Foto: Tv2

Når jeg sa ja til å bli med på Jakten, så sa jeg jo også ja til å bli med på en tv produksjon

Og akkurat det brukte jeg litt tid på å forberede meg på mentalt. Jeg har jo aldri vært på tv. Og absolutt ikke datet noen med et kamera på slep. Så for meg, var det viktig å prøve å se for meg, hvordan dette ville bli. Prøve å se det fra produksjonens side, fra Stefan sitt ståsted, se for meg de andre frierne, og ut i fra det forsøke å plassere meg selv.

For meg var dette litt ekstra utfordrende rent personlig sett. Stadig minnet hjernen min meg på dårlige erfaringer fra tidligere dater og kjærlighetsforhold. Og ikke minst spant tankene mine rundt alt som kan gjøre at jeg kommer til kort. At jeg ikke er bra nok, flink nok, sterk nok.

 

Det var trist å se at Hege forlot oss

For meg var de andre jentene viktige i dette eventyret. Det var ingen andre jeg kunne dele tanker med i alt dette. Bortsett fra de herlige folka som jobbet i produksjonen.

Vi frierne fikk et spesielt bånd, fordi vi sto i dette med begge beina sammen. Ingen kan helt skjønne hvordan det oppleves, bortsett fra oss. Vi ble godt kjent på denne tiden. Vi brukte hverandre for alt det var verd. Litt konkurrenter var vi jo. Men alle ønsket hverandre kun det beste. Vi støttet hverandre og heiet på hverandre.

Uansett hvor rart det kan høres ut, så var det sånn. Hege var en del av oss. Og det var leit å se henne reise fra oss.

Dette var uventet for oss alle. Ikke minst for Stefan. Og jeg synes det var tydelig at det påvirket han.

Hvorfor Hege trakk seg, og hvordan vi reagerte, kan du lese her: Full fyr i jakteraketten – Jakten på kjærligheten

 

Kjærlig konkurranseånd

I kjærligheten ligger håpet og troen. Kjærligheten lar seg ikke rikke av konkurranseånd. Den bare er der, til rett tid, og på rett sted. Og det er umulig å vite hvor den vil lande til slutt. Det vet bare de to hjertene som over tid blir trukket mot hverandre.

 

Nå trengte jeg noen minutter alene med Stefan

Nervøst tok jeg mot til meg og spurte Stefan om vi kunne ta en prat. Noe han sa ja til.

Jeg er en fysisk person. Spesielt når jeg ikke er helt komfortabe,l og litt engstelig. For å føle meg tryggere snek jeg min hånd inn i hans store, varme neve. Det ble nok litt unaturlig for Stefan. Forsiktig loset han meg til at vi gikk arm i arm istedet.

Foto: Tv2

Alle spørmålene jeg hadde tenkt å stille han, var som blåst bort, i det vi satte oss ned på en liten plass i skogen. Egentlig var jeg ikke så nervøs for å snakke med han, men ble så urolig og stresset fordi jeg kjente på at vi hadde så lite tid. Egentlig styrte vi vel det selv. Men følelsen av at alt kan skje, hang som en skygge over meg. Jeg fant ikke den indre roen jeg trengte. Roen i meg selv, til å ta den tiden jeg trengte, for å komme naturlig nærmere Stefan. Bak hvert tre kan det når som helst dukke opp en frier som også vil ha tid med bonden.

Vi kjenner jo ikke hverandre ennå. Absolutt ikke. Vi er fortsatt i bli kjent perioden, så de minuttene vi får alene er veldig viktige.

Foto: Tv2

Full fyr i jakte raketten

Stemningen på gruppedaten var litt preget av at alle jentene gjerne ville synes litt, og lette etter sitt snitt til å stjele litt ekstra tid med Stefan. Den første delen av lunsjdaten hadde vært i overkant hot. Det kan du lese mer om her: Hot gruppedate endte i snørr og tårer – Jakten på kjærligheten

Mulig at smaksløkene våre var litt lammet, men resten av kroppen var i fyr og flamme. Ingenting er som en heit date, for å løse opp, og fjerne unødvendig gruff i jakteraketten. 

Før gruppedaten var det jo ikke mange minuttene jeg hadde fått med Stefan. Det var bare de 5 min. på speed daten. Og akkurat den daten, gikk jo litt så som så. Speed daten kan du lese mer om her:

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 1

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 2 Jakten på kjærligheten

 

Foto: Tv2

Ville vise Stefan mer av meg

Jeg hadde satt av tid i mitt liv til å bli kjent med han. Og jeg kjente litt på, at jeg måtte prøve å få vist han en annen side av meg, enn den han hadde sett til nå. Min tanke var også at det var viktig å gjøre et godt inntrykk nå, så han hadde mer å vurdere ut i fra, når han skulle velge med seg de frieren han ville ha med seg hjem på gården. 

Det var viktig for meg å prøve alt jeg kunne for å bli invitert med på gården. Jeg tenkte at når jeg kom hjem til han, så ville alt kanskje roe seg litt. At det da ville bli mer tid til å være sammen, at han ville ha mer tid til hver og en av oss, og at det å bli kjent ville bli mer naturlig, også for han.

 

Hege trekker seg

Hege var raskt ute med å be om en samtale med Stefan. Oi, tenkte jeg. Her er det om å gjøre å være litt på. Jeg tenkte at jeg ville bryte inn i samtalen deres når jeg kjente at det var riktig. En fin balansegang det der. Å ha respekt for at alle vil ha sine minutter med han, men samtidig ikke være redd for å gripe muligheten til en prat alene.

Før jeg rakk å sette ord ut i handling, kom de tilbake til oss. Og Hege slapp bomben om at hun ville tekke seg. Jeg ble helt målløs. For hun hadde til nå vært åpen om, at hun ville være med så lenge som mulig, og ville gjøre alt hun kunne for å bygge en relasjon med Stefan.

 

De andre jentene er dønn forelsket i deg

Det er fint å se den siste samtalen mellom de to. Frem til nå, har jeg ikke fått akkurat den biten til å falle på plass. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor hun valgte å reise hjem. Når jeg ser henne forklare, så forstår jeg hvorfor det ble sånn for henne. Og det er styrke i å gi seg, når en kjenner at dette ikke er riktig.

Jeg er enig med Hege i at noen av jentene allerede var småforelsket i Stefan. Det var veldig tydelig. Jeg var nok ikke en av de. For jeg, som Hege, trenger tid med en mann for å kjenne på forelskelse. Og det hadde jeg jo ikke hatt.

For meg er det litt underlig at så sterke følelser kan gro for en mann som er helt ukjent? Min opplevelse var nok at noen av jentene hadde gryende følelser, men ikke dønn forelsket kanskje. Jeg tror heller at håpet, og ønsket om, å møte den store kjærligheten var veldig sterk. Og det synes jeg er en både fin og ærlig sak. Så kanskje forelskelsen var mer knyttet til drømmen og håpet, enn selve bonden?

Foto: Tv2

Merkelig setting å være i

Ja, det er det virkelig. Og det må nesten oppleves tror jeg, for å fullt ut forstå hvordan det oppleves. Her er jeg sammen med seks andre flotte damer, som alle ønsker tid med Stefan. Tid vi egentlig ikke får. Alt er styrt av bonden og produksjonsteamet. Og de har all kontroll. Min kontroll, over noe som helst i denne settingen, sa jeg fra meg i det jeg kom hit til Rømskog.

 

Tenkt gjennom på forhånd

For meg var ikke dette veldig overraskende. Jeg hadde tenkt gjennom hvordan jeg trodde at dette ville bli på forhånd. Ikke bare tv biten av det, men også å skulle forholde meg til flere jenter som jakter på sammen mann. Hvor han er stjerna i produksjonen, men også blandt oss friere. All oppmerksomhet vil naturlig falle på han. I hvert fall inntil alt lander litt hjemme på gården hans.

For meg var det livsnødvendig å tenke nøye gjennom deltagelsen, også av personlige grunner. Jeg var redd og nervøs for at jeg ikke ville klare å gjennomføre dette. Dette kom til å bli tøft tenkte jeg. Og kanskje for tøft for ei med min bakgrunn? Iskalde føtter før avreise – Jakten på kjærligheten

Det jeg ikke visste akkurat da, var at denne gruppedaten var langt fra over. Mye spennende lå foran oss denne dagen.

Det var viktig for meg å få noen dyrebare minutter med Stefan alene. Jeg ville så gjerne finne ut mer om denne mannen, som var modig nok til å lete etter kjærligheten, i beste sendetid på tv. Et bitte, lite glimt hadde jeg fått inn i hans innerste. Det er jo ikke bare han som skal velge. Jeg skal jo også prøve å finne ut om jeg velger å bli enda bedre kjent med han. Om jeg fikk alenetid med Stefan, og hvordan det eventuelt gikk kan du lese her: Jakten på de dyrebare minuttene – Jakten på kjærligheten

Foto: Tv2

Jakten på kjærligheten begynner lenge før serien gjør sin entre i din stue. Lenge før brevet er sendt. Måneder, kanskje år før du får se kjærlighetsjakten utspille seg. Bøndene og frierne åpner ikke opp sitt innerste kun for hverandre, men også for deg som følger denne reisen. Det ligger en sårbarhet der. Å tørre å vise sin lengsel etter å bli sett, elsket og satt pris på. Å bli forelsket kan føles som å bli funnet på et vis. Eller det kan oppleves som å finne selve lykken i livet. Lengselen etter å gi det samme tilbake til en partner.

 

Håpet sluknet

For meg har håpet, om å finne en å dele livet med, sakte men sikkert sluktnet. Det var ikke bevisst. Og det var heller ikke på grunn av dårlige erfaringer i mitt kjæresteliv. Selvom den bagasjen også har satt sine spor. Men de sporene har resultert i at jeg er mer forsiktig med hvem jeg vil ha en relasjon til. Mer våken når jeg treffer noen. Jeg vurderer nok en potensiell partner på et annet plan, enn jeg gjorde da jeg var ung.

Alderen har lært meg å være tålmodig. Avventende. Men også å se bak fasaden med vid åpne øyne. Og ikke minst, å tro på det jeg faktisk ser, uten å pynte på sannheten.

 

Gnisten døde ut

Gnisten som ligger i lengselen etter en kjæreste, døde ut litt etter litt i takt med en vanskelig periode i mitt liv. Etterhvert ble livet mitt så overveldende av ulike problemer og sykdom, at det til slutt slukte hele meg. Dette skal jeg ikke si så mye om her og nå, det vil jeg kanskje skrive om senere.

Det jeg har lyst til å si noe om er hvordan jeg har det nå, hva jeg gjør og hvordan jeg tenker for å ta vare på meg selv. Det kan du lese her: Nytenøkkelen

 

For meg var det en utfordring bare det å få sendt brevet til bonden. Det kan du lese mer om her: Bonden syntes brevet mitt var svevende – Jakten på kjærligheten 

Overraskelsen jeg kjente på, da tv2 ringte å sa at Stefan ville møte meg, var stor. Hvordan det var å få telefonen om at Stefan ville møte meg, kan du lese her: Jakten på kjærligheten – Bonden vil møte meg

 

Pakker i panikk

Mens jeg pakket og gjorde meg klar til å reise, kom panikken snikende. Iskalde føtter forsøkte å dra meg tilbake inn i min trygge, men ensomme hule.

 

Du må bare hoppe i det Janne 

Jeg kom til å tenke på råd jeg har fått. Du må bare hoppe i det Janne. Og hver gang dette ble sagt, tenkte jeg: “Ok. Men hoppe hvor?” Det er faktisk ikke så enkelt å finne en livspartner etter fylte 50. Eller enda verre, 55, som jeg er nå.

Sånn sett så føles Jakten på kjærligheten som et trygt sted å begynne. Jeg vet at det høres rart ut. Men tanken min er at, det er ikke mye vi kan skjule for hverandre, i denne prosessen. Vi blir på en måte tvunget litt inn i åpenhet og ærlighet. Og, når du velger å lete etter kjærligheten på tv, går jeg ut i fra at du virkelig mener det.

 

Livsglede

Jeg har det veldig bra nå. De siste to årene har jeg ønsket å begyne å leve igjen. For hver dag kjenner jeg at livsgleden er tilbake. Den glade, spontane, sterke og humørfylte Janne er på ful fart tilbake. Hun som er glad i å være sammen med andre. Som elsker å gi av seg selv, vise omsorg. gjøre andre lykkelige.

 

Kommer jeg til å klare å stå i dette?

Jeg tenkte nøye gjennom hvordan dette ville bli. Det hjalp meg mye å prøve å se dette fra ulike vinkler. Mentalt se for meg hvordan dette ville være for Stefan, de andre frierne og produksjonen. Er det en ting jeg er blitt god på de siste årene, så er det å lære meg å forberede meg mentalt. Det blir lettere da. Å beholde positiviteten. Se det meste i et lyst perspektiv. Også det som kan bli utfordrende og vanskelig.

Allikevel… kommer det til å bli for mye for meg? Er jeg klar for å åpne hjertet mitt? Vil jeg klare å tro på meg selv? Eller vil usikkerheten, og min lille selvtillit når det gjelder dating, bli overveldende tydelig?

Uansett hvor dette vil ende så vil jeg helt sikkert lære mye om meg selv. Finne ut hvor jeg er akkurat nå, Og hvis jeg finner kjærigheten, vinner bonden, gården og hele livsstilen, så er jo hele dette eventyret ved det. Vinn, vinn uansett hvor jeg lander. Men først må jeg tørre å hoppe.

Overgangsalderen føles som å leve i vertigo

Alt er snudd opp ned om dagen. Og jeg sliter med å finne ro og balanse når jeg tvinges til å se meg selv fra en fremmed vinkel. Og jo mer jeg prøver å rette meg opp, jo verre blir det å gjenvinne kontroll over egen kropp. Dette vil jeg klare på strak arm. Alle kvinner før meg har jo gått gjennom dette, og ingen har ymtet om at det kunne være sånn? Jeg vil også stå rakrygget, og med full kontroll, på hodet. Og herfra bare være et vitne til at hele min lille verden er snudd opp ned. 

 

Det skulle jo bare være en hetetokt eller to…?

Kaos i hodet. En kropp som absolutt ikke vil lystre meg lenger. Det ene øyeblikket eser den ut vertikalt, i den neste føles det som den synker sammen til en liten klump rundt føttene mine. Den indre termostaten har kun to innstillinger om dagen. Enten brennende varmt, eller så kalt at jeg føler meg som en stivnet, frossen isblokk.

Noen dager lurer jeg litt på om jeg kanskje skal ha barn? For selv om jeg vet at det er helt umulig, så ligner symptomene jeg sliter med, veldig på de første månedene da jeg var gravid. 

 

Jeg visste ikke at det er mange symptomer på overgangsalder

Lurer du noen ganger på om du er kommet i overgangsalder eller ikke? Symptomene kan være så svake, og bli helt borte i perioder, at du kanskje lurer på om det kan være noe annet som foregår?

Den beste måten å få vite det helt sikkert, er å snakke med legen din og eventuelt ta noen prøver som vil vise deg det med sikkerhet.

De vanligste symptomer på overgangsalder er:

• Hete- og svettetokter
• Endringer i syklusen – blødningsforstyrrelser
• Tørrhet i skjeden
• Lett for å legge på seg
• Vekten rikker seg ikke når du vil slanke deg
• Søvnproblemer
• Hodepine og migrene
• Konsentrasjonsvansker
• Tap av energi, blir fortere sliten
• Tørr hud
• Vondt i ledd og muskler
• Får ofte blærekatarr
• Dårligere syn
• Tynt og matt hår

Kilde: nhi.no (Nhi er norges ledende helseoppslagsverk for publikum. her finner du grundige artikler om sykdommer, lidelser og andre helserelaterte tema)

Du kan få alle, noen eller ingen av symptomene

Det er ikke sikkert at du vil få alle disse plagene. Mange merker litt av alt, men på en måte som gjør at det går fint an å leve med det, uten behandling. Andre er mye og sterkt plaget av f.eks. hetetokter, men ingenting annet. Andre merker kanskje ikke noen i det hele tatt.

Dette er veldig individuelt. Mye avhenger av arv, men også din livsstil.

I gjennomsnitt er det omtrent en tredjedel som ikke får noen problemer, en tredjedel merker forandringer de kan leve helt greit med. Den siste tredjedelen får så sterke plager at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen.

 

Hvordan bli kvitt eller lindre plagene?

Noen av disse forandringene er det ikke så mye man kan gjøre med selv. Som f.eks. det at du får endringer i syklusen og får uregelmessig menstruasjon.

Andre symptomer, som hete- og svettetokter og urolig søvn, fant jeg ut at jeg kunne lindre til en viss grad. Jeg begynte å se litt på hvordan jeg levde. Ved å gjøre noen små justeringen her og der, testet jeg ut hva som gjorde plagene mindre, og hva som gjorde dem verre. 

Dette er de tingene jeg tok en grundig titt på:

• Trening
• Endre livsstil
• Tilpasset trening
• Små justeringer av kostholdet 
• Spise mat og urter som inneholder østrogenlignende stoffer
• Hormonbehandling
• Kosttilskudd laget for kvinner i overgangsalder

Listen min tok utgangspunkt i de rådene jeg fant på nhi.no.

 

En endring av gangen

Som treningsveileder i 25 år, vet jeg at det å skulle snu opp på alle vaner, og plutselig kaste seg inn i en ny livsstil, ikke er å anbefale sånn generelt. Det ender som oftest med at man ikke orker etter en stund, og går tilbake til gamle vaner. Sånn er vi mennesker bare.

 

Hjernen liker ikke forandringer i rutiner

Hjernen vår jobber mot oss i så måte. Den elsker at vi gjør akkurat det vi alltid har gjort. Og hater når vi prøver å endre på den minste lille ting. Selvom den forstår at å gjøre ting litt annerledes, vil være det beste på lang sikt. 

Derfor er det lurt å lære seg metoder for å roe ned hjernenes protester. Få kontroll på den, og godsnakke den inn på det nye sporet du har bestemt deg for å ta. Det er lurt å innføre en liten endring av gangen. Som treningsveileder var det naturlig for meg å begynne med treningsbiten.

 

Kan du trene bort overgangsplager?

Det var spørsmålet jeg stilte meg. Er det mulig? Og hvis ikke, går det an å lindre plagene med trening?  Hvordan kunne jeg sette sammen et treningsprogram som kunne hjelpe meg gjennom overgangsalderen?

Jeg brukte min kompetanse som treningsveileder, Pilatesinstruktør og Yogainstruktør, til å sette sammen øvelser som jeg tenkte ville fungere godt. Ikke bare for å bli kvitt, eller lindre plager, men som også tok hensyn til slitasjeskader, vonde, ledd og nakke- ryggproblemer. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM 

“Hei, jeg ringer fra Tv2 og vil bare fortelle deg at Stefan veldig gjerne vil treffe deg”
Da jeg endelig hadde tatt mot til meg, og sendt inn brev til bonden Stefan, hadde jeg faktisk veldig liten tro på at han ville invitere meg til å bli kjent med han. Samtidig tenkte jeg at det kan jo hende? Kanskje han synes at jeg er ei dame det er verd å bruke tid på? Og, hvis jeg ikke sender brev, tør å ta en sjanse, så er skjer det jo ingenting. Jeg kan ikke tape uansett. Fordi jeg kan bare vokse på dette. Å tørre å hoppe ut i noe ukjent, er første steg i å møte livet igjen.

Brevet jeg sendte Stefan kan du lese her: Bonden syntes brevet mitt var svevende – Jakten på kjærligheten 

 

Stum av overrasket glede

Jeg ble helt stum. Og det tok litt tid før hjernen registerte at jeg faktisk var invitert med videre. En frydefull, spent følelse spredte seg i hele kroppen. Hjertet pumpet den urolige gleden i rasende fart ut i hele meg. Det var fint og litt skremmende på en gang. Deilig, og veldig uvant, å kjenne at sommerfuglene i magen endelig hadde våknet fra sin dype søvn, og flagret ivrig rundt der inne.

Hendene mine skalv litt mens jeg svarte: “nei, er det sant?” Jeg fikk sagt at jeg ble skikkelig overrasket og at jeg ble så glad. Den blide damen i telefonen lo litt av min reaksjon, og syntes det var gøy at jeg reagerte med overrasket glede. Og på spørsmålet om jeg kunne tenke meg å bli med videre, var svaret mitt et soleklart ja. Dette ville jeg absolutt være med på.

 

Hva har jeg egentlig blitt med på nå?

Litt senere, når overraskelsen hadde lagt seg litt, begynte jeg å tenke over hvordan dette kanskje kom til å bli. Det begynte å sive inn over meg at jeg i tillegg til å møte en mann jeg var interessert i, så skulle jeg forholde meg til at dette er en tv innspilling.

Hvordan kom det til å bli? Skal de filme oss hele tiden? Er det tv produksjonen eller bonden som bestemmer hva som skal skje? Hvordan blir datene lagt opp? Og så lurte jeg veldig på, om det å bli kjent med Stefan, ville drukne i alt dette rundt?

Fryktelig mange spørsmål dukket opp. Og ingen av dem kunne jeg finne svar på. Alle svarene jeg ønsket meg lå i denne opplevelsen jeg nå hadde meldt meg på. Hvis jeg ville ha svar, og hvis jeg ville finne ut om Stefan var et kjæreste emne for meg, så måtte jeg legge bort analysehjernen og hente frem den eventyrlystne sjelen istedet.

 

Mange forberedelser

De neste dagene ble jeg godt forberedt fra en super profesjonelt team fra Freemantle (produksjonsselskapet) og Tv2. Jeg fikk prate med noen av de som skulle følge oss med kamera og mikrofoner, hun som hadde ansvar for media og presse, de som skulle holde meg i hånden og ta vare på meg gjennom dette, og til sist en samtale med en psykolog. Alle var så fine og hyggelig å snakke med. Og veldig forståelsesfulle for at dette er skummelt å bli med på. Jeg kjente at jeg ble veldig trygg, og slappet mer og mer av. Teamet som jobber med Jakten på kjærligheten, er så proffe på alle mulige måter. Fokuset deres var å gjøre dette til en super opplevelse for oss alle. Dette var jo ingenting å være redd for. Eller?

 

Korona test

Alle som skulle være med måtte få en korona test. Og hvis den var positiv, kunne man ikke bli med. Jeg var overlykkelig da min test var negativ, og jeg fikk det siste absolutte klarsignalet for å bli med. Under oppholdet måtte jeg ta spytt tester annenhver dag, for å være sikke på at jeg var korona fri.

Jeg var fortsatt fryktelig spent, men kjente at jeg gledet meg mer og mer. Og, ikke minst, jeg visste at dette var jeg klar for. Jeg var klar for å møte han som kanskje skulle bli mannen i mitt liv, min kjæreste.

Det er vanskelig å forklare…

…hvordan det er å leve med post traumatisk stress lidelse, depresjon og angst. Like vanskelig er det å fortelle hvordan, jeg jobber med å snu vonde opplevelser. Se rett inn i mørket, og vite at jeg holder lyset og løsningen.

Dette er mitt. Jeg kan ikke endre det, men jeg kan eie det. Gjøre med det hva jeg vil.

Det er jeg som er sjefen. Ikke minnene eller diagnoser.

Jeg vil leve videre, og jeg vil leve godt.

 

Snu meg selv

Disse ordene som jeg har skrevet, prøver å beskrive hvordan jeg snur på meg selv. Jeg begynner med tankene mine, som skaper følelser i meg, som igjen får utløp i en handling.

 

Nytenøkkelen

Nytenøkkelen passer i alle livets dører.

Det eneste jeg trenger å gjøre, er å bruke den til å åpne dører som har vært lukket i mitt indre. Dører jeg ikke har hatt vilje eller ork til å åpne.

Noen ganger, blir jeg engstelig for å, åpne for alt som minner om nytelse og glede. Min redsel for å bli skuffet vaker øverst i følelsesregisteret mitt.

Jeg ser for meg, i min indre kino, hvordan jeg bruker nytenøkkelen til å åpne meg opp for glede og tilfredshet.

Mine tanker blir snudd fra negativitet til positivitet i det jeg dreier nøkkelen rundt og åpner døren.

Det regner. Men hva gjør vel det?

Sommerminner er nytetid. Det er jordbær. Nyfisket makrell som spreller på grillen. Hvitvin utover natten, kos, latter og deilig samvær med venner.

Late morgener med kaffe på sengen. Og hvert minutt teller.

Så dyrebare er minuttene at ikke ett sekund kan kastes bort på å vente på solen.

Heller vil jeg nyte at regnet gir meg mulighet til å dovne meg, bake boller, tenne stearinlys, gå en tur i skogen etterfulgt av en deilig varm dusj.

Kakao med krem, hengekøye og bål. Duften av vått gress blander seg med søt røyk fra brente bjørkekubber. Jeg har raggsokker og ullgenser på.

Bikinien ligger trygt i skuffen sin etter endt flørt med sommeren. Den lukter fortsatt litt av salt sjø og solkrem. Det er litt vemodig. Den ser litt trist ut der den ligger. Nyvasket og pent foldet sammen. Den venter. For den vet at alt tar slutt, men det kommer nye muligheter. Nye dager med sol, varme, salt sjø, sand og solkrem.

I mellomtiden skal jeg fortsette å pleie denne deilige, fargesprakende høsten for alt den har å gi. Det er nytetid for alle mine sanser.

Kjenner du deg igjen? Overgangsalderen føles som å leve i vertigo.

Alt er snudd opp ned om dagen. Og jeg sliter med å finne ro og balanse når jeg tvinges til å se meg selv fra en fremmed vinkel. Og jo mer jeg prøver å rette meg opp, jo verre blir det å gjenvinne kontroll over egen kropp.

Dette vil jeg klare på strak arm. Alle kvinner før meg har jo gått gjennom dette, og ingen har ymtet om at det kunne være sånn?

Jeg vil også stå rakrygget, og med full kontroll, på hodet. Og herfra bare være et vitne til at hele min lille verden er snudd opp ned.

Kjenner du deg igjen?