknappen hadde vært deilig og nødvendig. Jeg hadde også hatt god tid til å spole tilbake, og se på alt som ahdde vært vanskelig. Mange følelser hadde kommet opp, og det var godt å få lov og tid til å bearbeide dem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tiden var inne til å fortsette livet. Og jeg hadde tatt en avgjørelse for hvordan fremtiden skulle bli. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det jeg kunne, for at min jeg og min sønn skulle ha det så bra som mulig. Jeg gledet meg til å komme hjem. Være sammen med min sønn, treffe alle medlemmene på treningsstudioet mitt.

Dette hadde vært akkurat det jeg trengte. En passe lang og god ferie. Og jeg tenkte at dette var nok. Det jeg ikke visste da, var at dette var en god start, men absolutt ikke bra nok. Dette var bare begynnelsen. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå.

I mine tanker spolte jeg fremover i tid. Jeg så for meg hvordan hverdagen skulle bli fremover. En plan for hva jeg ville endre på, av vaner og rutiner, begynte å ta form. På listen min sto også noen helsekostprodukter jeg hadde funnet ut kunne hjelpe mot plager i klimakteriet, og jeg ville teste ut hvor mye kostholdet hadde å si. Jeg hadde merket at maten jeg hadde spist her, gjorde at jeg følte meg bedre. Men det kunne jo være et resultat av oppholdet som helhet, ikke nødvendigvis maten.

Jeg hadde brukt tiden til å lese meg opp på hva overgangsalder egentlig er. Hva er det som skjer fysiologisk? Opplever alle kvinner i alle land og kulturer dette? Er det arvelig hvor tøffe plagene er? Er det gjort forskning på om man kan bli bedre av å endre livsstil, spise annerledes eller trene? Jeg lette etter andre kvinner som fortalte hvordan de opplevde klimakteriet, men fant ingen.

Akkurat da tenkte jeg ikke på å begynne å skrive om dette selv. Jeg var mest opptatt av å finne løsninger for meg selv.

Men en liten spire ble nok sådd. Spesielt det at ingen snakket åpent om overgangsalderen, og dens plager, syntes jeg var trist.

Jeg reiste hjem med en positiv optimisme. Klar til å leve det best liv jeg kan, også gjennom overgangsalderen.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Har du tenkt over hvor verdifulle dine erfaringer egentlig er?

Jeg tenkte på dette mens jeg ruslet rundt i en hvit, kingsize badekåpe. Dagene mine var nå fylt med timelange massasjer, akupunktur, rolig trening i form av yoga og tai chi samt tarmskylling som var en selsom opplevelse.

For første gang på lang, lang tid hadde jeg mulighet for å bare være til. Her var det ingen elementer som kunne forstyrre roen som stedet gav. Ingen telefoner, ingen TV, ingen jobb, ingen barn. Ingenting jeg måtte gjøre eller rekke. Jeg kjente meg lett og rolig. Det var en myk ro. Som om jeg var tullet inn i en stor bomullsdott. Spenninger i musklene slapp taket, og kroppen min ble harmonisk og balansert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tenkte på livet mitt som en bankkonto. Alt som har vært med på å skape meg, var innskudd på kontoen min. I løpet av livet har denne kontoen blitt ganske full. Spørsmålet var hvordan jeg hadde tenkt å forvalte disse verdiene. 

Opplever du at positive hendelser har mer verdi enn negative? Det gjør de fleste av oss helt ubevisst. Positive opplevelser er det godt å tenke tilbake på. Gode tanker gir deg gode følelser. Gode følelser gjør kroppen glad. Den blir varm, avslappet og fylles med ny energi. Negative hendelser gjør det stikk motsattte, så du unngår å tenke for mye på dem.

Sånn var det for meg også. Jeg bestemte meg for å prøve å snu på dette, fordi jeg opplevde at vonde opplevelser også har en verdi.

Jeg forestilte meg at jeg ikke satte et positivt eller negativt fortegn foran de ulike innskuddene mine, men lot alle være nøytrale. Alle innskuddene mine fikk like stor verdi. Det er måten jeg velger å forvalte verdiene mine på, som er gir dem et positivt eller negativt fortegn. Velger jeg å forvalte verdiene mine riktig, vil jeg få avkastning, verdiene mine øker. På den måten kan jeg skape flere verdier. 

Har du noen gang tenkt på hvordan du lytter når du treffer andre? Hvordan du speiler dine erfaringer?

Å lytte kan være vanskelig. Du vil så gjerne dele dine erfaringer rundt emnet, være forståelsesfull. Og du ønsker jo å bli møtt med forståelse når du deler noe med andre. Men hvor bevisst er du egentlig på denne prosessen? Hvordan lytter du? Og hvordan lytter andre til deg? Har du tenkt på at, det er når du er stille at du lytter best? Stille i sinn, kropp og munn? 

Jeg hadde masse tid til å lytte til meg selv. Og jeg kjente at det var godt for meg. Alt hadde gått så fort det siste året. Jeg hadde hastet i vei, uten tid til å tenke gjennom alt som skjedde. Den vonde klumpen jeg hadde hatt i magen, jobbet fortsatt. Men nå, når alt var rolig rundt meg, hadde jeg mot til å bli kjent med den. Hver gang den harde, kalde knytteneven bokset meg i magen, prøvde jeg ikke å forsvare meg eller beskytte meg. Jeg møtte den, åpnet meg, og lot følelsene får ta overhånd.

Jeg gråt. Noen ganger stille, andre ganger hulket jeg så hele kroppen ristet. Jeg sørget. Det var en dyp sorg over å a mistet det livet jeg hadde bygd, sammen med mannen jeg elsket. Det var redsel. En verkende redsel over å ha såret de menneskene som betydde mest for meg. Redselen for å ha sviktet min sønn, som nå ble et skilsmissebarn. Angsten for å måtte klare hverdagen alene. 

Ditt liv, i likhet med mitt liv, er i bevegelse. Livet er ikke stabilt, men endrer seg hele tiden, i større eller mindre grad. Noen faser av livet er forutsigbare, mens andre kan føre deg på ukjente og overraskende veier. Drømmer, mål og ønsker endrer seg etter hvert som du blir eldre og har mer erfaring. Du opplever lykke og sorg. Du formes av gode og dårlige avgjørelser og erfaringer. 

Alle disse erfaringene lagres i sinnet og kroppen din. De former deg som menneske og din personlighet. Din måte å takle hverdagen på, møte utfordringer på, hvordan du ser på livet, hvordan du møter andre mennesker.

Kroppen din kan speile dine erfaringer, den du er. På samme måte som du leser et annet menneske, leser også andre deg. Holdningen din, måten du bruker blikket ditt på, smilet ditt, latteren din, stemmen din, måten du snakker på og ordene du velger er alle signaler som speiler din personlighet.

Klærne dine forteller også en hel del om deg. Det finnes egne ord som beskriver hvem du er ut i fra klesstil. Du kan være harry, soss eller moteløve. Klær kan også avsløre din politiske orientering og din sosiale status. De kan fortelle om du er individualist, alternativ, eller en fargerik person. Eller kanskje du ikke bryr deg om klær i det hele tatt? Det synes det også. 

Alt dette betyr at du er unik. Akkurat som jeg er unik. Jeg kan aldri forstå deg og din situasjon fullt ut, fordi jeg ikke er deg. Jeg har ikke levd ditt liv med dine erfaringer. Det jeg gjør, er at jeg møter deg og din situasjon, ut i fra mine erfaringer. Jeg speiler det jeg ser når jeg ser deg, det du sier og måten du sier det på, gjennom mitt erfaringsfilter. På den måten prøver jeg å møte deg. På samme måte møter du dine medmennesker, bevisst eller ubevisst. Det er bare noe som skjer. 

Mine følelser og tanker var blå. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg visste at dette var en nødvendig prosess. Jeg måtte bryte gjennom den mørkeblå tåken som gjorde meg tung og maktesløs. Optimismen lå og vaket bak sorgen. Jeg hadde noen avgjørelser jeg måtte ta for fremtiden. Og jeg ville strekker meg mot optimismen og håpet. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Tidlig morgen. Jeg lå i sengen og så utover Kamalaya Resort gjennom det store vinduet som strakte seg langs sengen min, fra gulv til tak.

Det glitret av det blå morgenlyset som badet sengen min i myk varme. Jeg hadde åpnet verandadøren som slapp inn en liten bris av fuktig luft. Solens intense stråler, saboterte vanningsannleggenes nattarbeid, ved å omdanne friskt vann til damp. Det luktet av våt jord og gress.

En hibiscus busk vokste stor og sterk opp langs ytterveggen på bygget. Den spredte seg nonsjalant over gelenderet på verandaen min, før den krøp bort til soveromsvinduet. De store røde blomstene lutet søt, nytrukket te. Gresshoppene og sirsissenen strykerduett var byttet ut med frisk og optimistisk fuglesang.

Bortenfor et tak av grønne trær og palmer, kunne jeg se stranden. Hvit sand strakte seg utover mot horisonten, hvor jeg kunne skimte den lille klippetoppen jeg hadde lest om. Inne i den klippen skulle det være bygget et lite buddhistisk tempel. Hele dette stedet, som skulle være mitt tilfluktssted i noen dager, er bygd på og rundt klipper og grotter. Klipper og grotter som har blitt brukt av buddhistiske munker og lærde til meditasjon, bønn og kontemplasjon.

Klippene, grottene, stranden og havet. Til alle tider har de vært her og sett mennesker komme for å søke indre fred, visdom, nærhet til Gud og selvinnsikt.

Jeg undret meg på om landskapet hadde trukket til seg av denne søkende energien. Eller om de stille har gitt av sin stabilitet og enkle tilstedeværelse, til det ikke var mer helende energi igjen.

Kanskje det er nok at vi kommer? Vi som søker blir muligens en del av denne synergien av balanse. Fred til å åpne alle sanser, ro til å tenke og nyte. Innbydelsen lyder: bare vær tilstede og en del av, ikke for noe eller noen.

Kamalaya. Lotusriket. Stedet bar sitt navn godt. Lotusblomsten er i buddhismen et symbol på skaperkraft, begynnelse og renhet. Jeg kikket bort på den rosa, friske blomsten som badet i et fat med friskt vann. Den sto på nattbordet mitt som et lite symbol på hva jeg håpet å finne her.

Vissheten om at dette stedet har en historie, at det alltid har vært her, og kommer til å være her lenge etter at jeg er borte, det er en trygghet i det. At noe bare er der. Ikke krever noe, ikke spør om noe, bare er der. Stille og urokkelig, men skiftende på samme tid. Natt blir til dag. Sol følger regn. Og jeg var hjertelig velkommen.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Jeg er av den type kvinne som noen ganger gjør noen underlige og kanskje unødvendige ting. Som for eksempel det faktum at jeg er en liste skriver. Jeg skriver lister over alt mulig. Alt jeg skal huske, ting jeg skal gjøre i dag, i morgen, neste måned og det jeg skulle gjort i fjor. 

Denne forkjærligheten for lister har også ledet til systemer for alt og ingenting. System for vaskerommet, system for loftet, system for klesskapet og ikke minst system for kjøleskap og fryser, med tilhørende liste for innkjøp. 

Det er positivt at jeg har god orden i saker og ting, og for meg helt nødvendig. Rot og kaos skaper kan skape mye irritasjon. Kombinert med høy temperatur i topplokket, mens man prøver å navigere gjennom en humpete hverdag. Det kan fort bli sånn at livet preges av en evig skattejakt etter bortkomne gjenstander. Dessuten blir jeg rett og slett sur og frustert av omgivelser som er i uorden.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Logistikken hjelper meg å være effektiv. Men noen ganger tenker jeg, at all denne organiseringen strengt tatt ikke er nødvendig. Noen ganger hender det at logistikken blir viktigere enn selve oppgavene, og det er jo ikke spesielt effektivt. Men det er noe med å skrive ned tanker for så å lese dem. Alt blir oversiktlig og pent, og jeg liker den følelsen av ryddighet og ro det gir meg. Og belønningen er tilfredsstillelsen jeg får, når jeg kan stryke ut en vel gjort oppgave fra listen. 

Da jeg forberedte turen til Thailand hadde jeg selvsangt utarbeidet systemer. En pen skjematisk Excell liste i A4 format som viste alt jeg ikke måtte glemme, og hva jeg skulle pakke i koffert og håndbagasje.

Jeg hadde også laget en egen liste for nødvendig egenpleie før avreise. Nå skulle jo jeg reise til et sted som hadde som konsept egenpleie. På Kamalaya skulle jeg få både hudpleie, pedikyr og manikyr i tillegg til massasje og tilsvarende behandlinger. Logisk sett skulle det da ikke være nødvendig å gjennomføre en serie med egenpleier før avreise. Ikke i mine øyne. Jeg ville jo ikke komme til en hudpleie time med store, sorte, åpne porer? Eller til pedikyr med uflidde tær? 

Siste kvelden hjemme brukte jeg til å gi meg selv en grundig overhaling fra topp til tå. Og det er i slike øyeblikk jeg lurer på hva slags mekanismer inne i meg som får meg til å gjøre slike unødvendige ting. Jeg undret meg også på om jeg er den eneste kvinnen som gjør sånt. Egentlig er dette min lille hemmelighet. Jeg vil jo ikke at noen skal vite at jeg har en full spadag hjemme hos meg selv. For å gjøre meg klar til å dra på spa.

På Kamalaya traff jeg kvinner og menn i alle aldre. Fra USA, Russland, England, Kina og Norge. Jeg skulle ønske jeg kunne si at alle kom fra ulike sosiale lag i samfunnet. Men det ville vært en løgn. Forskjellene var ikke så tydelige med en gang. Mye på grunn av min mangel på kompetanse inne  hvem er hvem, og hva er hva, i de litt høyere sosiale lag i verden. Men også fordi alle var veldig hyggelige mot hverandre.

Det var vanlig at de som reiste alene, sånn som meg, ble invitert til å spise middag sammen med andre. Noe jeg satte stor pris på. Jeg savnet det å være to. Det var uvant og litt sårt å ikke ha en å dele reisen med. Og så var det jo noe med det å dele et måltid med andre. Mat for meg er like mye en sosial ting, som det å få i seg næring. Vi spiste sammen, delte dagens opplevelser og inntrykk, snakket om alt fra presidentvalget i USA til anekdoter om våre kjæledyr.

Forskjellene var ikke så tydelige om dagen da vi alle vandret rundt i hvite, nøytrale badekåper. Strippet for alt som kunne si noe om oss. Kun våre smil og personlighet ble tydelige. Det var til middag det ble tydelig. Uniformene var på og veldig nærværende. Hos noen endret det også personligheten. Uniformen krevde et annet smil, en annen måte å føre kroppen på. Små, men overtydelige signaler. Dette er meg. Den jeg vil du skal se, den som forventes at jeg skal leve opp til å være. 

Og så, for å gi næring til min usikkerhet, begynte jeg å legge merke til ulike ting som var et tydelig tegn på forskjellene mellom oss. Mange av kvinnene var svært vakre. Lange modell ben på veldreide torsoer, kronet med et perfekt sminket ansikt, omkranset av nydelig hår. Min garderobe var fra H&M. Ders var fra den siste kolleksjonen til Gucci.

Og hvorfor ble jeg usikker? Fordi det rørte ved noe i meg som påpekte at jeg ikke var bra nok. Jeg hadde ikke oppnådd nok. Min uniform avslørte tydelig hvor jeg befant meg på livets statusstige. 

Du har sikkert forstått at jeg også er en kvinne som funderer mye. Jeg tenker på ting som for andre kan virke veldig trivielle. Noe av det beste jeg vet er å sitte helt stille og bare observere. Omgivelsene jeg befinner meg i, luktene, lydene og menneskene. Alt dette gir næring til mine funderinger.

Men hva er egentlig poenget med å observere og tenke på alt og ingenting? Det vet jeg ikke helt. Men det gir meg et perspektiv på livet mitt, en ramme rundt alt det jeg befinner meg i til enhver tid.

Og jeg lærer noe nytt om meg selv hele tiden, mine dårlige og mine gode sider.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Det var en stille og svart natt. Airconditionen holdt rommet mitt svalt. Jeg var langt inne en en dyp søvn. Kroppen min hvilte tungt mot en myk madrass. Min søvn var drømmeløs.

Hjernen min, som var i hvilemodus, registrerte en kilende fornemmelse på halsen min. Tankene var pakket inn i varm bomull. Nervesentralen i hodet nøyde seg med å sende et signal til hånden min, som langt bortenfor meg selv, reagerte med å sveve bort til detinasjonen under haken. Fingrene landet for å klø bort kilingen. Det hjalp ikke. Kilingen fortsatte. Mer bestemt prøvde de igjen. Denne gangen møtte de noe som prøvde å gripe tak i dem. Raskt trakk de seg tilbake. Nervecellene i fingertuppene sendte ilsignaler til hjernen om at det nå var på tide å våkne. 

Med et rykk satte jeg meg opp i sengen. Omtåket, men i alarmberedskap. All oppmerksomhet var rettet mot dette lille punktet på halsen. Stiv og stille satt jeg og ventet. Det kilte igjen, og nå ble det klart for meg, at jeg kunne kjenne taggene fra små føtter bevege seg sakte opp mot haken min. Med et hopp sto jeg i sengen, mens jeg viftet og slo med begge hendene. Fra halsen min kom det hvinende angstrop. De små føttene fikk tak i tommelen min, og klamret seg fast.

Mørket i rommet omsluttet meg, og jeg prøvde febrilsk å finne lysbryteren med den frie hånden. Lyset var blendende hvitt. Jeg myste mot den angrepne tommelen, og der satt den. En stor, fet og gullbrun bille. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest redd. Billen, som ufrivillig kjørte berg og dalbane, mens den klamret seg fast til min tommel, eller jeg som danset ekte, norsk blindebukkspringar i sengen. 

I en elegant bue for billen gjennom luften, og landet med et klask på gulvet. Jeg var fri. Monsteret var overvunnet. To små føtter satt igjen på tommelen min som et seierstofe. Billen haltet sakte mot verandadøren og friheten. 

I et sprang var jeg ved siden av den. Åpnet døren og feide billen ut med hotellets informasjonsbrosjyre. Jeg hoppet og spratt fortsatt. Føttene var ennå ikke helt komfortable med å ha kontaskt med gulvet. 

Grøsninger for gjennom kroppen. Stemmebåndene slapp fortsatt ut enkelte falsetthvin. Jeg lukket døren og låste den. Trakk for gardinene og satte meg på sengekanten. Skjelven, fortumlet og med tørr hals. 

Sengen! Hva hvis det var flere av dem? I et byks var jeg på bena igjen. Febrilsk endevendte jeg hele sengen, før jeg tok en runde rundt hele rommet på alle fire, for å sjekke alle mulige gjemmesteder. Ingen kryp å se. Gud skje lov.

Roen senket seg og jeg krøp opp i sengen igjen. Resten av natten sov jeg med lyset på. Bare sånn for sikkerhets skyld. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Jeg tror vi trenger det i ny og ne. Nullstille litt, fylle på batteriene, så jeg kan komme hjem å være den beste mammaen, den beste kjæresten og den beste kollegen. Og ikke minst at jeg for meg selv kan være den beste versjonen av meg som jeg kan være. 

Min reiseskildring er jo ikke så interessant for deg i forhold til det med overgangsalderen, men jeg tenkte at den kanskje kunne inspirere deg? 

Jeg prøver å formidle hvor deilig det var å få litt alene tid. Uten barn, kjæreste eller venner. Uten krav fra jobb. Ingen TV eller daglige sysler som klesvask, støvtørking, matlaging og rydding. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var så deilig å kunne puste dypt inn og slippe pusten sakte ut mens jeg lot spenninger slippe tak i skuldre og muskler. Her var det ingen som forventet noe av meg. 

Nå trenger du selvsagt ikke å reise helt til Thailand. Kanskje det beste stedet for deg er på hytta på fjellet? Eller en tur til Barcelona med din aller beste venninne? Vi er alle ulike. Og trenger forskjellige ting. Du vet hva som ville fungere for deg.

Det var så deilig å kunne puste dypt inn og slippe pusten sakte ut mens jeg lot spenninger slippe tak i skuldre og muskler. Her var det ingen som forventet noe av meg. 

Mitt ønske er å formidle at vi kanskje bør bli litt flinkere til å gjøre slike ting. Sette deg selv foran andre, gjøre det som du trenger og har aller mest lyst til. 

Jeg fant mitt drømmested på Thailands tredje største øy Koh Samui. En rund perle i Siambukten i det sørlige Thailand. Mitt første møte med Koh Samui var overveldende vakker.

Fra vinduet i flyet så jeg en grønn øy med vakre, lange strender. Flyet sirklet en runde, mens det sakte nærmet seg det jeg trodde var flyplassen. Jeg var ikke helt sikker, for det lignet mer på en afrikansk landsby. En liten stripe sort asfalt var rullebanen. Den var omkrendet av solsvidde, pyramideformede basthatter. Det var en ganske stor, med flere små på hver side. Kraftige, grønne kokospalmer kom nærmere og nærmere. Nå kunne jeg også se et fargerikt blomsterhav som bølget mot meg i påskegult og blendende rødt. 

Flyet landet på verdens vakreste flyplass. Jeg hentet bagasjen min inne i den største av de pyramideformede basthattene. Nå så jeg at det var bambushytter med palmetak. Himmelen var farget sterkt blå. Det var den samme intense paletten jeg hadde sett på dører og vinduskarmer i Hellas noen år tidligere. Solen badet meg i varme, oransje stråler. Luften var het og tung. Lukten av drivstoff blandet seg med den sterke og søte duften fra alle blomstene som omkranset meg.

Jeg ble hentet av hotellets sjåfør, som møtte meg med et varmt smil. Han gav meg iskaldt vann å drikke og kluter dynket i sjasminvann, som jeg kunne vaske mitt svette og varme ansikt med.

Veien til hotellet var en fryd for mine sanser. Det var et yrende liv overalt. Husene langs veien så ut som om de var plassert der i helt tilfeldig rekkefølge. Det var det totale kaos av moderne bebyggelse og gamle, slitne småhus. Ledninger strakk seg i det uendelige på kryss og tvers over oss. Som om noen hadde rullet ut et gigantisk garn nøste. Det var blinkende neonlys og prangende reklameskilt, avløst av håndmalte skilt i et sirlig og vakkert skriftspråk.

En atonal symfoni møtte trommehinnene mine. En komposisjon av lydene fra et fremmed språk, motordur fra lastebiler, kokosnøttformede tuk tuker og klingende bjeller fra diverse sykler.Mopeder uten lyddemper skrek seg forbi vår bil. Jeg synes det hele var blendende vakker.

Etter en liten stund ankom vi Kamalaya Resort som skulle være mitt hjem de neste ni dagene. På vei gjennom porten, var det som om vi brøt gjennom den intense lydmuren som hadde omgitt oss. På denne siden var det nesten helt stille. En og annen oksefrosk sendte ut sine hese rop, som minnet om de dempede sukkene fra en tåkelur. Akkompagnert av mange hundre sikader og gresshopper. 

Varme smil ønsket meg velkommen, og jeg ble fraktet til mitt rom i en liten golfbil. Det var blitt kveld og himmelen var dekket av et stort sort fløyelsteppe.

Varmen var ennå intens, så etter en kald dusj og en deilig middag, slappet jeg av med et glass vin på balkongen min. Inntrykkene fikk sige inn. Jeg var takknemlig over å være her og spent på hva oppholdet ville gi meg. Trøtt gikk jeg og la meg i en sval seng. Jeg var klar kjente jeg. Og gledet meg til det som ville møte meg i morgen. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Det virket som om overgangsplager ble tatt litt lett på. At dette må du gjennom og vi kan ikke gjøre noe med det. Blir det for ille, kan du begynne å ta hormonpreparater. De hjelper mange mye, noen blir kvitt alle plager, men behandlingen kan også øke faren for brystkreft.

Alle har humørsvingninger i nye og ne. Og de fleste av oss opplever stress, og takler det helt fint uten å gå i kjelleren av den grunn. Men, når klimakteriet setter inn med sine opp og ned turer i østrogen nivåene våre, det er da det blir fryktelig vanskelig. Det er når du kjenner på, at du ikke klarer å kontrollere svingningene som før, at det er ubehagelig og vondt.

Et miljøskifte hjelper. Å komme seg litt bort fra hverdagens krav og ansvar. Få tid til å puste, ta seg tid til å kjenne etter, og bli kjent med de endringene som skjer i kropp, følelser og hodet. Det er vanskelig å ta tak i noe, eller endre på noe, du ikke forstår. For meg var dette første skritt mot å bli bedre. Jeg måtte forstå hva som skjedde med meg. Bli kjent med det. Derfra kunne jeg finne tilbake til en hverdag hvor jeg følte meg i vater igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første skritt er å redusere stressfaktorer i hverdagen. Ta kontroll over det du kan kontrollere. Endre enkelte vaner, lage nye, som hjelper deg å stresse ned isteden for å stresse deg opp.

For meg ble løsningen å reise bort alene. Til et sted hvor jeg kunne få tid til å hvile, gjøre aktiviteter som virker nedstressende, få massasje og ulike behandlinger, spise sunt og bygge opp mine energilagre igjen.

Og det viktigste av alt, få tid til å bare være sammen med meg selv. Tenke gjennom hvordan jeg skulle takle og leve med denne nye fasen i livet mitt. For det begynte å gå opp for meg at løsningen lå hos meg. Det var noe fysisk som skjedde med meg. Noe som gjorde det enda tøffere å stå i den stormen jeg befant meg i. En storm som var utenfor min kontroll, som kastet meg rundt som en filledukke.

Men hva var dette noe? Jeg hadde begynt å lure på om det kunne være overgangsalderen. Eller begynnelsen på den. Men jeg trodde, at klimakteriet kun dreide seg om å miste menstruasjonen, og kanskje få en hetetokt i ny og ne. Det jeg opplevde nå var jo noe helt annet. Eller?

Jeg fant noe informasjon på nettet. Men jeg syntes at mye var veldig enkelt forklart, veldig overfladisk på en måte. Jeg fant ingenting som gikk litt mer i dybden. Ingen andre som snakket om at de hadde det som meg.

Jeg fant konkrete fysiologiske forklaringer, men svært lite som forklarte hva disse fysiske endringene kunne gjøre med hele systemet i kroppen. Det eneste som ble sagt var at: ja, du kan bli litt nedstemt og humøret kan gå litt opp og ned. Du kan få hete- svettetokter, men de fleste klarer å leve helt greit med det. Det hender du går opp i vekt, eller at det er vanskeligere å gå ned i vekt, men med litt innsats så går det fint.

Det virket som om overgangsplager ble tatt litt lett på. At dette må du gjennom og vi kan ikke gjøre noe med det. Blir det for ille, kan du begynne å ta hormonpreparater. De hjelper mange mye, noen blir kvitt alle plager, men behandlingen kan også øke faren for brystkreft.

Påsken nærmet seg, og jeg hadde surfet rundt på nettet på leting etter ett sted jeg kunne reise til. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter, men jeg visste at jeg trengte noe mer enn bare sol, strandliv, god mat og vin.

Noe hadde gått i stykker inne i meg. Jeg letter etter noe som kunne lime meg sammen igjen, gjøre meg hel og brukbar igjen. Tette igjen alle sprekker og hull. Stelle alle sår.

Underlig det. Hvordan jeg lette etter noe utenfor meg selv, som kunne fikse meg. Jeg burde vel ha lett i meg selv, fordi jeg er den eneste som kjenner meg og min historie best. Mine følelser og mine sår, har sin rot i hendelser og inntrykk som bare jeg kjenner.

Det er mulig jeg var redd for hva jeg ville se hvis jeg gravde for dypt. Kanskje jeg var redd for ikke å være bra nok sett i forhold til hva andre mennesker klarer.

Størst er sannsynligheten for at jeg var redd for å slippe alle følelser og tanker løs. Jeg måtte holde alt samlet, pakket inn i en eske som jeg gjemte bort på et hemmelig sted. Derfor søkte jeg etter noe som kunne hjelpe meg å opprettholde fasaden, slik at jeg aldri behøvde å titte inn i esken. På den måten ville jeg også hindre andre i å få se inholdet i den.

Jeg skjønte ikke da at denne esken var min skattkiste.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Vi lever i et samfunn hvor vi snakker åpent om alt fra sex, til alternative måter å leve sammen på, om alvorlige sykdommer og død. Og det synes jeg er fantastisk fint. Gjennom åpenhet kan vi alle lære å utvikle oss videre. Slippe tak i holdninger som ikke bærer på sannheten.

Allikevel er det veldig få som snakker åpent om alle aspekter rundt overgangsalderen. Hvordan den faktisk kan herje med en kvinne. Både fysisk, mentalt og følelsesmessig. Det virker på meg som om det er en utfordring vi jenter må gå gjennom alene. Helt alene. For vi er ikke så flinke å snakke med hverandre om det heller.

Klimakteriet er ikke en sykdom. Og kanskje det er derfor det snakkes så lite om, hvor krevende denne perioden kan være? Fordi dette er en normal prosess, noe vi bare må tåle og komme oss gjennom. Selv om du noen ganger kan føle deg syk, så kan du ikke vise at du har det sånn.

Noen kvinner har ikke store plager. Men mange har det. Og det kan noen ganger slite ei dame helt ut. Til hun blir knekt, deprimert og utbrent.

Akkurat på dette området vil vi gjerne være tapre. Skjule hvor tøft det egentlig kan være. Vi sier: “huff a meg jeg har vist en hetetokt jeg” og så ler vi det hele bort.

Min historie er litt annerledes. Fordi jeg ble veldig deprimert og sliten av andre omstendigheter i livet mitt. Og på akkurat samme tidspunkt begynte overgangsalderen for meg. Jeg var nok ekstra sårbar akkurat da. Og uten støtte i hverdagen, eller en partner å kunne lene seg på, ble dette en overbelastning for meg og min kropp.

Og jeg skjønner nå, at mange av de symptomene og plagene jeg hadde, kanskje ble utløst av klimakteriet. Fordi mange kvinner opplever akkurat det samme som jeg gjorde.

Det jeg lurer på er, om overgangsalderen kan gjøre deg virkelig syk?

Mitt håp er at mine opplevelser, min historie kanskje kan hjelpe deg som har det vondt. Som sliter med mange av de symptomene som overgangsalderen kan gi, uten at du kanskje har koblet den sammenhengen.

Jeg tror også at mange av plagene som forbindes med klimakteriet utløser hverandre. Som at lite søvn i lang tid, etterhvert vil gjøre deg utslitt når du må fungere normalt i hverdagen. Du kan få hodepine og migrene på grunn av dette, du blir ukonsentrert og glemsk, mangler energi og tiltakslyst. Humøret går opp og ned. Og etterhvert kan man i verste fall utvikle depresjon. Og dette er bare toppen av isfjellet.

Alle kvinner opplever det ikke sånn. Det vet jeg. Men mange har det tøffere i denne fasen enn vi har tradisjon for å snakke om eller akseptere.

Her er min historie.

I ettertid vet jeg ikke nøyaktig når det begynte. Det var små signaler fra kropp og hodet som jeg ikke lyttet til. Jeg var altfor opptatt av å leve livet mitt slik jeg trodde jeg skulle og måtte.

Oppmerksomheten min var festet på jobben min, familien og å løse og ordne hverdagslige oppgaver og problemer. Dagene var fiksert i rutiner fra morgen til kveld. Slik måtte det være hvis jeg skulle få gjort alt. 

Jeg stilte aldri spørsmål ved hvorfor jeg valgte å være tilgjengelig til enhver tid. Hvorfor jeg trengte å ha et hjem som alltid var i plettfri orden, hvorfor jeg brukte så mye tid på jobben min, hvorfor jeg alltid sa ja selv om jeg egentlig ikke orket eller hadde lyst. 

Etter hvert ble jeg mer og mer sliten. Jeg var alltid trøtt. Til å begynne med unnskyldte jeg det med at jeg sov dårlig om natten. Jeg tenkte ikke over at dårlig søvn var et signal fra hodet mitt, om at jeg burde roe ned tempoet og ta meg tid til å hvile. 

Det skulle bli verre, mye verre.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep