Nå vet jeg hva du tenker. Men det er ikke den lille forskjellen jeg tenker på akkurat nå. Jeg tenker mer på måten vi møter vår elskede, i et partnerskap. For der ligger mye av svaret på ”som man reder så ligger man”.
Når forelskelsens rus fades ut i møte med hverdagens karrierejag, det perfekte hjem, bleieskift, venninnekvelder og fisketur med gutta, det er akkurat i det møtet kjærligheten treffet sitt ømme punkt.
For kjærligheten kan være litt egoistisk. Det kan være enklere å fokusere på hva du vil ha fra din partner. Hva han skal gjøre for å tilfredsstille dine behov, se deg og bidra til ditt drømmerede.
Det kan igjen lede til at din kjæres ”feil” eller ”mangler” blir altfor tydelige. Fokuset blir på alt han ikke er, istedenfor alt det fine og positive han også er. Da rusler du surmulende og mutt inn i det jeg kaller å være innoverlent. Hvor tankemønsteret ditt går innover i deg selv, og koser litt med ditt ego. Jeg tror vi alle går i den fellen fra tid til annen. Spesielt når tosomheten blir krevende.
For en stund siden, var jeg i et forhold med en mann, som er utoverlent. Han var, på alle plan i forholdet, opptatt av meg og hvordan han kunne tilfredsstille meg. Og det gjorde noe med meg.
Han gjorde meg så lykkelig at jeg også ble opptatt av hans behov og ønsker. Trivielle ting ble uvesentlige hver gang vi var sammen. Vi så hverandre, lyttet til hverandre og gjorde små og store ting for hverandre. Jeg lærte mye av han om hvordan kjærligheten kan gjøre to mennesker til en enhet.
En ting er jeg helt sikker på. At når vi er blitt gamle og grå, så er det ikke det perfekte hjemmet vi ønsker oss mer av. Eller den perfekte kroppen og den perfekte jobben. Jeg er helt sikker på at det vi kommer til å ønske oss mer tid til, er nærhet. Mer tid med vår elskede. Flere klemmer, mer tid i armkroken, lange deilige kyss…. og litt annet også.
Kjærligheten er ikke noe du kan tvinge frem på dine egne premisser. Den kommer til deg, helt frivillig, hvis du er villig til å ta det første steget utover.
Dette høres kanskje litt rart ut? For de fleste av oss vil jo prøve å skyve bort eller nedkjempe negative tanker. Problemet kan være at når du gjør det, vil negative følelser og tankemønstre ta fullstendig overhånd. Det kan igjen utvikle seg til stress, angst og depresjon. Du blir sittende fast i et mønster hvor disse følelsene og tankene kontrollerer deg.
I tidligere innlegg har jeg vært litt inne på at overgangsalderen forsterket og gjorde min depresjon enda verre. Og jeg erfarte å bli trukket dypere ned når jeg ikke aktivt prøvde å snu negativitet til positivitet.
Fra yoga har jeg lært mye om avspenning og det å ta meg tid til å sitte stille og bare puste. Bruke tid på å kjenne etter hvordan kropp, følelser og tankene mine har det.
For å få til det, må du tørre å gi slipp på kontrollen du vanligvis har. Vonde tanker og følelser kan ikke slippe frem når du tviholder på kontrollen. Og for at du skal kunne gjøre noe med negative tanker og følelser, må du ta en god kikk på dem. Erkjenne at de er der, la dem få fremme sin sak, se litt på hvor dette kommer fra og slutte fred med dem.
Det å ta tilbake kontrollen er altså å slippe kontrollen.
Når du gjør dette kan du få reaksjoner som at du begynner å gråte. Og det er bra. Hvis det skjer, skal du ikke prøve å stoppe tårene eller skyve det bort, men la det få komme ut. Slipp tak i å forsøke å kontrollere reaksjonene. La de få komme frem. Gjør du det, vil du oppdage hvor befriende og godt det er etterpå. Ha tillit til deg selv. At du kan klare å håndtere dette. Og den tilliten skal du ta med deg inn i hverdagen.
Neste fase av øvelsen fokuserer på det positive. Se for deg hvordan du vil at livet skal være. Kjenn etter hva som vil gjøre deg positiv og glad akkurat nå. Se for deg hvordan hverdagen din vil se ut når du får glede inn i livet ditt.
Hvem vil du være fremover? Hva slags liv vil du leve? Kanskje tiden er inne for å revurdere litt, gjøre noen justeringer?
Det er fortsatt lov å drømme. Og det er fult mulig å få drømmer oppfylt hvis du går inn for det. Akkurat det blir du aldri for gammel til. Det kan faktisk være et fortrinn at du har levd gjennom litt motgang tidligere. At du har erfaring.
Det jeg gjorde var å sette meg noen konkrete og realistiske mål jeg ville jobbe for å klare. Jeg satte opp hvilke drømmer jeg har, og hvordan jeg ville nå dem på flere områder i livet mitt; jobb, økonomi, helse, kropp og mine forhold til andre mennesker i mitt liv.
Kanskje dette kan være noe for deg også? Gi deg selv et friskt og nytt perspektiv? Men gjør det bare, hvis du kjenner at du virkelig vil, og trenger dette. Det du bestemmer deg for må være realistisk, og du må være villig til å jobbe hardt. Ingenting kommer gratis.
Overgangsalderen kan oppleves som en krise og et tap. Noe som genererer negative tanker. Les mer om dette HER
Overgangsalderen kan oppleves som en krise. Sånn var det for meg. Det var så utrolig mye som skjedde med meg på en gang. Alle disse endringene gjorde noe med meg, min opplevelse av meg selv, hvem jeg er og hvem jeg skal fortsette å være.
Ikke bare forandret mitt fysiske utseende seg, men det var som om kroppen min motarbeidet meg på alle kanter. Det var så mange ting som skjedde som var fullstendig utenfor min kontroll. Alt var kaotisk. Hetetokter, vektøkning, søvnløse netter, menstruasjonssyklus som var fullstendig uforutsigbar og blødninger som plutselig kunne komme. Jeg opplevde det som en krise og en sorg. Det var vanskelig å forholde meg til at en epoke i livet var over og at jeg å begynte å bli eldre.
Det snakkes mye negativt om det å bli eldre. Samfunnet snakker mest om hva vi kan gjøre for å forhindre at vi blir eldre. Hvordan vi kan fikse på utseende vårt. Tips og råd om hvordan du kan tviholde på ungdommens glød og attraktivitet. Det å bli eldre skal bekjempes med alle midler. Men dette er jo en naturlig prosess, som vi alle må forholde oss til, en eller annen gang. Uansett hvor mye du kjemper i mot.
Nå mener ikke jeg at du skal la humla suse og ikke ta vare på deg selv. Det er klart at vi alle ønsker å se bra ut så lenge som mulig. Holde oss sunne og friske. Kunne leve et aktivt og fullverdig liv med nye utfordringer og opplevelser.
Det er bare det at denne mentaliteten jeg kjente på, gjorde at jeg fikk en følelse av tap mer enn en følelse av at dette bare er en ny fase i livet.
Følelsen av tap gikk for meg på det faktum at jeg mistet det som før hadde vært attraktivt ved meg. Jeg kjente på at jeg ikke var sexuellt attråverdig lenger. Hvem vil vel ha en halvgammel dame? Som ikke er fruktbar lenger og som svetter som en gris? Og tisser på seg i nye og ne?
Det er jo ikke sånn at du får tid til å omstille deg eller venne deg til en plage av gangen. Min opplevelse er at det ene symptomet etter det andre invaderte mitt liv. Og det ble mye å takle i en periode. Jeg tror at det også var derfor jeg ble lei meg og fikk sterke humørsvingninger. Hodet klarte ikke å følge de fysiske endringene på en smart og rasjonell måte. Det ble rett og slett en overload av tanker og følelser.
Nå er det ikke sikkert at du opplever det akkurat sånn, kanskje du takler dette helt fint. Og klarer å ha en positiv innstilling hele veien gjennom overgangsalderen. Jeg forteller dette, i tilfelle du kjenner på følelsen av tap, sorg og misnøye. Kanskje du til og med ikke ser meningen i å investere i fremtiden fordi du nå er blitt eldre?
Noen har det faktisk sånn. De gir litt opp selve livet når de blir eldre. Det tror jeg er litt farlig.
For det er da faktisk mange positive ting i det å bli eldre også? Og det er her fokuset må ligge. Fortsette å drømme, legge planer for fremtiden, ha ønsker og mål du vil oppnå. Jeg oppdaget at når jeg ikke sank ned i en negativ tankespiral, men hele tiden fant positive ting som kunne inspirere meg å gi meg glede, da ble hele min bevissthet endret. Positivitet skaper positivitet.
Mitt liv er fortsatt opp til meg. Jeg bestemmer. Og så har jeg jo lært meg noen triks som har gjort klimakteriet enklere å leve med. Jeg oppdaget at den største forskjellen lå i tankesettet mitt. Min holdning til resten av mitt liv, hvem jeg er og hvem jeg skal fortsette å være.
Mer om å hvordan du omfavner negativitet for å finne positivitet finner du HER
Det er litt rart å kjenne på at jeg er den eldste blandt mine fettere og kusiner. Og det er litt vemodig på en måte, å møte erkjennelsen av, at vi nå har et ansvar sammen for å holde familiebåndene varme og tette. Vi snakket om dette da vi alle var samlet hos min fetter en solrik lørdag.
Våre besteforeldre er døde, noen av våre foreldre er borte, nå er det opp til oss. Og det er like vemodig, som det er flott, å kjenne på hvor glad jeg blir når jeg har alle rundt meg. Alle med sine livspartnere og sine barn.
En livlig gjeng som hjertelig skravlet i vei, lo og koste seg. Ungene våre som nølende nærmet seg hverandre. Sjenerte og tilbakeholdne, inntil livsgleden tok overhånd, og de fant hverandre i lek på trampolinen.
Vi er nok en i overkant livlig gjeng. Det er en trygg og god energi som omgir oss når vi er sammen. Stemningen er lett, ledig og leken. Det er dette usynlige båndet som binder oss sammen. Den følelsen av at her hører jeg til, her er jeg hjemme. Dette er min flokk. En arv jeg ser verdien av å gi videre til neste generasjon. Så de kan oppleve den samme tilhørigheten. Vite at de alltid har sin flokk å søke til når verden blir for hard og kald.
Hver av oss med sin personlighet. Samtidig ser jeg jo hvordan slekt følger slekt. Ikke bare i ansiktstrekkene som er karakteristiske for vår slekt. Men også i måten vi snakker på, hvordan vi bryter ut i latter, veiver og gestikulerer når vi forteller noe. Og akkurat det er større enn noen av oss.. Flere ganger tok jeg meg selv i å kjenne på hvordan både mormor og mamma ville gledet seg over å se oss alle samlet. Se slektstreet vårt friskt og levende.
I min lille hage er det også friskt og levende. Jeg koser meg med å luke og stelle. Nyte synet av blomster og insekter, som flittig sanker pollen, uten å la seg affisere av meg som nysgjerrig følger med.
Mens jeg steller i hagen, har jeg begynt å be en stille bønn om at mamma på en eller annen måte vil vise meg at hun har det bra. Jeg har hvisket til henne at det ville vært fint for meg hvis hun sendte meg en sommerfugl, en som ville sette seg på hånden min, som et tegn. Og tro det eller ei. Men i dag skjedde det. Det høres utrolig ut, men det er helt sant. Og jeg velger å tro at det er en hilsen fra mamma.
Lenge satt den gullfargede, lille skapningen på hånden min. Den vandret litt ivrig rundt, mens jeg stille sa takk. Hviskende delte jeg noen hemmelige bønner med den, i håp om at hun ville ta ønskene mine med tilbake til mamma og vår herre i himmelen.
Nå har jeg bare pappa igjen. Og han bor hjemme hos meg akkurat nå. Det er min tur til å ta vare på han. Sørge for at han har det bra, tar medisinene sine, lage mat til han og sørge for at han har alt han trenger.
Denne helgen kan det hende at jeg blir litt stille både på bloggen og på sosiale medier. Familien kommer først, og akkurat nå må jeg prioritere pappa litt. Håper du har forståelse for det.
Neste uke er jeg tilbake for fullt igjen. Inntil vi snakkes neste uke, ønsker jeg deg en deilig helg. Og hvis det er noen i familien din du ikke har snakket med på en stund, gjør noe med det denne helgen. Tiden er dyrebar og kommer ikke tilbake. Det er her og nå som gjelder.
Det er vondt når noen du elsker blir borte for alltid. Min mamma valgte å ta sitt eget liv og det er noe jeg aldri vil komme over. Minneord til min mamma kan du lese HER
Denne helgen har gått så fort. Jeg elsker min sønn over alt på jord, men noen ganger er det deilig å ha huset for meg selv. Nyte stillheten og bare gjøre det jeg har lyst til. Tid til å bare være Janne. Ha egentid, og voksentid, sammen med gode venner.
Denne helgen har jeg vært så heldig å fått servert en deilig middag hos en god venn. Han hadde gjort det så hyggelig for oss. Ute regnet det. Himmelen var mørkegrå og luften bitende kald. Inne knitret det livlig i peisen. Gule, varme flammer omfavnet vedkubbene som luktet søt bjørk.
Hele spisestuen badet i varme. Stearinlys smilte mot meg, ønsket meg velkommen. Boblene i sjampagnen jeg ble servert, fant fort veien ut i mitt blodomløp og gjorde meg glad og lett.
Kjøkkenet lokket med en deilig duft av stekt lammelår. Vi skravlet, fniste og lo. I bakgrunnen kunne jeg skimte de deilige, dype og myke tonene jazztonene til Diana Krall.
det føltes så godt å bli tatt vare på. Det var deilig å få lov til å føle meg lett. Tunge tanker fordampet og steg til værs, sammen med duften av rosenkål og rosmarin. Ikke mer tung. Bare himmelsk lett.
Tung, lett, lett. Jeg danset i valsetakt rundt vår vært, som smilende tok i mot min hånd. Min imaginære dansepartner skjøv han bort. Han dro meg inn i sine armer, og førte meg med lette steg rundt på kjøkkengulvet.
Jeg er et høysensitivt følelsesmenneske. De som kjenner meg vet at jeg ikke er redd for å si jeg elsker deg, eller på annen måte vise hva jeg tenker og føler. Og det kan, når jeg er nede i en bølgedal, vippe meg ut av balanse. For jeg tar ikke bare inn energier fra mine omgivelser, men også fra mennesker. Jeg tar inn både det som er lett og trivelig, men også tunge energier. Og det kan noen ganger bli litt mye for meg. Jeg mister fotfestet og handler før jeg tenker. Som regel fordi jeg blir redd og engstelig.
Mest av alt er jeg redd for avvisning. Å miste noen. At noen jeg er blitt glad i blir borte, forsvinner ut av livet mitt. Velger meg bort. Kanskje bare for en tid, men noen ganger også for alltid. Sånn er det jo for oss alle. Mennesker kommer inn i livet vårt, noen blir, mens andre forsvinner. Det er bare det at jeg takler dette dårligere enn andre.
Mens vi valset gjennom kjøkkenet og ut i spisestuen, kjente jeg på hvor heldig jeg er. De menneskene som velger å bli i mitt liv gjør meg trygg. De verdsetter det jeg har å gi, de liker å være sammen med meg, uansett om jeg er tung eller lett. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Men jeg er også takknemlig for de som har streifet innom livet mitt i en kort periode. For noen av dem har lært meg mye om meg selv. Lokket meg frem. Åpnet lukkede dører i mitt indre. Gjort meg bevisst på akkurat disse sidene ved meg selv.
Så tusen takk til deg som velger å bli i mitt liv. Og tusen takk til deg som stakk innom. Du er uansett uvurderlig i mitt liv.
Det vanskeligste med å bli deprimert i overgangsalderen, jeg kaller det overgangsdeprimert, er at du ikke forstår hva som skjer med deg. Sakte, men sikkert kjennes det ut som om du faller fra hverandre. Bit for bit. Og når du ikke skjønner sammenhengen, vet du heller ikke hva du skal gjøre. Du blir redd og fortvilet. Og det du er redd for vil du gjøre hva som helst for å unngå.
Du løper fra det så fort du kan. Problemet er at du ved å rømme bygger en tykk usynlig glassvegg foran deg. Du ser den ikke. Du aner ikke at den eksisterer før du en dag løper rett inn i den. Omtåket ligger du foran den. Du forstår ikke helt hva det var som skjedde. Skjelvende og svimmel reiser du deg forsiktig. Du ser fortsatt ikke veggen. Men du vet at den er der. Du strekker en hånd frem for å ta på den. Glassveggen er hard, kald og glatt. Du forsøker å finne en måte å klatre over den på, bare for å oppdage at den er uoverstigelig. Du blir tvunget til å stoppe opp. Du er beseiret av glassveggen du selv har brukt all din energi på å bygge.
Min tid på Kamalaya var over. Jeg hadde fått så mye. Tid til å ta vare på meg selv, hvile og tenke. Å trykke på pauseknappen hadde vært deilig og nødvendig. Jeg hadde også hatt god tid til å spole tilbake, og se på alt som ahdde vært vanskelig. Mange følelser hadde kommet opp, og det var godt å få lov og tid til å bearbeide dem.
Tiden var inne til å fortsette livet. Og jeg hadde tatt en avgjørelse for hvordan fremtiden skulle bli. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det jeg kunne, for at min jeg og min sønn skulle ha det så bra som mulig. Jeg gledet meg til å komme hjem. Være sammen med min sønn, treffe alle medlemmene på treningsstudioet mitt.
Dette hadde vært akkurat det jeg trengte. En passe lang og god ferie. Og jeg tenkte at dette var nok. Det jeg ikke visste da, var at dette var en god start, men absolutt ikke bra nok. Dette var bare begynnelsen. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå.
I mine tanker spolte jeg fremover i tid. Jeg så for meg hvordan hverdagen skulle bli fremover. En plan for hva jeg ville endre på, av vaner og rutiner, begynte å ta form. På listen min sto også noen helsekostprodukter jeg hadde funnet ut kunne hjelpe mot plager i klimakteriet, og jeg ville teste ut hvor mye kostholdet hadde å si. Jeg hadde merket at maten jeg hadde spist her, gjorde at jeg følte meg bedre. Men det kunne jo være et resultat av oppholdet som helhet, ikke nødvendigvis maten.
Jeg hadde brukt tiden til å lese meg opp på hva overgangsalder egentlig er. Hva er det som skjer fysiologisk? Opplever alle kvinner i alle land og kulturer dette? Er det arvelig hvor tøffe plagene er? Er det gjort forskning på om man kan bli bedre av å endre livsstil, spise annerledes eller trene? Jeg lette etter andre kvinner som fortalte hvordan de opplevde klimakteriet, men fant ingen.
Akkurat da tenkte jeg ikke på å begynne å skrive om dette selv. Jeg var mest opptatt av å finne løsninger for meg selv.
Men en liten spire ble nok sådd. Spesielt det at ingen snakket åpent om overgangsalderen, og dens plager, syntes jeg var trist.
Jeg reiste hjem med en positiv optimisme. Klar til å leve det best liv jeg kan, også gjennom overgangsalderen.
Har du tenkt over hvor verdifulle dine erfaringer egentlig er?
Jeg tenkte på dette mens jeg ruslet rundt i en hvit, kingsize badekåpe. Dagene mine var nå fylt med timelange massasjer, akupunktur, rolig trening i form av yoga og tai chi samt tarmskylling som var en selsom opplevelse.
For første gang på lang, lang tid hadde jeg mulighet for å bare være til. Her var det ingen elementer som kunne forstyrre roen som stedet gav. Ingen telefoner, ingen TV, ingen jobb, ingen barn. Ingenting jeg måtte gjøre eller rekke. Jeg kjente meg lett og rolig. Det var en myk ro. Som om jeg var tullet inn i en stor bomullsdott. Spenninger i musklene slapp taket, og kroppen min ble harmonisk og balansert.
Jeg tenkte på livet mitt som en bankkonto. Alt som har vært med på å skape meg, var innskudd på kontoen min. I løpet av livet har denne kontoen blitt ganske full. Spørsmålet var hvordan jeg hadde tenkt å forvalte disse verdiene.
Opplever du at positive hendelser har mer verdi enn negative? Det gjør de fleste av oss helt ubevisst. Positive opplevelser er det godt å tenke tilbake på. Gode tanker gir deg gode følelser. Gode følelser gjør kroppen glad. Den blir varm, avslappet og fylles med ny energi. Negative hendelser gjør det stikk motsattte, så du unngår å tenke for mye på dem.
Sånn var det for meg også. Jeg bestemte meg for å prøve å snu på dette, fordi jeg opplevde at vonde opplevelser også har en verdi.
Jeg forestilte meg at jeg ikke satte et positivt eller negativt fortegn foran de ulike innskuddene mine, men lot alle være nøytrale. Alle innskuddene mine fikk like stor verdi. Det er måten jeg velger å forvalte verdiene mine på, som er gir dem et positivt eller negativt fortegn. Velger jeg å forvalte verdiene mine riktig, vil jeg få avkastning, verdiene mine øker. På den måten kan jeg skape flere verdier.
Har du noen gang tenkt på hvordan du lytter når du treffer andre? Hvordan du speiler dine erfaringer?
Å lytte kan være vanskelig. Du vil så gjerne dele dine erfaringer rundt emnet, være forståelsesfull. Og du ønsker jo å bli møtt med forståelse når du deler noe med andre. Men hvor bevisst er du egentlig på denne prosessen? Hvordan lytter du? Og hvordan lytter andre til deg? Har du tenkt på at, det er når du er stille at du lytter best? Stille i sinn, kropp og munn?
Jeg hadde masse tid til å lytte til meg selv. Og jeg kjente at det var godt for meg. Alt hadde gått så fort det siste året. Jeg hadde hastet i vei, uten tid til å tenke gjennom alt som skjedde. Den vonde klumpen jeg hadde hatt i magen, jobbet fortsatt. Men nå, når alt var rolig rundt meg, hadde jeg mot til å bli kjent med den. Hver gang den harde, kalde knytteneven bokset meg i magen, prøvde jeg ikke å forsvare meg eller beskytte meg. Jeg møtte den, åpnet meg, og lot følelsene får ta overhånd.
Jeg gråt. Noen ganger stille, andre ganger hulket jeg så hele kroppen ristet. Jeg sørget. Det var en dyp sorg over å a mistet det livet jeg hadde bygd, sammen med mannen jeg elsket. Det var redsel. En verkende redsel over å ha såret de menneskene som betydde mest for meg. Redselen for å ha sviktet min sønn, som nå ble et skilsmissebarn. Angsten for å måtte klare hverdagen alene.
Ditt liv, i likhet med mitt liv, er i bevegelse. Livet er ikke stabilt, men endrer seg hele tiden, i større eller mindre grad. Noen faser av livet er forutsigbare, mens andre kan føre deg på ukjente og overraskende veier. Drømmer, mål og ønsker endrer seg etter hvert som du blir eldre og har mer erfaring. Du opplever lykke og sorg. Du formes av gode og dårlige avgjørelser og erfaringer.
Alle disse erfaringene lagres i sinnet og kroppen din. De former deg som menneske og din personlighet. Din måte å takle hverdagen på, møte utfordringer på, hvordan du ser på livet, hvordan du møter andre mennesker.
Kroppen din kan speile dine erfaringer, den du er. På samme måte som du leser et annet menneske, leser også andre deg. Holdningen din, måten du bruker blikket ditt på, smilet ditt, latteren din, stemmen din, måten du snakker på og ordene du velger er alle signaler som speiler din personlighet.
Klærne dine forteller også en hel del om deg. Det finnes egne ord som beskriver hvem du er ut i fra klesstil. Du kan være harry, soss eller moteløve. Klær kan også avsløre din politiske orientering og din sosiale status. De kan fortelle om du er individualist, alternativ, eller en fargerik person. Eller kanskje du ikke bryr deg om klær i det hele tatt? Det synes det også.
Alt dette betyr at du er unik. Akkurat som jeg er unik. Jeg kan aldri forstå deg og din situasjon fullt ut, fordi jeg ikke er deg. Jeg har ikke levd ditt liv med dine erfaringer. Det jeg gjør, er at jeg møter deg og din situasjon, ut i fra mine erfaringer. Jeg speiler det jeg ser når jeg ser deg, det du sier og måten du sier det på, gjennom mitt erfaringsfilter. På den måten prøver jeg å møte deg. På samme måte møter du dine medmennesker, bevisst eller ubevisst. Det er bare noe som skjer.
Mine følelser og tanker var blå. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg visste at dette var en nødvendig prosess. Jeg måtte bryte gjennom den mørkeblå tåken som gjorde meg tung og maktesløs. Optimismen lå og vaket bak sorgen. Jeg hadde noen avgjørelser jeg måtte ta for fremtiden. Og jeg ville strekker meg mot optimismen og håpet.
Tidlig morgen. Jeg lå i sengen og så utover Kamalaya Resort gjennom det store vinduet som strakte seg langs sengen min, fra gulv til tak.
Det glitret av det blå morgenlyset som badet sengen min i myk varme. Jeg hadde åpnet verandadøren som slapp inn en liten bris av fuktig luft. Solens intense stråler, saboterte vanningsannleggenes nattarbeid, ved å omdanne friskt vann til damp. Det luktet av våt jord og gress.
En hibiscus busk vokste stor og sterk opp langs ytterveggen på bygget. Den spredte seg nonsjalant over gelenderet på verandaen min, før den krøp bort til soveromsvinduet. De store røde blomstene lutet søt, nytrukket te. Gresshoppene og sirsissenen strykerduett var byttet ut med frisk og optimistisk fuglesang.
Bortenfor et tak av grønne trær og palmer, kunne jeg se stranden. Hvit sand strakte seg utover mot horisonten, hvor jeg kunne skimte den lille klippetoppen jeg hadde lest om. Inne i den klippen skulle det være bygget et lite buddhistisk tempel. Hele dette stedet, som skulle være mitt tilfluktssted i noen dager, er bygd på og rundt klipper og grotter. Klipper og grotter som har blitt brukt av buddhistiske munker og lærde til meditasjon, bønn og kontemplasjon.
Klippene, grottene, stranden og havet. Til alle tider har de vært her og sett mennesker komme for å søke indre fred, visdom, nærhet til Gud og selvinnsikt.
Jeg undret meg på om landskapet hadde trukket til seg av denne søkende energien. Eller om de stille har gitt av sin stabilitet og enkle tilstedeværelse, til det ikke var mer helende energi igjen.
Kanskje det er nok at vi kommer? Vi som søker blir muligens en del av denne synergien av balanse. Fred til å åpne alle sanser, ro til å tenke og nyte. Innbydelsen lyder: bare vær tilstede og en del av, ikke for noe eller noen.
Kamalaya. Lotusriket. Stedet bar sitt navn godt. Lotusblomsten er i buddhismen et symbol på skaperkraft, begynnelse og renhet. Jeg kikket bort på den rosa, friske blomsten som badet i et fat med friskt vann. Den sto på nattbordet mitt som et lite symbol på hva jeg håpet å finne her.
Vissheten om at dette stedet har en historie, at det alltid har vært her, og kommer til å være her lenge etter at jeg er borte, det er en trygghet i det. At noe bare er der. Ikke krever noe, ikke spør om noe, bare er der. Stille og urokkelig, men skiftende på samme tid. Natt blir til dag. Sol følger regn. Og jeg var hjertelig velkommen.
Jeg er av den type kvinne som noen ganger gjør noen underlige og kanskje unødvendige ting. Som for eksempel det faktum at jeg er en liste skriver. Jeg skriver lister over alt mulig. Alt jeg skal huske, ting jeg skal gjøre i dag, i morgen, neste måned og det jeg skulle gjort i fjor.
Denne forkjærligheten for lister har også ledet til systemer for alt og ingenting. System for vaskerommet, system for loftet, system for klesskapet og ikke minst system for kjøleskap og fryser, med tilhørende liste for innkjøp.
Det er positivt at jeg har god orden i saker og ting, og for meg helt nødvendig. Rot og kaos skaper kan skape mye irritasjon. Kombinert med høy temperatur i topplokket, mens man prøver å navigere gjennom en humpete hverdag. Det kan fort bli sånn at livet preges av en evig skattejakt etter bortkomne gjenstander. Dessuten blir jeg rett og slett sur og frustert av omgivelser som er i uorden.
Logistikken hjelper meg å være effektiv. Men noen ganger tenker jeg, at all denne organiseringen strengt tatt ikke er nødvendig. Noen ganger hender det at logistikken blir viktigere enn selve oppgavene, og det er jo ikke spesielt effektivt. Men det er noe med å skrive ned tanker for så å lese dem. Alt blir oversiktlig og pent, og jeg liker den følelsen av ryddighet og ro det gir meg. Og belønningen er tilfredsstillelsen jeg får, når jeg kan stryke ut en vel gjort oppgave fra listen.
Da jeg forberedte turen til Thailand hadde jeg selvsangt utarbeidet systemer. En pen skjematisk Excell liste i A4 format som viste alt jeg ikke måtte glemme, og hva jeg skulle pakke i koffert og håndbagasje.
Jeg hadde også laget en egen liste for nødvendig egenpleie før avreise. Nå skulle jo jeg reise til et sted som hadde som konsept egenpleie. På Kamalaya skulle jeg få både hudpleie, pedikyr og manikyr i tillegg til massasje og tilsvarende behandlinger. Logisk sett skulle det da ikke være nødvendig å gjennomføre en serie med egenpleier før avreise. Ikke i mine øyne. Jeg ville jo ikke komme til en hudpleie time med store, sorte, åpne porer? Eller til pedikyr med uflidde tær?
Siste kvelden hjemme brukte jeg til å gi meg selv en grundig overhaling fra topp til tå. Og det er i slike øyeblikk jeg lurer på hva slags mekanismer inne i meg som får meg til å gjøre slike unødvendige ting. Jeg undret meg også på om jeg er den eneste kvinnen som gjør sånt. Egentlig er dette min lille hemmelighet. Jeg vil jo ikke at noen skal vite at jeg har en full spadag hjemme hos meg selv. For å gjøre meg klar til å dra på spa.
På Kamalaya traff jeg kvinner og menn i alle aldre. Fra USA, Russland, England, Kina og Norge. Jeg skulle ønske jeg kunne si at alle kom fra ulike sosiale lag i samfunnet. Men det ville vært en løgn. Forskjellene var ikke så tydelige med en gang. Mye på grunn av min mangel på kompetanse inne hvem er hvem, og hva er hva, i de litt høyere sosiale lag i verden. Men også fordi alle var veldig hyggelige mot hverandre.
Det var vanlig at de som reiste alene, sånn som meg, ble invitert til å spise middag sammen med andre. Noe jeg satte stor pris på. Jeg savnet det å være to. Det var uvant og litt sårt å ikke ha en å dele reisen med. Og så var det jo noe med det å dele et måltid med andre. Mat for meg er like mye en sosial ting, som det å få i seg næring. Vi spiste sammen, delte dagens opplevelser og inntrykk, snakket om alt fra presidentvalget i USA til anekdoter om våre kjæledyr.
Forskjellene var ikke så tydelige om dagen da vi alle vandret rundt i hvite, nøytrale badekåper. Strippet for alt som kunne si noe om oss. Kun våre smil og personlighet ble tydelige. Det var til middag det ble tydelig. Uniformene var på og veldig nærværende. Hos noen endret det også personligheten. Uniformen krevde et annet smil, en annen måte å føre kroppen på. Små, men overtydelige signaler. Dette er meg. Den jeg vil du skal se, den som forventes at jeg skal leve opp til å være.
Og så, for å gi næring til min usikkerhet, begynte jeg å legge merke til ulike ting som var et tydelig tegn på forskjellene mellom oss. Mange av kvinnene var svært vakre. Lange modell ben på veldreide torsoer, kronet med et perfekt sminket ansikt, omkranset av nydelig hår. Min garderobe var fra H&M. Ders var fra den siste kolleksjonen til Gucci.
Og hvorfor ble jeg usikker? Fordi det rørte ved noe i meg som påpekte at jeg ikke var bra nok. Jeg hadde ikke oppnådd nok. Min uniform avslørte tydelig hvor jeg befant meg på livets statusstige.
Du har sikkert forstått at jeg også er en kvinne som funderer mye. Jeg tenker på ting som for andre kan virke veldig trivielle. Noe av det beste jeg vet er å sitte helt stille og bare observere. Omgivelsene jeg befinner meg i, luktene, lydene og menneskene. Alt dette gir næring til mine funderinger.
Men hva er egentlig poenget med å observere og tenke på alt og ingenting? Det vet jeg ikke helt. Men det gir meg et perspektiv på livet mitt, en ramme rundt alt det jeg befinner meg i til enhver tid.
Og jeg lærer noe nytt om meg selv hele tiden, mine dårlige og mine gode sider.
Det var en stille og svart natt. Airconditionen holdt rommet mitt svalt. Jeg var langt inne en en dyp søvn. Kroppen min hvilte tungt mot en myk madrass. Min søvn var drømmeløs.
Hjernen min, som var i hvilemodus, registrerte en kilende fornemmelse på halsen min. Tankene var pakket inn i varm bomull. Nervesentralen i hodet nøyde seg med å sende et signal til hånden min, som langt bortenfor meg selv, reagerte med å sveve bort til detinasjonen under haken. Fingrene landet for å klø bort kilingen. Det hjalp ikke. Kilingen fortsatte. Mer bestemt prøvde de igjen. Denne gangen møtte de noe som prøvde å gripe tak i dem. Raskt trakk de seg tilbake. Nervecellene i fingertuppene sendte ilsignaler til hjernen om at det nå var på tide å våkne.
Med et rykk satte jeg meg opp i sengen. Omtåket, men i alarmberedskap. All oppmerksomhet var rettet mot dette lille punktet på halsen. Stiv og stille satt jeg og ventet. Det kilte igjen, og nå ble det klart for meg, at jeg kunne kjenne taggene fra små føtter bevege seg sakte opp mot haken min. Med et hopp sto jeg i sengen, mens jeg viftet og slo med begge hendene. Fra halsen min kom det hvinende angstrop. De små føttene fikk tak i tommelen min, og klamret seg fast.
Mørket i rommet omsluttet meg, og jeg prøvde febrilsk å finne lysbryteren med den frie hånden. Lyset var blendende hvitt. Jeg myste mot den angrepne tommelen, og der satt den. En stor, fet og gullbrun bille. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest redd. Billen, som ufrivillig kjørte berg og dalbane, mens den klamret seg fast til min tommel, eller jeg som danset ekte, norsk blindebukkspringar i sengen.
I en elegant bue for billen gjennom luften, og landet med et klask på gulvet. Jeg var fri. Monsteret var overvunnet. To små føtter satt igjen på tommelen min som et seierstofe. Billen haltet sakte mot verandadøren og friheten.
I et sprang var jeg ved siden av den. Åpnet døren og feide billen ut med hotellets informasjonsbrosjyre. Jeg hoppet og spratt fortsatt. Føttene var ennå ikke helt komfortable med å ha kontaskt med gulvet.
Grøsninger for gjennom kroppen. Stemmebåndene slapp fortsatt ut enkelte falsetthvin. Jeg lukket døren og låste den. Trakk for gardinene og satte meg på sengekanten. Skjelven, fortumlet og med tørr hals.
Sengen! Hva hvis det var flere av dem? I et byks var jeg på bena igjen. Febrilsk endevendte jeg hele sengen, før jeg tok en runde rundt hele rommet på alle fire, for å sjekke alle mulige gjemmesteder. Ingen kryp å se. Gud skje lov.
Roen senket seg og jeg krøp opp i sengen igjen. Resten av natten sov jeg med lyset på. Bare sånn for sikkerhets skyld.
