“Hei, jeg ringer fra Tv2 og vil bare fortelle deg at Stefan veldig gjerne vil treffe deg”
Da jeg endelig hadde tatt mot til meg, og sendt inn brev til bonden Stefan, hadde jeg faktisk veldig liten tro på at han ville invitere meg til å bli kjent med han. Samtidig tenkte jeg at det kan jo hende? Kanskje han synes at jeg er ei dame det er verd å bruke tid på? Og, hvis jeg ikke sender brev, tør å ta en sjanse, så er skjer det jo ingenting. Jeg kan ikke tape uansett. Fordi jeg kan bare vokse på dette. Å tørre å hoppe ut i noe ukjent, er første steg i å møte livet igjen.
Brevet jeg sendte Stefan kan du lese her: Bonden syntes brevet mitt var svevende – Jakten på kjærligheten
Stum av overrasket glede
Jeg ble helt stum. Og det tok litt tid før hjernen registerte at jeg faktisk var invitert med videre. En frydefull, spent følelse spredte seg i hele kroppen. Hjertet pumpet den urolige gleden i rasende fart ut i hele meg. Det var fint og litt skremmende på en gang. Deilig, og veldig uvant, å kjenne at sommerfuglene i magen endelig hadde våknet fra sin dype søvn, og flagret ivrig rundt der inne.
Hendene mine skalv litt mens jeg svarte: “nei, er det sant?” Jeg fikk sagt at jeg ble skikkelig overrasket og at jeg ble så glad. Den blide damen i telefonen lo litt av min reaksjon, og syntes det var gøy at jeg reagerte med overrasket glede. Og på spørsmålet om jeg kunne tenke meg å bli med videre, var svaret mitt et soleklart ja. Dette ville jeg absolutt være med på.
Hva har jeg egentlig blitt med på nå?
Litt senere, når overraskelsen hadde lagt seg litt, begynte jeg å tenke over hvordan dette kanskje kom til å bli. Det begynte å sive inn over meg at jeg i tillegg til å møte en mann jeg var interessert i, så skulle jeg forholde meg til at dette er en tv innspilling.
Hvordan kom det til å bli? Skal de filme oss hele tiden? Er det tv produksjonen eller bonden som bestemmer hva som skal skje? Hvordan blir datene lagt opp? Og så lurte jeg veldig på, om det å bli kjent med Stefan, ville drukne i alt dette rundt?
Fryktelig mange spørsmål dukket opp. Og ingen av dem kunne jeg finne svar på. Alle svarene jeg ønsket meg lå i denne opplevelsen jeg nå hadde meldt meg på. Hvis jeg ville ha svar, og hvis jeg ville finne ut om Stefan var et kjæreste emne for meg, så måtte jeg legge bort analysehjernen og hente frem den eventyrlystne sjelen istedet.
Mange forberedelser
De neste dagene ble jeg godt forberedt fra en super profesjonelt team fra Freemantle (produksjonsselskapet) og Tv2. Jeg fikk prate med noen av de som skulle følge oss med kamera og mikrofoner, hun som hadde ansvar for media og presse, de som skulle holde meg i hånden og ta vare på meg gjennom dette, og til sist en samtale med en psykolog. Alle var så fine og hyggelig å snakke med. Og veldig forståelsesfulle for at dette er skummelt å bli med på. Jeg kjente at jeg ble veldig trygg, og slappet mer og mer av. Teamet som jobber med Jakten på kjærligheten, er så proffe på alle mulige måter. Fokuset deres var å gjøre dette til en super opplevelse for oss alle. Dette var jo ingenting å være redd for. Eller?
Korona test
Alle som skulle være med måtte få en korona test. Og hvis den var positiv, kunne man ikke bli med. Jeg var overlykkelig da min test var negativ, og jeg fikk det siste absolutte klarsignalet for å bli med. Under oppholdet måtte jeg ta spytt tester annenhver dag, for å være sikke på at jeg var korona fri.
Jeg var fortsatt fryktelig spent, men kjente at jeg gledet meg mer og mer. Og, ikke minst, jeg visste at dette var jeg klar for. Jeg var klar for å møte han som kanskje skulle bli mannen i mitt liv, min kjæreste.
