Lykkelig deprimert

Løgnen min dekket over virkeligheten

Det er flere gunner til at jeg velger å fortelle min historie. En av de er at jeg tror mange sliter i det stille.

Det er fortsatt mange stigma i samfunnet rundt psykiske sykdommer. Og det fører til at mange føler at de må gjemme seg litt. Holde masken utad.

Jeg forstår den følelsen godt, for jeg har vært der selv. Det er vondt å leve på en løgn utad. Og det tar så utrolig mye krefter. Når jeg var deprimert, brukte jeg mye energi på å skjule. Spesielt fordi noen fortsatt tror at depresjon er å være litt trist og nedstemt. De tenker at det kan ikke være så ille? Mange tror at du overdriver, at det ikke er helt sant på et vis. Løgnen min dreide seg ikke om depresjonen, men om å dekke over.

 

Maskerade parodi

Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.

Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.

 

Du er ikke alene

Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det er selvsagt ikke for alle. Men kanskje noen slipper å føle seg så alene i dette hvis jeg deler? Kanskje det vil være godt for noen at de ikke er alene. At jeg har opplevd akkurat det sammen som dem. Det å kunne kjenne seg igjen i en annens historie, kan være et langt skritt i riktig retning. Bare det å vite at det finnes noen som vet akkurat hvordan det er. En som har gått den samme, vonde veien.

 

Inspirere

Mitt håp og ønske er også at jeg kan inspirere litt. For jeg husker så godt at jeg ofte tenkte at jeg aldri ville komme ut av dette. At livet mitt var ødelagt. Og at jeg aldri kom til å kjenne på glede over livet igjen. Det var provoserende, når behandlere eller andre, sa til meg at det kom til å bli bedre. Livet ville bli bra igjen.

Nå vet jeg at det er mulig. For jeg har klart det. Kanskje det jeg har gjort for å bli bedre kan hjelpe andre også?

 

Skammet meg

Det å fortelle om det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.

Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre.

Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.

 

Et menneske er ikke bare en ting

Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.

Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.

Her finner du flere innlegg: Knekt, utbrent og deprimert og Utbrent treningsveileder på hormonell berg og dalbane og Det var et sjokk

Nå er det ganske nøyaktig to år siden jeg var innlagt på Modum Bad. Og akkurat det oppholdet skulle vise seg å bli begynnelsen på fremtiden.

Mer om mitt opphold på Modum Bad, fra jeg sjekket inn til jeg sjekket ut, kommer fremover. Hvordan er det egentlig å være på en sånt sted? Hva består dagene av? Hva slags behandling får du? Og hva er effekten? Alt dette vil jeg gi deg svar på fremover. 

Men kanskje jeg skal begynne med begynnelsen? Fortelle deg hvordan depresjonen og angsten, kom som et flyvende teppe, og la seg tungt over hele mitt liv. Teppet dekket til alt med sånn tyngde, at det var umulig for meg å bevege meg fremover. Ei heller se hvor jeg skulle gå videre. 

 

Lyn fra klar himmel

Signalene kom som lyn uten forvarsel oftere og oftere. Som den gangen jeg var i butikken for å handle.

Jeg planla ukens meny, mens jeg småløp fra hylle til hylle og plukket med meg varer. Som vanlig hadde jeg liten tid. Tankene surret samtidig rundt alt jeg skulle gjøre før dagens slutt.

I fruktavdelingen, ved siden av en stabel med epler, begynte jeg å skjelve på hendene. De ristet ukontrollert. Jeg holdt meg fast i handlevogna. Redd for at jeg ville falle sammen på gulvet hvis jeg slapp.

 

En plutselig følelse av panikk

Jeg fikk en følelse av panikk. Hva er det som skjer med meg? Så kjente jeg klumpen i magen igjen. Jeg svelget og svelget. Tårene presset på. Ansiktet mitt ble rødt og varmt og jeg begynte å svette.

Min eneste tanke var at jeg kan ikke, jeg vil ikke, begynne å gråte her i butikken. Jeg må komme meg ut! Bena var numne og ville ikke lystre. Jeg samlet all min vilje og begynte å gå. Ett skritt av gangen mot utgangsdøra.

Stille og umerkelig smøg en tåre seg utfor kanten der våtlinjen treffer øyekroken. Varmt kilte den huden min forsiktig, mens den rant ned mot neseryggen. Blikket mitt var festet i det sorte og hvite marmorerte gulvet som ledet meg ut. Tåren skled videre ned til nesetippen, hvor den mistet grepet og falt ned på gulvet.

 

Hva er det som skjer?

Hva er det som skjer med meg? Jeg kom meg ut i bilen. Startet motoren og kørte hjemover. Tårene rant. Jeg gråt ukontrollert. Tilsynelatende uten grunn.

Etter denne opplevelsen forsto jeg at jeg trengte en pause, en liten ferie. Tanken var at jeg bare trengte litt tid for meg selv for å fylle energilagrene og få hvilt ut. Jeg kjente at jeg hadde behov for, og mot til, å strekke meg mot noe som kunne dra meg ut av dette.

 

Etterpåklok

I ettertid skjønner jeg at jeg burde tatt disse signalene på alvor. Men jeg visste ikke da hva dette dreide seg om. Jeg trodde og håpet at det ville gå over av seg selv. Alle andre levde jo på sammen måte. Alle andre greide alt ute problemer trodde jeg. Derfor var det ingen grunn til at ikke jeg også skulle greie det.

 

Kaos på innsiden

Kroppen min jobbet mot meg. Det var et sjokk å oppleve at det var kaos på innsiden. Og det var veldig ubehagelig å ikke kunne kontrollere hverken følelser eller humørsvingningene. Jeg tenkte ikke tanken en gang, at dette kunne skyldes ubalanse i mine hormon nivåer. Nå vet jeg det. Og jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og fortalt dette til meg selv. For det vondeste er forvirringen du kjenner på, når alt er kaos innvendig. Det er forferdelig slitsomt, å hele tiden prøve å få tilbake kontrollen, og skjule det for omgivelsene.

Det skulle vise seg at jeg var inne på rett spor, men at min reise så vidt hadde begynt.

Mer om hvordan de første symptomene mine utartet seg i min hverdag kna du lese her: Knekt, utbrent og deprimert

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM 

Det er mange måter å knekke en person på

For et par dager siden, la jeg ut et innlegg på Facebook, hvor jeg sa litt om hvordan det å bli deprimert var for meg. Egentlig bare en liten tekst, som henviste til et innlegg her på bloggen. Det kan du lese her: Knekt, utbrent og deprimert

Å dele fra eget liv er sårbart i seg selv. Og det å fortelle om, det som på mange måter har rasert livet mitt, er litt skamfullt. Jeg kjenner at jeg krymper meg litt, fordi jeg ikke har mestret livets utfordringer på et vis. Jeg kan ikke vise frem et perfekt liv. Og jeg klandrer meg selv, hver eneste dag, for at jeg ikke har vært en suksess på min ferd gjennom livet. Da blir det ekstra vondt når andre prøver å dra meg ned. Gjøre meg liten. Slike angrep oppleves som en bekreftelse på mine egne angrep på meg selv.

 

Maskerade parodi

Det tyngste, og vanskeligste når du er deprimert, er å holde masken utad. Det å hele tiden ta seg sammen, så ingenting skal bli ubehagelig eller føles vanskelig for andre, er ekstremt tungt.

Smile når jeg gråter på innsiden. Holde på hemmeligheter. Prøve, prøve og prøve. Om igjen, og om igjen sette all energi i å ta tilbake livet. Begynne å jobbe igjen. Bruke alle krefter på å løfte meg opp etter nakkeskinnet, og tvinge meg seg selv til å gjøre vanlige hverdagsting som alle andre klarer fint. Jobbe, være tilstede for familien, ta vare på hus og hjem, være sammen med venner og sette av tid til å ta vare på seg selv.

 

Skammet meg

Når jeg ikke klarte å leve opp til mine egne og andres forventninger, skammet jeg meg. Noe som bare gjord alt verre. Fordi jeg følte meg mindre verd enn andre, hadde jeg en tendes til å isolere meg. Jeg ville helst være for meg selv. Slippe å se noen i øynene. Slippe å svare på spørsmål om min situasjon som jeg ikke hadde svar på. Slippe å måtte ta i mot råd og andres teorier om hva jeg burde gjøre. Jeg ble så sliten av å lytte, uten å bli hørt, når jeg prøvde å åpne opp og forklare. Noen ganger virket det nesten som om “alle” hadde en løsning klar for meg. Problemet var at løsningene var basert på antagelser om hvordan det var å leve i mine sko. Veldig sjelden med rot i å ha levd i mine sko.

 

Et menneske er ikke bare en ting

Jeg er ikke depresjon. Det er noe jeg har. Jeg er så mye mer. Og i lang, lang tid mistet jeg meg selv. Glemte alt det andre jeg er, fordi depresjonen la et tungt, tykt teppe over min sjel.

Nå tør jeg å leve ut alle sider ved meg. Noe jeg er stolt av at jeg klarer. Det føles så godt å finne tilbake til meg selv igjen. Begynne å leve igjen på strak arm.

Jeg er veldig stolt av at jeg turde å bli med i Jakten på kjærligheten. Og ikke minst at jeg klarte å stå i å være der. Ikke nok med det, men det var en fantastisk fin opplevelse på så mange måter, som jeg vokste mye på. Ikke ta det i fra meg er du snill.

Her finner du ett av innleggen hvor jeg forteller deg min jakten historie: Jakten på kjærligheten – bonden fikk en uggen følelse etter min speed date

 

Ikke skriv om min historie

Du insinuerer at mine valg, og det jeg velger å gjøre, er feil. Det jeg hører er at jeg er feil.

Mine vonde og tunge opplevelser i livet, og depresjon, har lært meg å være ydmyk i forhold til andre menneskers liv og historie.

På meg virker det som du antar en del ting om meg. Og istedenfor å spørre meg, ha en samtale med meg, så løper antagelsene videre inntil du har skapt en historie som for deg er sann. Men det gjør den ikke sann for meg.

 

For hva vet du egentlig om hva jeg har gjort, hva jeg gjør, og kommer til å gjøre i forhold til min psykisk helse? Fra mitt ståsted, som kjenner min historie, mitt liv og ikke minst hvordan jeg har jobbet meg inn i livsglede igjen, så forstår jeg min situasjon godt.

 

Jeg ser deg

Når jeg ser bak ordene dine, så ser jeg frustrasjon, sorg, sinne. Det er ditt og ikke mitt. Min opplevelse er at dette dreier seg mer om deg enn meg. Du har jo også en historie. Og et eller annet sted i den, ligger utskytningsrampen for slike angrep.

 

Et godt eksempel på hvorfor det er viktig å snakke åpent om psykisk helse

Jeg undrer meg, og lurer på, hvilke knapper i deg det er jeg trykker på? Hvorfor reagerer du så kraftig?

Det fine i dette er at du har gjort det veldig tydelig for meg at det er mer viktig enn noen gang å snakke åpent om psykisk helse.

Jeg takler dette fint kjenner jeg. En herlig bekreftelse på hvor langt jeg har kommet. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men hva hvis dine kommentarer hadde gjort meg syk igjen? Revet bort all livsglede, mitt mot, som jeg har jobbet så hardt for å ta tilbake?

Her er innlegget som provoserte han: Knekt, utbrent og deprimert

 

Posten med hans kommentarer ligger på min Facebook profil og ser sånn ut:

 

 

Tung og energiløs

Kroppen min føltes tung og energiløs. Aktiviteter som før gav meg glede, og ny energi, virket nå stikk motsatt. Trening gjorde meg bare mer utmattet. For meg var dette helt uforståelig. Jeg elsket trening og det var jobben min. Å være aktiv hadde alltid gitt meg glede, energi og overskudd.

Å være sammen med familie og venner var krevende og tappet meg for energi.

 

Isolerte meg

Etter som tiden gikk begynte jeg å isolere meg mer og mer. Rett og slett fordi jeg ikke orket samvær med andre. Det ble for krevende. Jeg prøvde hele tiden å holde alle disse tingene jeg erfarte skjult for andre. Jeg ville ikke innse at noe var galt, og jeg var redd for å mislykkes.

 

Måtte tvinge frem glede og energi

Spesielt i jobben min som treningsinstruktør ble dette vanskelig. Jo mer jeg prøvde å tvinge frem glede og energi, dess mer sliten ble jeg. Som instruktør er det veldig vondt å oppleve dette. Jeg brydde meg virkelig om de som kom for å trene og ville gjerne gi dem en positiv opplevelse. Når folk går fra mine timer med en super treningsopplevelse, glade og positive, da kjenner jeg at jeg har gitt noe mer enn fysisk velvære. Og det betyr alt for meg.

Slet meg gjennom

Jeg husker spesielt en kveld hvor jeg virkelig slet meg gjennom timen min. Hver eneste bevegelse var vond. Det var som om jeg hadde tunge blylodd rundt ben og armer. Noen ganger når jeg trener, kan det være sånn at timen begynner litt tungt, men ganske raskt kjenner jeg at kroppen blir varm, at hjertet slår og sprer liv og glede rundt i kroppen.

 

Høy på endorfiner

Musikken pumper meg videre, mens endorfiner løper rundt i kroppen og gir meg lykkerus. Jeg kjenner samhørigheten med dem jeg trener sammen med. Vi jobber, smiler, ler, svetter og flyter på vår felles positive energi. Tiden går fort og når timen er over ønsker jeg ofte mer.

 

Alt var annerledes

Denne kvelden var alt annerledes. Gleden, inspirasjonen og evnen til å gi og ta i mot energi var borte. Hver gang jeg løftet på et ben eller en arm, måtte jeg bruke all min vilje og energi for å få det til. Jeg ønsket bare at tiden kunne gå fort og at timen var over.

Skjelvende kropp, rasende hjerte

Jeg var tung, hver eneste bevegelse var som seig sirup. Kroppen skalv og hjertet slo i rasende fart. Hodet mitt var tomt. Jeg greide ikke å holde på konsentrasjonen. Trinn og bevegelser ble rotete. Den gode flyten var borte. Det var som om jeg var fanget i et tomrom. En hard, vond og nervøs klump festet seg i magen. Etter hvert beveget den seg opp i halsen og jeg kjente at tårene preset på. Åh Gud, la timen være over snart! var min eneste tanke.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM 

De siste årene har jeg ikke klart å trene. Ikke orket eller maktet. Selv om jeg har prøvd, fordi jeg vet at trening hjelper. All bevegelse stimulerer de ulike prosessene i kroppen; muskler, hjertet, utskifting av avfallsstoffer gjennom lunger og hud, blodgjennomstrømningen som leverer friskt oksygen og næring til hver eneste lille celle, kjertler som produserer hormoner. Også hjernen og følelseslivet påvirkes av trening. En naturlig lykkepille om du vil.

Les mer her: Knekt, utbrent og deprimert

 

Ferskvare – også for en treningsveileder

Det å ha en god fysisk form er ferskvare. Slutter du å trene, mister du så å si alt du har trent opp, både muskelmasse, koordinering, balanse og kondisjon. Går det for lang tid før du er i gang igjen, må du begynne helt på nytt. Det gjelder også for en innbarka treningsinstruktør.

 

Overgangsalder og trening

Jeg har vært i overgangsalder sånn ca. fra jeg var 47 år. Sannsynligvis begynte det allerede da jeg var rundt 45, men da merket jeg ikke så mye til det, fordi jeg trente jevnlig. Først da jeg sluttet å trene, skjønte jeg hvor mye trening har å si.

 

Hormonmage

Nå må noe gjøres. For jeg har lyst til å være den beste versjonen av meg selv som jeg kan være. Jeg vil ikke ha mage fett, eller hormonmage som jeg kaller den.  her

Fall av østrogen i kroppen, gjør at fettet som før pent og pyntelig fordelte seg jevn over mage, rumpe og lår, plutselig har bestemt seg for å samle seg rundt midjen. Det er også sånn at samtidig som fettet tilsynelatende øker i omfang, så svekkes muskelmassen. Så nå er jeg både litt tjukk og ikke veldig fast i fisken.

Her må noe gjøres. Ikke bare for utseendes skyld, men også for helsen.

 

Hormonell berg og dalbane

Jeg begynner å bli lei av å kjøre berg og dalbane styrt av mine hormoner. Eller rettere sagt: mangel på enkelte hormoner, ubalanse i andre.

Det er ikke hyggelig å føle at både kropp, humør og energinivå har tatt meg med på en ufrivillig karusell tur. I vill fart, kjører jeg utfor bratte stup, i en skranglete vogn. For så i neste sekund, bli kastet rundt en brå sving, så hardt og brutalt at jeg helt mister kontrollen over de mest basale ting.

Jeg vil av berg og dalbanen. Jeg vil heller seile stille og rolig inn mot alderdommen. Med en frisk, velfungerende og sprek kropp. Og det skal jeg jammen klare.

Les mer om hvordan overgangsalderen påvirker hodet og kropp: Kaos i hode og kropp kan være overgangsalder

Følge meg gjerne på sosiale medier: FACEBOOK og INSTAGRAM    

Da jeg var 7 år gammel begynt jeg å danse ballett. Hver tirsdag og torsdag tok jeg bussen inn til Drammen. Mamma hadde kjøpt en rund veske, i flettet kurvmateriale til meg, som jeg kunne ha mine pudderrosa ballettsko i. Det myke skinnet passet føttene mine perfekt. Og jeg var så stolt av, at jeg selv hadde sydd på silkebåndene, som jeg knyttet rundt leggene mine. Min hvite ballett drakt var pyntet med et rysjeskjørt og jeg følte meg som en ekte ballerina.

 

Drømmen om en svanes vingeslag

Etter skolen pleide jeg ofte å ta på meg drakten og skoene. Jeg satte håret opp i en fin knute i nakken. Akkurat sånn som ekte dansere pleide å ha. Jeg fant frem LP platen jeg hadde med musikken til Svanesjøen. Jeg elsket å leve meg inn i musikken, som tok meg med inn i et helt annet univers. Inn i en dramatisk fortelling om kjærlighet og glede, men også svik og død. Med musikken så høyt på, at den fylte hvert rom og hver eneste krik og krok i huset, danset jeg rundt i stuen. Jeg lot musikken skylle gjennom kroppen min og løfte meg inn i piruetter og arabesqer. Med myke, store armbevegelser prøvde jeg å etterligne en svanes vingeslag.

Jeg gledet meg over å ha en kropp jeg kunne uttrykke meg gjennom. Som jeg kunne føre inn i vakre trinn og bevegelser. Det var en nytelse å kjenne at kroppen lystret og var med på leken.

 

Fra danser til treningsveileder

Denne gleden har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Nå ble jeg aldri en berømt ballerina som fikk danse Svanesjøen på en scene. Min vei ble, via jazzdans og aerobic, å utdanne meg til treningsveileder. Mitt hjerte har alltid ligget nærmest gruppetrening i sal. Jeg trenger den gleden og energien jeg får fra de som er med på timen. Min inspirasjon og motivasjon kommer fra dem, sammen med musikken som er min drivkraft.

Treningsglede må også holdes ved like

Nå er det sånn, at alt man har, må holdes ved like. Det gjelder selvsagt den fysiske formen man er i, men underlig nok også treningsglede. I den perioden hvor jeg var langt nede, ble også denne gleden borte for meg. Selve treningen, og det å være instruktør, opplevdes bare som belastende og energitappende. Noe jeg ikke mestret lenger.

Etterhvert skulle jeg forstå at jeg led av depresjon. Men i tillegg til det var jeg på full fart inn i overgangsalderen. Begge disse tingene bidro til å svekke meg.

Her kan du lese mer om hvordan det opplevdes da jeg begynte å bli deprimert: Knekt, utbrent og deprimert

Og her om hvordan det er å kjøre berg og dalbane styrt av hormoner i overgangsalderen: Humør og energinivå på ufrivillig karuselltur

Foto: Tv2

Når jeg sa ja til å bli med på Jakten, så sa jeg jo også ja til å bli med på en tv produksjon

Og akkurat det brukte jeg litt tid på å forberede meg på mentalt. Jeg har jo aldri vært på tv. Og absolutt ikke datet noen med et kamera på slep. Så for meg, var det viktig å prøve å se for meg, hvordan dette ville bli. Prøve å se det fra produksjonens side, fra Stefan sitt ståsted, se for meg de andre frierne, og ut i fra det forsøke å plassere meg selv.

For meg var dette litt ekstra utfordrende rent personlig sett. Stadig minnet hjernen min meg på dårlige erfaringer fra tidligere dater og kjærlighetsforhold. Og ikke minst spant tankene mine rundt alt som kan gjøre at jeg kommer til kort. At jeg ikke er bra nok, flink nok, sterk nok.

 

Det var trist å se at Hege forlot oss

For meg var de andre jentene viktige i dette eventyret. Det var ingen andre jeg kunne dele tanker med i alt dette. Bortsett fra de herlige folka som jobbet i produksjonen.

Vi frierne fikk et spesielt bånd, fordi vi sto i dette med begge beina sammen. Ingen kan helt skjønne hvordan det oppleves, bortsett fra oss. Vi ble godt kjent på denne tiden. Vi brukte hverandre for alt det var verd. Litt konkurrenter var vi jo. Men alle ønsket hverandre kun det beste. Vi støttet hverandre og heiet på hverandre.

Uansett hvor rart det kan høres ut, så var det sånn. Hege var en del av oss. Og det var leit å se henne reise fra oss.

Dette var uventet for oss alle. Ikke minst for Stefan. Og jeg synes det var tydelig at det påvirket han.

Hvorfor Hege trakk seg, og hvordan vi reagerte, kan du lese her: Full fyr i jakteraketten – Jakten på kjærligheten

 

Kjærlig konkurranseånd

I kjærligheten ligger håpet og troen. Kjærligheten lar seg ikke rikke av konkurranseånd. Den bare er der, til rett tid, og på rett sted. Og det er umulig å vite hvor den vil lande til slutt. Det vet bare de to hjertene som over tid blir trukket mot hverandre.

 

Nå trengte jeg noen minutter alene med Stefan

Nervøst tok jeg mot til meg og spurte Stefan om vi kunne ta en prat. Noe han sa ja til.

Jeg er en fysisk person. Spesielt når jeg ikke er helt komfortabe,l og litt engstelig. For å føle meg tryggere snek jeg min hånd inn i hans store, varme neve. Det ble nok litt unaturlig for Stefan. Forsiktig loset han meg til at vi gikk arm i arm istedet.

Foto: Tv2

Alle spørmålene jeg hadde tenkt å stille han, var som blåst bort, i det vi satte oss ned på en liten plass i skogen. Egentlig var jeg ikke så nervøs for å snakke med han, men ble så urolig og stresset fordi jeg kjente på at vi hadde så lite tid. Egentlig styrte vi vel det selv. Men følelsen av at alt kan skje, hang som en skygge over meg. Jeg fant ikke den indre roen jeg trengte. Roen i meg selv, til å ta den tiden jeg trengte, for å komme naturlig nærmere Stefan. Bak hvert tre kan det når som helst dukke opp en frier som også vil ha tid med bonden.

Vi kjenner jo ikke hverandre ennå. Absolutt ikke. Vi er fortsatt i bli kjent perioden, så de minuttene vi får alene er veldig viktige.

Foto: Tv2

Full fyr i jakte raketten

Stemningen på gruppedaten var litt preget av at alle jentene gjerne ville synes litt, og lette etter sitt snitt til å stjele litt ekstra tid med Stefan. Den første delen av lunsjdaten hadde vært i overkant hot. Det kan du lese mer om her: Hot gruppedate endte i snørr og tårer – Jakten på kjærligheten

Mulig at smaksløkene våre var litt lammet, men resten av kroppen var i fyr og flamme. Ingenting er som en heit date, for å løse opp, og fjerne unødvendig gruff i jakteraketten. 

Før gruppedaten var det jo ikke mange minuttene jeg hadde fått med Stefan. Det var bare de 5 min. på speed daten. Og akkurat den daten, gikk jo litt så som så. Speed daten kan du lese mer om her:

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 1

Speed daten hvor alt gikk galt – Del 2 Jakten på kjærligheten

 

Foto: Tv2

Ville vise Stefan mer av meg

Jeg hadde satt av tid i mitt liv til å bli kjent med han. Og jeg kjente litt på, at jeg måtte prøve å få vist han en annen side av meg, enn den han hadde sett til nå. Min tanke var også at det var viktig å gjøre et godt inntrykk nå, så han hadde mer å vurdere ut i fra, når han skulle velge med seg de frieren han ville ha med seg hjem på gården. 

Det var viktig for meg å prøve alt jeg kunne for å bli invitert med på gården. Jeg tenkte at når jeg kom hjem til han, så ville alt kanskje roe seg litt. At det da ville bli mer tid til å være sammen, at han ville ha mer tid til hver og en av oss, og at det å bli kjent ville bli mer naturlig, også for han.

 

Hege trekker seg

Hege var raskt ute med å be om en samtale med Stefan. Oi, tenkte jeg. Her er det om å gjøre å være litt på. Jeg tenkte at jeg ville bryte inn i samtalen deres når jeg kjente at det var riktig. En fin balansegang det der. Å ha respekt for at alle vil ha sine minutter med han, men samtidig ikke være redd for å gripe muligheten til en prat alene.

Før jeg rakk å sette ord ut i handling, kom de tilbake til oss. Og Hege slapp bomben om at hun ville tekke seg. Jeg ble helt målløs. For hun hadde til nå vært åpen om, at hun ville være med så lenge som mulig, og ville gjøre alt hun kunne for å bygge en relasjon med Stefan.

 

De andre jentene er dønn forelsket i deg

Det er fint å se den siste samtalen mellom de to. Frem til nå, har jeg ikke fått akkurat den biten til å falle på plass. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor hun valgte å reise hjem. Når jeg ser henne forklare, så forstår jeg hvorfor det ble sånn for henne. Og det er styrke i å gi seg, når en kjenner at dette ikke er riktig.

Jeg er enig med Hege i at noen av jentene allerede var småforelsket i Stefan. Det var veldig tydelig. Jeg var nok ikke en av de. For jeg, som Hege, trenger tid med en mann for å kjenne på forelskelse. Og det hadde jeg jo ikke hatt.

For meg er det litt underlig at så sterke følelser kan gro for en mann som er helt ukjent? Min opplevelse var nok at noen av jentene hadde gryende følelser, men ikke dønn forelsket kanskje. Jeg tror heller at håpet, og ønsket om, å møte den store kjærligheten var veldig sterk. Og det synes jeg er en både fin og ærlig sak. Så kanskje forelskelsen var mer knyttet til drømmen og håpet, enn selve bonden?

Foto: Tv2

Merkelig setting å være i

Ja, det er det virkelig. Og det må nesten oppleves tror jeg, for å fullt ut forstå hvordan det oppleves. Her er jeg sammen med seks andre flotte damer, som alle ønsker tid med Stefan. Tid vi egentlig ikke får. Alt er styrt av bonden og produksjonsteamet. Og de har all kontroll. Min kontroll, over noe som helst i denne settingen, sa jeg fra meg i det jeg kom hit til Rømskog.

 

Tenkt gjennom på forhånd

For meg var ikke dette veldig overraskende. Jeg hadde tenkt gjennom hvordan jeg trodde at dette ville bli på forhånd. Ikke bare tv biten av det, men også å skulle forholde meg til flere jenter som jakter på sammen mann. Hvor han er stjerna i produksjonen, men også blandt oss friere. All oppmerksomhet vil naturlig falle på han. I hvert fall inntil alt lander litt hjemme på gården hans.

For meg var det livsnødvendig å tenke nøye gjennom deltagelsen, også av personlige grunner. Jeg var redd og nervøs for at jeg ikke ville klare å gjennomføre dette. Dette kom til å bli tøft tenkte jeg. Og kanskje for tøft for ei med min bakgrunn? Iskalde føtter før avreise – Jakten på kjærligheten

Det jeg ikke visste akkurat da, var at denne gruppedaten var langt fra over. Mye spennende lå foran oss denne dagen.

Det var viktig for meg å få noen dyrebare minutter med Stefan alene. Jeg ville så gjerne finne ut mer om denne mannen, som var modig nok til å lete etter kjærligheten, i beste sendetid på tv. Et bitte, lite glimt hadde jeg fått inn i hans innerste. Det er jo ikke bare han som skal velge. Jeg skal jo også prøve å finne ut om jeg velger å bli enda bedre kjent med han. Om jeg fikk alenetid med Stefan, og hvordan det eventuelt gikk kan du lese her: Jakten på de dyrebare minuttene – Jakten på kjærligheten

Foto: Tv2

Jakten på kjærligheten begynner lenge før serien gjør sin entre i din stue. Lenge før brevet er sendt. Måneder, kanskje år før du får se kjærlighetsjakten utspille seg. Bøndene og frierne åpner ikke opp sitt innerste kun for hverandre, men også for deg som følger denne reisen. Det ligger en sårbarhet der. Å tørre å vise sin lengsel etter å bli sett, elsket og satt pris på. Å bli forelsket kan føles som å bli funnet på et vis. Eller det kan oppleves som å finne selve lykken i livet. Lengselen etter å gi det samme tilbake til en partner.

 

Håpet sluknet

For meg har håpet, om å finne en å dele livet med, sakte men sikkert sluktnet. Det var ikke bevisst. Og det var heller ikke på grunn av dårlige erfaringer i mitt kjæresteliv. Selvom den bagasjen også har satt sine spor. Men de sporene har resultert i at jeg er mer forsiktig med hvem jeg vil ha en relasjon til. Mer våken når jeg treffer noen. Jeg vurderer nok en potensiell partner på et annet plan, enn jeg gjorde da jeg var ung.

Alderen har lært meg å være tålmodig. Avventende. Men også å se bak fasaden med vid åpne øyne. Og ikke minst, å tro på det jeg faktisk ser, uten å pynte på sannheten.

 

Gnisten døde ut

Gnisten som ligger i lengselen etter en kjæreste, døde ut litt etter litt i takt med en vanskelig periode i mitt liv. Etterhvert ble livet mitt så overveldende av ulike problemer og sykdom, at det til slutt slukte hele meg. Dette skal jeg ikke si så mye om her og nå, det vil jeg kanskje skrive om senere.

Det jeg har lyst til å si noe om er hvordan jeg har det nå, hva jeg gjør og hvordan jeg tenker for å ta vare på meg selv. Det kan du lese her: Nytenøkkelen

 

For meg var det en utfordring bare det å få sendt brevet til bonden. Det kan du lese mer om her: Bonden syntes brevet mitt var svevende – Jakten på kjærligheten 

Overraskelsen jeg kjente på, da tv2 ringte å sa at Stefan ville møte meg, var stor. Hvordan det var å få telefonen om at Stefan ville møte meg, kan du lese her: Jakten på kjærligheten – Bonden vil møte meg

 

Pakker i panikk

Mens jeg pakket og gjorde meg klar til å reise, kom panikken snikende. Iskalde føtter forsøkte å dra meg tilbake inn i min trygge, men ensomme hule.

 

Du må bare hoppe i det Janne 

Jeg kom til å tenke på råd jeg har fått. Du må bare hoppe i det Janne. Og hver gang dette ble sagt, tenkte jeg: “Ok. Men hoppe hvor?” Det er faktisk ikke så enkelt å finne en livspartner etter fylte 50. Eller enda verre, 55, som jeg er nå.

Sånn sett så føles Jakten på kjærligheten som et trygt sted å begynne. Jeg vet at det høres rart ut. Men tanken min er at, det er ikke mye vi kan skjule for hverandre, i denne prosessen. Vi blir på en måte tvunget litt inn i åpenhet og ærlighet. Og, når du velger å lete etter kjærligheten på tv, går jeg ut i fra at du virkelig mener det.

 

Livsglede

Jeg har det veldig bra nå. De siste to årene har jeg ønsket å begyne å leve igjen. For hver dag kjenner jeg at livsgleden er tilbake. Den glade, spontane, sterke og humørfylte Janne er på ful fart tilbake. Hun som er glad i å være sammen med andre. Som elsker å gi av seg selv, vise omsorg. gjøre andre lykkelige.

 

Kommer jeg til å klare å stå i dette?

Jeg tenkte nøye gjennom hvordan dette ville bli. Det hjalp meg mye å prøve å se dette fra ulike vinkler. Mentalt se for meg hvordan dette ville være for Stefan, de andre frierne og produksjonen. Er det en ting jeg er blitt god på de siste årene, så er det å lære meg å forberede meg mentalt. Det blir lettere da. Å beholde positiviteten. Se det meste i et lyst perspektiv. Også det som kan bli utfordrende og vanskelig.

Allikevel… kommer det til å bli for mye for meg? Er jeg klar for å åpne hjertet mitt? Vil jeg klare å tro på meg selv? Eller vil usikkerheten, og min lille selvtillit når det gjelder dating, bli overveldende tydelig?

Uansett hvor dette vil ende så vil jeg helt sikkert lære mye om meg selv. Finne ut hvor jeg er akkurat nå, Og hvis jeg finner kjærigheten, vinner bonden, gården og hele livsstilen, så er jo hele dette eventyret ved det. Vinn, vinn uansett hvor jeg lander. Men først må jeg tørre å hoppe.

Overgangsalderen føles som å leve i vertigo

Alt er snudd opp ned om dagen. Og jeg sliter med å finne ro og balanse når jeg tvinges til å se meg selv fra en fremmed vinkel. Og jo mer jeg prøver å rette meg opp, jo verre blir det å gjenvinne kontroll over egen kropp. Dette vil jeg klare på strak arm. Alle kvinner før meg har jo gått gjennom dette, og ingen har ymtet om at det kunne være sånn? Jeg vil også stå rakrygget, og med full kontroll, på hodet. Og herfra bare være et vitne til at hele min lille verden er snudd opp ned. 

 

Det skulle jo bare være en hetetokt eller to…?

Kaos i hodet. En kropp som absolutt ikke vil lystre meg lenger. Det ene øyeblikket eser den ut vertikalt, i den neste føles det som den synker sammen til en liten klump rundt føttene mine. Den indre termostaten har kun to innstillinger om dagen. Enten brennende varmt, eller så kalt at jeg føler meg som en stivnet, frossen isblokk.

Noen dager lurer jeg litt på om jeg kanskje skal ha barn? For selv om jeg vet at det er helt umulig, så ligner symptomene jeg sliter med, veldig på de første månedene da jeg var gravid. 

 

Jeg visste ikke at det er mange symptomer på overgangsalder

Lurer du noen ganger på om du er kommet i overgangsalder eller ikke? Symptomene kan være så svake, og bli helt borte i perioder, at du kanskje lurer på om det kan være noe annet som foregår?

Den beste måten å få vite det helt sikkert, er å snakke med legen din og eventuelt ta noen prøver som vil vise deg det med sikkerhet.

De vanligste symptomer på overgangsalder er:

• Hete- og svettetokter
• Endringer i syklusen – blødningsforstyrrelser
• Tørrhet i skjeden
• Lett for å legge på seg
• Vekten rikker seg ikke når du vil slanke deg
• Søvnproblemer
• Hodepine og migrene
• Konsentrasjonsvansker
• Tap av energi, blir fortere sliten
• Tørr hud
• Vondt i ledd og muskler
• Får ofte blærekatarr
• Dårligere syn
• Tynt og matt hår

Kilde: nhi.no (Nhi er norges ledende helseoppslagsverk for publikum. her finner du grundige artikler om sykdommer, lidelser og andre helserelaterte tema)

Du kan få alle, noen eller ingen av symptomene

Det er ikke sikkert at du vil få alle disse plagene. Mange merker litt av alt, men på en måte som gjør at det går fint an å leve med det, uten behandling. Andre er mye og sterkt plaget av f.eks. hetetokter, men ingenting annet. Andre merker kanskje ikke noen i det hele tatt.

Dette er veldig individuelt. Mye avhenger av arv, men også din livsstil.

I gjennomsnitt er det omtrent en tredjedel som ikke får noen problemer, en tredjedel merker forandringer de kan leve helt greit med. Den siste tredjedelen får så sterke plager at de ikke klarer å fungere normalt i hverdagen.

 

Hvordan bli kvitt eller lindre plagene?

Noen av disse forandringene er det ikke så mye man kan gjøre med selv. Som f.eks. det at du får endringer i syklusen og får uregelmessig menstruasjon.

Andre symptomer, som hete- og svettetokter og urolig søvn, fant jeg ut at jeg kunne lindre til en viss grad. Jeg begynte å se litt på hvordan jeg levde. Ved å gjøre noen små justeringen her og der, testet jeg ut hva som gjorde plagene mindre, og hva som gjorde dem verre. 

Dette er de tingene jeg tok en grundig titt på:

• Trening
• Endre livsstil
• Tilpasset trening
• Små justeringer av kostholdet 
• Spise mat og urter som inneholder østrogenlignende stoffer
• Hormonbehandling
• Kosttilskudd laget for kvinner i overgangsalder

Listen min tok utgangspunkt i de rådene jeg fant på nhi.no.

 

En endring av gangen

Som treningsveileder i 25 år, vet jeg at det å skulle snu opp på alle vaner, og plutselig kaste seg inn i en ny livsstil, ikke er å anbefale sånn generelt. Det ender som oftest med at man ikke orker etter en stund, og går tilbake til gamle vaner. Sånn er vi mennesker bare.

 

Hjernen liker ikke forandringer i rutiner

Hjernen vår jobber mot oss i så måte. Den elsker at vi gjør akkurat det vi alltid har gjort. Og hater når vi prøver å endre på den minste lille ting. Selvom den forstår at å gjøre ting litt annerledes, vil være det beste på lang sikt. 

Derfor er det lurt å lære seg metoder for å roe ned hjernenes protester. Få kontroll på den, og godsnakke den inn på det nye sporet du har bestemt deg for å ta. Det er lurt å innføre en liten endring av gangen. Som treningsveileder var det naturlig for meg å begynne med treningsbiten.

 

Kan du trene bort overgangsplager?

Det var spørsmålet jeg stilte meg. Er det mulig? Og hvis ikke, går det an å lindre plagene med trening?  Hvordan kunne jeg sette sammen et treningsprogram som kunne hjelpe meg gjennom overgangsalderen?

Jeg brukte min kompetanse som treningsveileder, Pilatesinstruktør og Yogainstruktør, til å sette sammen øvelser som jeg tenkte ville fungere godt. Ikke bare for å bli kvitt, eller lindre plager, men som også tok hensyn til slitasjeskader, vonde, ledd og nakke- ryggproblemer. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM