Jeg tror vi trenger det i ny og ne. Nullstille litt, fylle på batteriene, så jeg kan komme hjem å være den beste mammaen, den beste kjæresten og den beste kollegen. Og ikke minst at jeg for meg selv kan være den beste versjonen av meg som jeg kan være. 

Min reiseskildring er jo ikke så interessant for deg i forhold til det med overgangsalderen, men jeg tenkte at den kanskje kunne inspirere deg? 

Jeg prøver å formidle hvor deilig det var å få litt alene tid. Uten barn, kjæreste eller venner. Uten krav fra jobb. Ingen TV eller daglige sysler som klesvask, støvtørking, matlaging og rydding. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det var så deilig å kunne puste dypt inn og slippe pusten sakte ut mens jeg lot spenninger slippe tak i skuldre og muskler. Her var det ingen som forventet noe av meg. 

Nå trenger du selvsagt ikke å reise helt til Thailand. Kanskje det beste stedet for deg er på hytta på fjellet? Eller en tur til Barcelona med din aller beste venninne? Vi er alle ulike. Og trenger forskjellige ting. Du vet hva som ville fungere for deg.

Det var så deilig å kunne puste dypt inn og slippe pusten sakte ut mens jeg lot spenninger slippe tak i skuldre og muskler. Her var det ingen som forventet noe av meg. 

Mitt ønske er å formidle at vi kanskje bør bli litt flinkere til å gjøre slike ting. Sette deg selv foran andre, gjøre det som du trenger og har aller mest lyst til. 

Jeg fant mitt drømmested på Thailands tredje største øy Koh Samui. En rund perle i Siambukten i det sørlige Thailand. Mitt første møte med Koh Samui var overveldende vakker.

Fra vinduet i flyet så jeg en grønn øy med vakre, lange strender. Flyet sirklet en runde, mens det sakte nærmet seg det jeg trodde var flyplassen. Jeg var ikke helt sikker, for det lignet mer på en afrikansk landsby. En liten stripe sort asfalt var rullebanen. Den var omkrendet av solsvidde, pyramideformede basthatter. Det var en ganske stor, med flere små på hver side. Kraftige, grønne kokospalmer kom nærmere og nærmere. Nå kunne jeg også se et fargerikt blomsterhav som bølget mot meg i påskegult og blendende rødt. 

Flyet landet på verdens vakreste flyplass. Jeg hentet bagasjen min inne i den største av de pyramideformede basthattene. Nå så jeg at det var bambushytter med palmetak. Himmelen var farget sterkt blå. Det var den samme intense paletten jeg hadde sett på dører og vinduskarmer i Hellas noen år tidligere. Solen badet meg i varme, oransje stråler. Luften var het og tung. Lukten av drivstoff blandet seg med den sterke og søte duften fra alle blomstene som omkranset meg.

Jeg ble hentet av hotellets sjåfør, som møtte meg med et varmt smil. Han gav meg iskaldt vann å drikke og kluter dynket i sjasminvann, som jeg kunne vaske mitt svette og varme ansikt med.

Veien til hotellet var en fryd for mine sanser. Det var et yrende liv overalt. Husene langs veien så ut som om de var plassert der i helt tilfeldig rekkefølge. Det var det totale kaos av moderne bebyggelse og gamle, slitne småhus. Ledninger strakk seg i det uendelige på kryss og tvers over oss. Som om noen hadde rullet ut et gigantisk garn nøste. Det var blinkende neonlys og prangende reklameskilt, avløst av håndmalte skilt i et sirlig og vakkert skriftspråk.

En atonal symfoni møtte trommehinnene mine. En komposisjon av lydene fra et fremmed språk, motordur fra lastebiler, kokosnøttformede tuk tuker og klingende bjeller fra diverse sykler.Mopeder uten lyddemper skrek seg forbi vår bil. Jeg synes det hele var blendende vakker.

Etter en liten stund ankom vi Kamalaya Resort som skulle være mitt hjem de neste ni dagene. På vei gjennom porten, var det som om vi brøt gjennom den intense lydmuren som hadde omgitt oss. På denne siden var det nesten helt stille. En og annen oksefrosk sendte ut sine hese rop, som minnet om de dempede sukkene fra en tåkelur. Akkompagnert av mange hundre sikader og gresshopper. 

Varme smil ønsket meg velkommen, og jeg ble fraktet til mitt rom i en liten golfbil. Det var blitt kveld og himmelen var dekket av et stort sort fløyelsteppe.

Varmen var ennå intens, så etter en kald dusj og en deilig middag, slappet jeg av med et glass vin på balkongen min. Inntrykkene fikk sige inn. Jeg var takknemlig over å være her og spent på hva oppholdet ville gi meg. Trøtt gikk jeg og la meg i en sval seng. Jeg var klar kjente jeg. Og gledet meg til det som ville møte meg i morgen. 

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Det virket som om overgangsplager ble tatt litt lett på. At dette må du gjennom og vi kan ikke gjøre noe med det. Blir det for ille, kan du begynne å ta hormonpreparater. De hjelper mange mye, noen blir kvitt alle plager, men behandlingen kan også øke faren for brystkreft.

Alle har humørsvingninger i nye og ne. Og de fleste av oss opplever stress, og takler det helt fint uten å gå i kjelleren av den grunn. Men, når klimakteriet setter inn med sine opp og ned turer i østrogen nivåene våre, det er da det blir fryktelig vanskelig. Det er når du kjenner på, at du ikke klarer å kontrollere svingningene som før, at det er ubehagelig og vondt.

Et miljøskifte hjelper. Å komme seg litt bort fra hverdagens krav og ansvar. Få tid til å puste, ta seg tid til å kjenne etter, og bli kjent med de endringene som skjer i kropp, følelser og hodet. Det er vanskelig å ta tak i noe, eller endre på noe, du ikke forstår. For meg var dette første skritt mot å bli bedre. Jeg måtte forstå hva som skjedde med meg. Bli kjent med det. Derfra kunne jeg finne tilbake til en hverdag hvor jeg følte meg i vater igjen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Første skritt er å redusere stressfaktorer i hverdagen. Ta kontroll over det du kan kontrollere. Endre enkelte vaner, lage nye, som hjelper deg å stresse ned isteden for å stresse deg opp.

For meg ble løsningen å reise bort alene. Til et sted hvor jeg kunne få tid til å hvile, gjøre aktiviteter som virker nedstressende, få massasje og ulike behandlinger, spise sunt og bygge opp mine energilagre igjen.

Og det viktigste av alt, få tid til å bare være sammen med meg selv. Tenke gjennom hvordan jeg skulle takle og leve med denne nye fasen i livet mitt. For det begynte å gå opp for meg at løsningen lå hos meg. Det var noe fysisk som skjedde med meg. Noe som gjorde det enda tøffere å stå i den stormen jeg befant meg i. En storm som var utenfor min kontroll, som kastet meg rundt som en filledukke.

Men hva var dette noe? Jeg hadde begynt å lure på om det kunne være overgangsalderen. Eller begynnelsen på den. Men jeg trodde, at klimakteriet kun dreide seg om å miste menstruasjonen, og kanskje få en hetetokt i ny og ne. Det jeg opplevde nå var jo noe helt annet. Eller?

Jeg fant noe informasjon på nettet. Men jeg syntes at mye var veldig enkelt forklart, veldig overfladisk på en måte. Jeg fant ingenting som gikk litt mer i dybden. Ingen andre som snakket om at de hadde det som meg.

Jeg fant konkrete fysiologiske forklaringer, men svært lite som forklarte hva disse fysiske endringene kunne gjøre med hele systemet i kroppen. Det eneste som ble sagt var at: ja, du kan bli litt nedstemt og humøret kan gå litt opp og ned. Du kan få hete- svettetokter, men de fleste klarer å leve helt greit med det. Det hender du går opp i vekt, eller at det er vanskeligere å gå ned i vekt, men med litt innsats så går det fint.

Det virket som om overgangsplager ble tatt litt lett på. At dette må du gjennom og vi kan ikke gjøre noe med det. Blir det for ille, kan du begynne å ta hormonpreparater. De hjelper mange mye, noen blir kvitt alle plager, men behandlingen kan også øke faren for brystkreft.

Påsken nærmet seg, og jeg hadde surfet rundt på nettet på leting etter ett sted jeg kunne reise til. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter, men jeg visste at jeg trengte noe mer enn bare sol, strandliv, god mat og vin.

Noe hadde gått i stykker inne i meg. Jeg letter etter noe som kunne lime meg sammen igjen, gjøre meg hel og brukbar igjen. Tette igjen alle sprekker og hull. Stelle alle sår.

Underlig det. Hvordan jeg lette etter noe utenfor meg selv, som kunne fikse meg. Jeg burde vel ha lett i meg selv, fordi jeg er den eneste som kjenner meg og min historie best. Mine følelser og mine sår, har sin rot i hendelser og inntrykk som bare jeg kjenner.

Det er mulig jeg var redd for hva jeg ville se hvis jeg gravde for dypt. Kanskje jeg var redd for ikke å være bra nok sett i forhold til hva andre mennesker klarer.

Størst er sannsynligheten for at jeg var redd for å slippe alle følelser og tanker løs. Jeg måtte holde alt samlet, pakket inn i en eske som jeg gjemte bort på et hemmelig sted. Derfor søkte jeg etter noe som kunne hjelpe meg å opprettholde fasaden, slik at jeg aldri behøvde å titte inn i esken. På den måten ville jeg også hindre andre i å få se inholdet i den.

Jeg skjønte ikke da at denne esken var min skattkiste.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Vi lever i et samfunn hvor vi snakker åpent om alt fra sex, til alternative måter å leve sammen på, om alvorlige sykdommer og død. Og det synes jeg er fantastisk fint. Gjennom åpenhet kan vi alle lære å utvikle oss videre. Slippe tak i holdninger som ikke bærer på sannheten.

Allikevel er det veldig få som snakker åpent om alle aspekter rundt overgangsalderen. Hvordan den faktisk kan herje med en kvinne. Både fysisk, mentalt og følelsesmessig. Det virker på meg som om det er en utfordring vi jenter må gå gjennom alene. Helt alene. For vi er ikke så flinke å snakke med hverandre om det heller.

Klimakteriet er ikke en sykdom. Og kanskje det er derfor det snakkes så lite om, hvor krevende denne perioden kan være? Fordi dette er en normal prosess, noe vi bare må tåle og komme oss gjennom. Selv om du noen ganger kan føle deg syk, så kan du ikke vise at du har det sånn.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Noen kvinner har ikke store plager. Men mange har det. Og det kan noen ganger slite ei dame helt ut. Til hun blir knekt, deprimert og utbrent.

Akkurat på dette området vil vi gjerne være tapre. Skjule hvor tøft det egentlig kan være. Vi sier: “huff a meg jeg har vist en hetetokt jeg” og så ler vi det hele bort.

Min historie er litt annerledes. Fordi jeg ble veldig deprimert og sliten av andre omstendigheter i livet mitt. Og på akkurat samme tidspunkt begynte overgangsalderen for meg. Jeg var nok ekstra sårbar akkurat da. Og uten støtte i hverdagen, eller en partner å kunne lene seg på, ble dette en overbelastning for meg og min kropp.

Og jeg skjønner nå, at mange av de symptomene og plagene jeg hadde, kanskje ble utløst av klimakteriet. Fordi mange kvinner opplever akkurat det samme som jeg gjorde.

Det jeg lurer på er, om overgangsalderen kan gjøre deg virkelig syk?

Mitt håp er at mine opplevelser, min historie kanskje kan hjelpe deg som har det vondt. Som sliter med mange av de symptomene som overgangsalderen kan gi, uten at du kanskje har koblet den sammenhengen.

Jeg tror også at mange av plagene som forbindes med klimakteriet utløser hverandre. Som at lite søvn i lang tid, etterhvert vil gjøre deg utslitt når du må fungere normalt i hverdagen. Du kan få hodepine og migrene på grunn av dette, du blir ukonsentrert og glemsk, mangler energi og tiltakslyst. Humøret går opp og ned. Og etterhvert kan man i verste fall utvikle depresjon. Og dette er bare toppen av isfjellet.

Alle kvinner opplever det ikke sånn. Det vet jeg. Men mange har det tøffere i denne fasen enn vi har tradisjon for å snakke om eller akseptere.

Her er min historie.

I ettertid vet jeg ikke nøyaktig når det begynte. Det var små signaler fra kropp og hodet som jeg ikke lyttet til. Jeg var altfor opptatt av å leve livet mitt slik jeg trodde jeg skulle og måtte.

Oppmerksomheten min var festet på jobben min, familien og å løse og ordne hverdagslige oppgaver og problemer. Dagene var fiksert i rutiner fra morgen til kveld. Slik måtte det være hvis jeg skulle få gjort alt. 

Jeg stilte aldri spørsmål ved hvorfor jeg valgte å være tilgjengelig til enhver tid. Hvorfor jeg trengte å ha et hjem som alltid var i plettfri orden, hvorfor jeg brukte så mye tid på jobben min, hvorfor jeg alltid sa ja selv om jeg egentlig ikke orket eller hadde lyst. 

Etter hvert ble jeg mer og mer sliten. Jeg var alltid trøtt. Til å begynne med unnskyldte jeg det med at jeg sov dårlig om natten. Jeg tenkte ikke over at dårlig søvn var et signal fra hodet mitt, om at jeg burde roe ned tempoet og ta meg tid til å hvile. 

Det skulle bli verre, mye verre.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Jeg elsker alt som syder av liv. Og jeg er av den type menneske som blir veldig fort revet med. Med de fordeler og ulemper det medfører. Jeg elsker å kjenne at jeg blir rørt, enten til latter eller tårer. Det ligger i min natur å bli tiltrukket av alt som glitrer. Sirkus og fyrverkeri. Farger, musikk, liv, glede og spenning. Danse heftig salsa under måneskinn på Cuba, døsig av sol og syrlige drinker krydret med rom. Alle sanselige stimuli som gjør at jeg kjenner hvordan sevjen stiger. Jeg setter kjærligheten høyt. Hva ville livet vært uten lidenskap, forelskelse og kjærlighet?

Det er vår og hagen min har begynt sin årlige eksplosjon av liv. Under råttent løv og tørre, brune barnåler ligger det små vakre spirer på lur. De strekker seg mot solen og suger til seg oppmerksomhet. Det gamle og det døde, må vike plassen for det nye og uoppdagede. Nytt friskt liv. Rent og uskyldig.

I min hage er det poesi. Sydende, energisk poesi. Og jeg får lov til å betrakte det hele, eller være en del av diktet. Det er mitt valg. Men jeg er velkommen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I fjor var jeg ikke like begeistret over våren. Jeg var fortvilet, frustrert og redd for fremtiden. Jeg lot meg ikke forføre av hverken lubne spirer eller våryre fugler. Ivrig kvitring fylte himmelen. Deres måte å søke en make på, bygge rede og fostre opp et nytt kull med unger.

Jeg var mest redd for å få himmelen i hodet jeg. Tiden min gikk med til å tenke på hvilke katastrofer som kanskje, og muligens ganske snart og uten forvarsel, kunne komme til å ramme meg og min verden. Her var det ikke plass til noe nytt, kvitrende eller poesi. Ikke noe “no livnar det i lundar” her i hagen takk. I grunn var det bare fryktelig irriterende overtydelig. Påtrengende nytt og friskt.

Jeg kastet meg derfor resolutt over hagen min, og en overgrodd del av borettslagets fellesområde. Med kraft, vilje og utemmet irritasjon (samt spade, hakke, høygaffel og motorsag) kastet jeg meg over hekk, røtter og trær. Jeg var i angrepsposisjon. Og her skulle det angripes.

Så deilig det var! For en glede! Tankene fikk lov til å rase. Frustrasjon og sinne fikk komme ut. Kroppen min fikk jobbe. Jeg ble fysisk sliten og mentalt nullstilt. En fryd! Mitt angrep på våren ble min nye vår! Alt det gamle og døde måtte vike plassen for ny energi og vilje. Og etter hvert håpet. Et lysegrønt, lubbent og spirende håp om en ny tid og et nytt liv.

Jeg elsker fortsatt alt som glitrer. Troen på kjærligheten er intakt. Og det takker jeg våren for. Det gjør vondt når knopper brister. Men livets kraft er sterk. Den kjemper og overvinner hvis du slipper den til.

Så tusen takk kjære vår. Kyss meg… langsomt inn i fuglekassa

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Min lille gutt er blitt stor. Han har et vakkert smil, med store, fine voksne tenner. Det er fint, og litt rart, å se hvordan han sakte men sikkert utvikler seg til en selvstendig mann. Snart skal han begynne på videre utdanning. Men det er ikke lenge siden, synes jeg, at melketennene ble erstattet med de tennene som fra nå av skal vare livet ut.

Jeg husker så godt den dagen han kom lykkelig hjem fra skolen, med den ene hjørnetanna i lomma. Den tanna som han hadde rugget på i flere dager, hadde endelig bestemt seg for å slippe grepet den hadde i underkjeven, og vike plassen for sin stedfortreder. Den nye tanna tittet blygt frem som et lite, hvitt riskorn.

Lillegutt insisterte på å legge tanna i et glass med vann. Tiden da det var spennende å se, om tannfeen hadde kommet i løpet av natten og byttet tannen mot en 10 kroning, var over. Han så nok mer på denne tradisjonen som en grei måte å tjene litt penger på.

Da han var midt mellom alderen liten barnehagegutt, snart stor skolegutt, begynte han ofte å fundere og tenke gjennom saker og ting. Noe som førte oss inn i mange interessante samtaler. Hans herlige, og ofte morsomme, barnslige logikk, moret og forbløffet meg. 

En kveld før Lillegutt skulle legge seg for natten, undret han seg over hvem tannfeen egentlig er. Vi sto og kikket ned på dagens felte tann. Der lå den i bunnen av vannglasset. Ensom, liten og fortapt.

Nå liker ikke jeg å lyve. Selv om det å fortelle et barn om tannfeen, i bunn og grunn er et bedrag. En usannhet. Men jeg liker så godt illusjonen. Tenk så fantastisk det hadde vært, hvis det virkelig fantes en eventyrlig figur, som hadde som eneste oppgave å samle inn melketenner? Det tiltaler min fantasi, min kreative hjernehalvdel, og den delen av meg som fortsatt og innstendig vil tro på det gode i verden.

Lillegutt viste meg at han hadde forstått dette bedraget. Han visste nå at dette ikke var mulig, at hun ikke fantes. Men hvem var det da som puttet 10 kr i glasset? Hvem er det som spiller rollen som tannfe?

Mens vi sto der tett sammen, og beundret den lille tannen, fortalte jeg Lillegutt at det var all verdens mammaer som var tannfeer. At når man blir mamma, da blir man også en fe. En fe som har evnen til å gi gode ønsker for barnet sitt, en fe som kan dysse barnet sitt i søvn om kvelden, og som på magisk vis kan forvandle melketenner til skinnende blanke mynter.

Nå er ikke dette helt sant. Men litt sant er det. I alle fall er det slik det føles for meg. Jeg ville så gjerne at Lillegutt skulle få beholde litt av magien, som ligger i det å tro på det man ikke kan se og føle. Selv om han kjenner sannheten. For i troen ligger håpet. Håpet om at alt er mulig.

FE

fr. Fee, av lat.

Egentlig betegnelse på de gudinner som, når et barn var født, bestemte dets fremtidige skjebne, for eksempel i eventyret om Tornerose. I keltisk og fransk sagnverden ble betegnelsen brukt om skjønne kvinner fra en annen verden (Avalon), og videre i fransk eventyrdiktning, som overnaturlige vesener i det hele.

(Kilde: store norske leksikon; humanistiske fag; folkeminnevitenskap og etnologi)

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Er det rynkene som gjør at jeg ser eldre ut? Eller er det mitt forhold til rynkene, som gjør at jeg føler meg litt gammel? Kanskje det er jeg som bare tror at de gjør meg eldre, fordi jeg forteller meg selv dette hver morgen når jeg møter meg selv i speilet?

Det er forferdelig rart å føle at du møter et fremmed menneske i ditt eget speilbilde. Hvem er den damen der? Og hvor kom hun fra? Jeg skvetter hver gang, fordi jeg føler meg som den yngre Janne. Og hun jeg føler meg som, er ikke den samme personen som hun jeg ser.

Hele ansiktet mitt har begynt å forandre seg. Jeg kan se effekten av, at muskulaturen og ligamenter blir slappere, og mindre elastisk. Alt dras nedover. Noe som gjør at jeg har fått en liten dobbelthake, som minner meg om en hengebro. Jeg lurer også veldig på hvorfor nesen min har vokst? Og hvorfor munnen min har krympet? Leppene mine er snart borte. Erstattet ev en tynn strek.

Hvis skjønnhet kommer innenfra, er det vel bedre at jeg velger å sette pris på mitt eget ansikt. Hva om jeg møter mitt speilbilde med positive tanker. Tør å si høyt til meg selv, at jeg er glad i den kvinnen jeg er blitt. Fortelle alle rynkene at jeg elsker dem. Fordi mitt liv er meislet inn i alle deres ujevnheter. Mine vakre minner. Mine tunge stunder. Alt speiler de. Sannheten om meg.

Jeg lurer på om ikke en slik holdning ville gjort noe med meg, og mitt forhold til de endringene som skjer med meg fysisk? Og at det ville skinne gjennom fra innsiden og ut.
For det må være lov å være litt raus mot seg selv. Løfte seg selv frem i positiv glede, så man kan stråle litt, den lille tiden man er her på jorda.

Tusen takk for alle kommentarer jeg har fått på de siste innleggene mine. Flere av dere sier at dette er et tema det er viktig å ta opp. Jeg synes det er så fint at vi kan snakke om dette. Uten at den ene eller andre har rett, eller sitter på den eneste sannhet.

For meg er det sånn, at det egentlig ikke gjør noe, at jeg begynner å se litt eldre ut. Det er mer det at jeg må venne meg til de endringene som skjer, og se på det med positivitet og glede.

Som de fleste vil jo jeg også se så bra ut som mulig. Men jeg vil at det skal være på mine premisser. Jeg vil ikke forandre meg fordi andre synes jeg burde det, for å se yngre ut, men fordi det da er noe jeg ønsker selv. Akkurat som jeg synes at de som velger å f.eks. farge håret, skal få lov til det. Hvis det er det som får dem til å føle seg vel.

For meg handler det ikke om at noe er riktig eller galt. For det er så individuelt. Jeg elsker at vi alle er så forskjellige. Mangfold er herlig.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

For meg er slutten av mai og begynnelsen av juni litt tung og vanskelig. Det er fordi min mor døde 24. mai for 3 år siden. Selv om det er noen år siden, gjør det vondt hver dag.

For meg er det nok litt ekstra tungt, fordi min mor var en litt annerledes mamma å vokse opp med. Hun hadde en personlighetsforstyrrelse, og hun var bipolar. På mange måter preget dette mammas liv. Og hun var en plaget og sliten sjel. Dessverre endte det med at hun tok sitt eget liv. Jeg skriver bevisst ikke at hun valgte selvmord. Fordi min opplevelse er, at sykdommen hennes drev henne til det.

Dette er mine avskjedsord til min kjære mamma.

Det finnes mang slags kjærlighet synger Jan Eggum i en av sine viser. Forelskelse, å elske en livsledsager, kjærligheten til slekt og venner. Men ingen kjærlighet er så gjensidig, sterk, tilgivende og utholdende som den kjærligheten som binder sammen en mamma og hennes barn. Den kjærligheten man har til sin mamma, er rotfestet langt forbi livets tre. Det er er en kjærlighet som er der, fast og sterk, uansett hvor kronglete og vanskelig livets reise kan vise seg å være.

Det finnes mang slags sorg. Men enhver sorg har sitt utspring fra kjærligheten. Jeg forstår nå, at det finnes ingen ekte sorg uten kjærlighet. Og ingen kjærlighet som ikke også kjenner på sorgen.

Jeg hadde en litt uvanlig barndom. Hjemmet vårt var fylt av duften av mamma. Lyden av mamma. Energien til mamma. Hos oss luktet det ikke nybakte boller, men terpentin, oljemaling og røkelse. Det var ikke altfor ofte du hørte lyden av støvsugeren. Men ofte, og med høyt volum, runget musikken til Chopin, ABBA eller Nat King Cole ut over vår gate i Krokstadelva. I bakgrunnen durte den jevne duren fra mammas symaskin, eller klapringen fra strikkepinnenen, som tryllet frem de fineste kreative kreasjoner. Mamma spilte både piano og gitar. Og jeg husker godt stykkene hun øvde på. Og jeg vet nøyaktig hvor i stykket det ble ekstra vanskelig. Akkurat der hvor hun bommet hver eneste gang.

Du visste hvordan du skulle skape god stemning mamma. Dempet belysning, hundrevis av stearinlys, duften av søt røkelse og nytrukket hibiscus te, sto ofte på menyen en kald vinterkveld. Da var det ikke så nøye om det ikke ble orntlig middag. Og sånn var det hjemme hos oss. Ingenting var A4 eller innafor boksen.

Mye av vår hverdag var styrt av stemninger. Mamma sine stemninger. Den ene dagen lyste hjemmet vårt fargerikt opp en grå hverdag, full av optimisme og glede. Den neste dagen kunne være sorgtung og sort. Det var enten eller hos oss. Det var full pakke, eller ingenting. Jeg husker tilbake til julaftener med 14 slag kaker, et nyvasket og velduftende hus, verdens største juletre fylte hele stuen hvor gulvet var dekket med pakker. Det var julekuler, nisser og engler. Alt nøye plassert i en kreativ, planlagt tilfeldighet. Men jeg husker også bursdager som ikke ble feiret fordi den tunge, sorte skyen omsluttet huset vårt.

Ingen mennesker er bare en ting. Alle er vi et sammensatt puslespill. Og hver bit i puslespillet har ulike farger og valører. Mamma opplevde nok at det til tider var vanskelig å sette sammen sitt puslespill til ett helt bilde. Men mamma, selv om det kunne være sånn at dine mørke biter noen ganger kvelte de fargerike, så elsket vi deg. Nettopp fordi du hadde så mange farger i deg, så mye lys og skaperglede.

Takk mamma. For alle de fine stundene vi hadde sammen, og for en litt uvanlig barndom. Takk for at du gjennom ditt liv, og måte å leve på, har gitt meg mye visdom, innsikt og erfaring. Det tror jeg har gjort meg til et menneske med empati og forståelse for andre. Jeg elsker deg. Her i fra og inn i evigheten.

For ikke så lenge siden fikk jeg besøk av mamma. Jeg velger i hvert fall å tro det. HER kan du lese om det

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Overgangsalderen kan komme snikende på deg. Nesten helt umerkelig. Det er små ting som får deg til å undre litt, få en fornemmelse av at noe er i ferd med å endre seg. Og det er ikke bare fysiske endringer, men også mentalt og emosjonelt. Men for andre kommer den til deg brått og brutalt.

Jeg sto barbent i snøen midt på natten. Og jeg nøt det. Med jevne mellomrom hadde jeg våknet om natten gjennomvåt av svette. Og jeg som alltid har vært en ordentlig frysepinn. Spesielt om vinteren. Jeg er jo hun som pakker seg inn i pysjamas og gjerne sover med to dyner, tenkte jeg. Til og med føttene har jeg sørget for skulle holde seg varme natten gjennom. En kjæreste pleide å si: “du vet det er blitt vinter når Janne går til sengs med tykke raggsokker”.

Men der sto jeg altså. Barbent, kledd i kun en tynn T-skjorte og truse, i snøen som dekket min veranda som et tykt teppe. Jeg nøt hvordan kulden spredte seg fra føttene, og videre oppover i kroppen. Sakte, men sikkert, kjente jeg at den kvelende heten som hadde vekket meg forsvant. Huden min, som for bare noen minutter siden var flammende rød,  fikk tilbake sin normale, bleke farge. Jeg satte meg på huk. Med hendene mine skuffet jeg sammen litt snø, som jeg lagde en liten snøball av. Jeg lot snøballen skli over brystet og nakken min. Så deilig kjølende.

De første tegnene på at kroppen din går inn i en ny fase kan være at menstruasjonen kommer uregelmessig. Ofte blør du mindre enn vanlig når den kommer, eller du kan plutselig få en kraftigere blødning. Nattesvette og hetetokter pleier å komme plutselig og uten forvarsel. Mange opplever at nattesøvnen blir dårligere og kanskje mer urolig.

Hvis du er plaget med urinveisinfeksjoner kan dette også være et tegn på at klimakteriet er kommet. Noen opplever plutselig hjerteklapp, noe som kan virke skremmende og er ubehagelig.

Enkelte kjenner at de blir nedstemt og triste, mister lysten på sex, får et ustabilt humør og blir dårligere på å konsentrere seg.

Det er ikke småtteri jenter. Men når det er sagt, så er det ikke alle som får alle disse plagene. De fleste får bare noen. Og så vil det være sånn, at noen plager er nesten umerkelige, mens andre nesten overdøver hverdagen og livet.

Deilig nedkjølt, men nå plagsomt våken, gikk jeg inn igjen. Det var bare noen få timer til dagen begynte, og jeg kjente at jeg trengte å sove. På soverommet lukket jeg opp døren ut til hagen på vid gap. Frisk, kald luft fylte rommet. Jeg satte meg på sengekanten og lot hånden gli over lakenet, som var vått av svette. Det samme gjaldt putevar og dynetrekk. Alt Sengetøy var gjennomvått og måtte skiftes, før jeg kunne få ett par timers søvn.

Endelig kunne jeg legge meg igjen. Jeg lukket øynene og tenkte at nå Janne, nå er det bekreftet. Her er det noe som foregår som ikke er helt normalt. Jeg visste jeg måtte finne ut hva dette var, og hvor jeg var på vei.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep

Her er noen fakta om meg som kanskje vil gjøre deg litt bedre kjent med meg?

Under OL på Lillehammer i 1994, var jeg med som tekstforfatter og sanger på låta “OL floka” og som korist på CD´en “Seier´n er vår”

Jeg leser mye, elsker å skrive selv, og liker å uttrykke meg kreativt

I 1979/80 bodde jeg på Gran Canaria, i Tauro, i ett og et halvt år

Jeg er utdannet treningsinstruktør og har jobbet som PT, treningsveileder og gruppetreningsinstruktør i til sammen 25 år. Jeg har også eid og drevet eget treningsstudio, hvor jeg tilbød skreddersydd trening for jenter

Drømmen er å eie leilighet både i Norge og ett eller annet varmt sted. Bali eller Gran Canaria kanskje?

Jeg beundrer mennesker som skaper en verdi ut av tunge tider, vanskelig opplevelser eller hat og motstand. Jeg tenker ikke da bare på kroner og ører, men mer den verdien deres erfaring er for andre. Den innsikten, forståelsen og inspirasjonen de kan gi, har uendelig verdi for de som kanskje trenger den støtten

Jeg elsker å reise. Oppleve andre kulturer, møte mennesker, suge inn nye inntrykk med alle sanser. En litt annerledes reise jeg kan nevne, var de 8 ukene jeg loffet rundt på Cuba.

Hvis jeg kunne få en superkraft, ville min være å røre ved andre menneskers hjerte

Jeg har ingen tålmodighet med janteloven, urettferdighet, diskriminering, undertrykkelse, hovmod eller noen form for vold

Drivkraften min er å alltid bruke erfaringer til å bygge styrke. Både hos meg selv og hos andre. Jeg tror på at livets opp og nedturer, gjør meg til et bedre menneske for andre, og jeg er romantisk nok til å håpe at kjærligheten vinner til slutt.

Her er jeg på FACEBOOK og INSTAGRAM På Snapchat: lykkeligdep