De siste årene har jeg ikke klart å trene. Ikke orket eller maktet. Selv om jeg har prøvd, fordi jeg vet at trening hjelper. All bevegelse stimulerer de ulike prosessene i kroppen; muskler, hjertet, utskifting av avfallsstoffer gjennom lunger og hud, blodgjennomstrømningen som leverer friskt oksygen og næring til hver eneste lille celle, kjertler som produserer hormoner. Også hjernen og følelseslivet påvirkes av trening. En naturlig lykkepille om du vil.
Det å ha en god fysisk form er ferskvare. Slutter du å trene, mister du så å si alt du har trent opp, både muskelmasse, koordinering, balanse og kondisjon. Går det for lang tid før du er i gang igjen, må du begynne helt på nytt. Det gjelder også for en innbarka treningsinstruktør.
Overgangsalder og trening
Jeg har vært i overgangsalder sånn ca. fra jeg var 47 år. Sannsynligvis begynte det allerede da jeg var rundt 45, men da merket jeg ikke så mye til det, fordi jeg trente jevnlig. Først da jeg sluttet å trene, skjønte jeg hvor mye trening har å si.
Hormonmage
Nå må noe gjøres. For jeg har lyst til å være den beste versjonen av meg selv som jeg kan være. Jeg vil ikke ha mage fett, eller hormonmage som jeg kaller den. her
Fall av østrogen i kroppen, gjør at fettet som før pent og pyntelig fordelte seg jevn over mage, rumpe og lår, plutselig har bestemt seg for å samle seg rundt midjen. Det er også sånn at samtidig som fettet tilsynelatende øker i omfang, så svekkes muskelmassen. Så nå er jeg både litt tjukk og ikke veldig fast i fisken.
Her må noe gjøres. Ikke bare for utseendes skyld, men også for helsen.
Hormonell berg og dalbane
Jeg begynner å bli lei av å kjøre berg og dalbane styrt av mine hormoner. Eller rettere sagt: mangel på enkelte hormoner, ubalanse i andre.
Det er ikke hyggelig å føle at både kropp, humør og energinivå har tatt meg med på en ufrivillig karusell tur. I vill fart, kjører jeg utfor bratte stup, i en skranglete vogn. For så i neste sekund, bli kastet rundt en brå sving, så hardt og brutalt at jeg helt mister kontrollen over de mest basale ting.
Jeg vil av berg og dalbanen. Jeg vil heller seile stille og rolig inn mot alderdommen. Med en frisk, velfungerende og sprek kropp. Og det skal jeg jammen klare.
Da jeg var 7 år gammel begynt jeg å danse ballett. Hver tirsdag og torsdag tok jeg bussen inn til Drammen. Mamma hadde kjøpt en rund veske, i flettet kurvmateriale til meg, som jeg kunne ha mine pudderrosa ballettsko i. Det myke skinnet passet føttene mine perfekt. Og jeg var så stolt av, at jeg selv hadde sydd på silkebåndene, som jeg knyttet rundt leggene mine. Min hvite ballett drakt var pyntet med et rysjeskjørt og jeg følte meg som en ekte ballerina.
Etter skolen pleide jeg ofte å ta på meg drakten og skoene. Jeg satte håret opp i en fin knute i nakken. Akkurat sånn som ekte dansere pleide å ha. Jeg fant frem LP platen jeg hadde med musikken til Svanesjøen. Jeg elsket å leve meg inn i musikken, som tok meg med inn i et helt annet univers. Inn i en dramatisk fortelling om kjærlighet og glede, men også svik og død. Med musikken så høyt på, at den fylte hvert rom og hver eneste krik og krok i huset, danset jeg rundt i stuen. Jeg lot musikken skylle gjennom kroppen min og løfte meg inn i piruetter og arabesqer. Med myke, store armbevegelser prøvde jeg å etterligne en svanes vingeslag.
Jeg gledet meg over å ha en kropp jeg kunne uttrykke meg gjennom. Som jeg kunne føre inn i vakre trinn og bevegelser. Det var en nytelse å kjenne at kroppen lystret og var med på leken.
Fra danser til treningsveileder
Denne gleden har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Nå ble jeg aldri en berømt ballerina som fikk danse Svanesjøen på en scene. Min vei ble, via jazzdans og aerobic, å utdanne meg til treningsveileder. Mitt hjerte har alltid ligget nærmest gruppetrening i sal. Jeg trenger den gleden og energien jeg får fra de som er med på timen. Min inspirasjon og motivasjon kommer fra dem, sammen med musikken som er min drivkraft.
Treningsglede må også holdes ved like
Nå er det sånn, at alt man har, må holdes ved like. Det gjelder selvsagt den fysiske formen man er i, men underlig nok også treningsglede. I den perioden hvor jeg var langt nede, ble også denne gleden borte for meg. Selve treningen, og det å være instruktør, opplevdes bare som belastende og energitappende. Noe jeg ikke mestret lenger.
Etterhvert skulle jeg forstå at jeg led av depresjon. Men i tillegg til det var jeg på full fart inn i overgangsalderen. Begge disse tingene bidro til å svekke meg.
Når jeg sa ja til å bli med på Jakten, så sa jeg jo også ja til å bli med på en tv produksjon
Og akkurat det brukte jeg litt tid på å forberede meg på mentalt. Jeg har jo aldri vært på tv. Og absolutt ikke datet noen med et kamera på slep. Så for meg, var det viktig å prøve å se for meg, hvordan dette ville bli. Prøve å se det fra produksjonens side, fra Stefan sitt ståsted, se for meg de andre frierne, og ut i fra det forsøke å plassere meg selv.
For meg var dette litt ekstra utfordrende rent personlig sett. Stadig minnet hjernen min meg på dårlige erfaringer fra tidligere dater og kjærlighetsforhold. Og ikke minst spant tankene mine rundt alt som kan gjøre at jeg kommer til kort. At jeg ikke er bra nok, flink nok, sterk nok.
Det var trist å se at Hege forlot oss
For meg var de andre jentene viktige i dette eventyret. Det var ingen andre jeg kunne dele tanker med i alt dette. Bortsett fra de herlige folka som jobbet i produksjonen.
Vi frierne fikk et spesielt bånd, fordi vi sto i dette med begge beina sammen. Ingen kan helt skjønne hvordan det oppleves, bortsett fra oss. Vi ble godt kjent på denne tiden. Vi brukte hverandre for alt det var verd. Litt konkurrenter var vi jo. Men alle ønsket hverandre kun det beste. Vi støttet hverandre og heiet på hverandre.
Uansett hvor rart det kan høres ut, så var det sånn. Hege var en del av oss. Og det var leit å se henne reise fra oss.
Dette var uventet for oss alle. Ikke minst for Stefan. Og jeg synes det var tydelig at det påvirket han.
I kjærligheten ligger håpet og troen. Kjærligheten lar seg ikke rikke av konkurranseånd. Den bare er der, til rett tid, og på rett sted. Og det er umulig å vite hvor den vil lande til slutt. Det vet bare de to hjertene som over tid blir trukket mot hverandre.
Nå trengte jeg noen minutter alene med Stefan
Nervøst tok jeg mot til meg og spurte Stefan om vi kunne ta en prat. Noe han sa ja til.
Jeg er en fysisk person. Spesielt når jeg ikke er helt komfortabe,l og litt engstelig. For å føle meg tryggere snek jeg min hånd inn i hans store, varme neve. Det ble nok litt unaturlig for Stefan. Forsiktig loset han meg til at vi gikk arm i arm istedet.
Foto: Tv2
Alle spørmålene jeg hadde tenkt å stille han, var som blåst bort, i det vi satte oss ned på en liten plass i skogen. Egentlig var jeg ikke så nervøs for å snakke med han, men ble så urolig og stresset fordi jeg kjente på at vi hadde så lite tid. Egentlig styrte vi vel det selv. Men følelsen av at alt kan skje, hang som en skygge over meg. Jeg fant ikke den indre roen jeg trengte. Roen i meg selv, til å ta den tiden jeg trengte, for å komme naturlig nærmere Stefan. Bak hvert tre kan det når som helst dukke opp en frier som også vil ha tid med bonden.
Vi kjenner jo ikke hverandre ennå. Absolutt ikke. Vi er fortsatt i bli kjent perioden, så de minuttene vi får alene er veldig viktige.
Stemningen på gruppedaten var litt preget av at alle jentene gjerne ville synes litt, og lette etter sitt snitt til å stjele litt ekstra tid med Stefan. Den første delen av lunsjdaten hadde vært i overkant hot. Det kan du lese mer om her: Hot gruppedate endte i snørr og tårer – Jakten på kjærligheten
Mulig at smaksløkene våre var litt lammet, men resten av kroppen var i fyr og flamme. Ingenting er som en heit date, for å løse opp, og fjerne unødvendig gruff i jakteraketten.
Før gruppedaten var det jo ikke mange minuttene jeg hadde fått med Stefan. Det var bare de 5 min. på speed daten. Og akkurat den daten, gikk jo litt så som så. Speed daten kan du lese mer om her:
Jeg hadde satt av tid i mitt liv til å bli kjent med han. Og jeg kjente litt på, at jeg måtte prøve å få vist han en annen side av meg, enn den han hadde sett til nå. Min tanke var også at det var viktig å gjøre et godt inntrykk nå, så han hadde mer å vurdere ut i fra, når han skulle velge med seg de frieren han ville ha med seg hjem på gården.
Det var viktig for meg å prøve alt jeg kunne for å bli invitert med på gården. Jeg tenkte at når jeg kom hjem til han, så ville alt kanskje roe seg litt. At det da ville bli mer tid til å være sammen, at han ville ha mer tid til hver og en av oss, og at det å bli kjent ville bli mer naturlig, også for han.
Hege trekker seg
Hege var raskt ute med å be om en samtale med Stefan. Oi, tenkte jeg. Her er det om å gjøre å være litt på. Jeg tenkte at jeg ville bryte inn i samtalen deres når jeg kjente at det var riktig. En fin balansegang det der. Å ha respekt for at alle vil ha sine minutter med han, men samtidig ikke være redd for å gripe muligheten til en prat alene.
Før jeg rakk å sette ord ut i handling, kom de tilbake til oss. Og Hege slapp bomben om at hun ville tekke seg. Jeg ble helt målløs. For hun hadde til nå vært åpen om, at hun ville være med så lenge som mulig, og ville gjøre alt hun kunne for å bygge en relasjon med Stefan.
De andre jentene er dønn forelsket i deg
Det er fint å se den siste samtalen mellom de to. Frem til nå, har jeg ikke fått akkurat den biten til å falle på plass. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor hun valgte å reise hjem. Når jeg ser henne forklare, så forstår jeg hvorfor det ble sånn for henne. Og det er styrke i å gi seg, når en kjenner at dette ikke er riktig.
Jeg er enig med Hege i at noen av jentene allerede var småforelsket i Stefan. Det var veldig tydelig. Jeg var nok ikke en av de. For jeg, som Hege, trenger tid med en mann for å kjenne på forelskelse. Og det hadde jeg jo ikke hatt.
For meg er det litt underlig at så sterke følelser kan gro for en mann som er helt ukjent? Min opplevelse var nok at noen av jentene hadde gryende følelser, men ikke dønn forelsket kanskje. Jeg tror heller at håpet, og ønsket om, å møte den store kjærligheten var veldig sterk. Og det synes jeg er en både fin og ærlig sak. Så kanskje forelskelsen var mer knyttet til drømmen og håpet, enn selve bonden?
Foto: Tv2
Merkelig setting å være i
Ja, det er det virkelig. Og det må nesten oppleves tror jeg, for å fullt ut forstå hvordan det oppleves. Her er jeg sammen med seks andre flotte damer, som alle ønsker tid med Stefan. Tid vi egentlig ikke får. Alt er styrt av bonden og produksjonsteamet. Og de har all kontroll. Min kontroll, over noe som helst i denne settingen, sa jeg fra meg i det jeg kom hit til Rømskog.
Tenkt gjennom på forhånd
For meg var ikke dette veldig overraskende. Jeg hadde tenkt gjennom hvordan jeg trodde at dette ville bli på forhånd. Ikke bare tv biten av det, men også å skulle forholde meg til flere jenter som jakter på sammen mann. Hvor han er stjerna i produksjonen, men også blandt oss friere. All oppmerksomhet vil naturlig falle på han. I hvert fall inntil alt lander litt hjemme på gården hans.
For meg var det livsnødvendig å tenke nøye gjennom deltagelsen, også av personlige grunner. Jeg var redd og nervøs for at jeg ikke ville klare å gjennomføre dette. Dette kom til å bli tøft tenkte jeg. Og kanskje for tøft for ei med min bakgrunn? Iskalde føtter før avreise – Jakten på kjærligheten
Det jeg ikke visste akkurat da, var at denne gruppedaten var langt fra over. Mye spennende lå foran oss denne dagen.
Det var viktig for meg å få noen dyrebare minutter med Stefan alene. Jeg ville så gjerne finne ut mer om denne mannen, som var modig nok til å lete etter kjærligheten, i beste sendetid på tv. Et bitte, lite glimt hadde jeg fått inn i hans innerste. Det er jo ikke bare han som skal velge. Jeg skal jo også prøve å finne ut om jeg velger å bli enda bedre kjent med han. Om jeg fikk alenetid med Stefan, og hvordan det eventuelt gikk kan du lese her: Jakten på de dyrebare minuttene – Jakten på kjærligheten
Jakten på kjærligheten begynner lenge før serien gjør sin entre i din stue. Lenge før brevet er sendt. Måneder, kanskje år før du får se kjærlighetsjakten utspille seg. Bøndene og frierne åpner ikke opp sitt innerste kun for hverandre, men også for deg som følger denne reisen. Det ligger en sårbarhet der. Å tørre å vise sin lengsel etter å bli sett, elsket og satt pris på. Å bli forelsket kan føles som å bli funnet på et vis. Eller det kan oppleves som å finne selve lykken i livet. Lengselen etter å gi det samme tilbake til en partner.
Håpet sluknet
For meg har håpet, om å finne en å dele livet med, sakte men sikkert sluktnet. Det var ikke bevisst. Og det var heller ikke på grunn av dårlige erfaringer i mitt kjæresteliv. Selvom den bagasjen også har satt sine spor. Men de sporene har resultert i at jeg er mer forsiktig med hvem jeg vil ha en relasjon til. Mer våken når jeg treffer noen. Jeg vurderer nok en potensiell partner på et annet plan, enn jeg gjorde da jeg var ung.
Alderen har lært meg å være tålmodig. Avventende. Men også å se bak fasaden med vid åpne øyne. Og ikke minst, å tro på det jeg faktisk ser, uten å pynte på sannheten.
Gnisten døde ut
Gnisten som ligger i lengselen etter en kjæreste, døde ut litt etter litt i takt med en vanskelig periode i mitt liv. Etterhvert ble livet mitt så overveldende av ulike problemer og sykdom, at det til slutt slukte hele meg. Dette skal jeg ikke si så mye om her og nå, det vil jeg kanskje skrive om senere.
Det jeg har lyst til å si noe om er hvordan jeg har det nå, hva jeg gjør og hvordan jeg tenker for å ta vare på meg selv. Det kan du lese her: Nytenøkkelen
Overraskelsen jeg kjente på, da tv2 ringte å sa at Stefan ville møte meg, var stor. Hvordan det var å få telefonen om at Stefan ville møte meg, kan du lese her: Jakten på kjærligheten – Bonden vil møte meg
Pakker i panikk
Mens jeg pakket og gjorde meg klar til å reise, kom panikken snikende. Iskalde føtter forsøkte å dra meg tilbake inn i min trygge, men ensomme hule.
Du må bare hoppe i det Janne
Jeg kom til å tenke på råd jeg har fått. Du må bare hoppe i det Janne. Og hver gang dette ble sagt, tenkte jeg: “Ok. Men hoppe hvor?” Det er faktisk ikke så enkelt å finne en livspartner etter fylte 50. Eller enda verre, 55, som jeg er nå.
Sånn sett så føles Jakten på kjærligheten som et trygt sted å begynne. Jeg vet at det høres rart ut. Men tanken min er at, det er ikke mye vi kan skjule for hverandre, i denne prosessen. Vi blir på en måte tvunget litt inn i åpenhet og ærlighet. Og, når du velger å lete etter kjærligheten på tv, går jeg ut i fra at du virkelig mener det.
Livsglede
Jeg har det veldig bra nå. De siste to årene har jeg ønsket å begyne å leve igjen. For hver dag kjenner jeg at livsgleden er tilbake. Den glade, spontane, sterke og humørfylte Janne er på ful fart tilbake. Hun som er glad i å være sammen med andre. Som elsker å gi av seg selv, vise omsorg. gjøre andre lykkelige.
Kommer jeg til å klare å stå i dette?
Jeg tenkte nøye gjennom hvordan dette ville bli. Det hjalp meg mye å prøve å se dette fra ulike vinkler. Mentalt se for meg hvordan dette ville være for Stefan, de andre frierne og produksjonen. Er det en ting jeg er blitt god på de siste årene, så er det å lære meg å forberede meg mentalt. Det blir lettere da. Å beholde positiviteten. Se det meste i et lyst perspektiv. Også det som kan bli utfordrende og vanskelig.
Allikevel… kommer det til å bli for mye for meg? Er jeg klar for å åpne hjertet mitt? Vil jeg klare å tro på meg selv? Eller vil usikkerheten, og min lille selvtillit når det gjelder dating, bli overveldende tydelig?
Uansett hvor dette vil ende så vil jeg helt sikkert lære mye om meg selv. Finne ut hvor jeg er akkurat nå, Og hvis jeg finner kjærigheten, vinner bonden, gården og hele livsstilen, så er jo hele dette eventyret ved det. Vinn, vinn uansett hvor jeg lander. Men først må jeg tørre å hoppe.
“Hei, jeg ringer fra Tv2 og vil bare fortelle deg at Stefan veldig gjerne vil treffe deg”
Da jeg endelig hadde tatt mot til meg, og sendt inn brev til bonden Stefan, hadde jeg faktisk veldig liten tro på at han ville invitere meg til å bli kjent med han. Samtidig tenkte jeg at det kan jo hende? Kanskje han synes at jeg er ei dame det er verd å bruke tid på? Og, hvis jeg ikke sender brev, tør å ta en sjanse, så er skjer det jo ingenting. Jeg kan ikke tape uansett. Fordi jeg kan bare vokse på dette. Å tørre å hoppe ut i noe ukjent, er første steg i å møte livet igjen.
Jeg ble helt stum. Og det tok litt tid før hjernen registerte at jeg faktisk var invitert med videre. En frydefull, spent følelse spredte seg i hele kroppen. Hjertet pumpet den urolige gleden i rasende fart ut i hele meg. Det var fint og litt skremmende på en gang. Deilig, og veldig uvant, å kjenne at sommerfuglene i magen endelig hadde våknet fra sin dype søvn, og flagret ivrig rundt der inne.
Hendene mine skalv litt mens jeg svarte: “nei, er det sant?” Jeg fikk sagt at jeg ble skikkelig overrasket og at jeg ble så glad. Den blide damen i telefonen lo litt av min reaksjon, og syntes det var gøy at jeg reagerte med overrasket glede. Og på spørsmålet om jeg kunne tenke meg å bli med videre, var svaret mitt et soleklart ja. Dette ville jeg absolutt være med på.
Hva har jeg egentlig blitt med på nå?
Litt senere, når overraskelsen hadde lagt seg litt, begynte jeg å tenke over hvordan dette kanskje kom til å bli. Det begynte å sive inn over meg at jeg i tillegg til å møte en mann jeg var interessert i, så skulle jeg forholde meg til at dette er en tv innspilling.
Hvordan kom det til å bli? Skal de filme oss hele tiden? Er det tv produksjonen eller bonden som bestemmer hva som skal skje? Hvordan blir datene lagt opp? Og så lurte jeg veldig på, om det å bli kjent med Stefan, ville drukne i alt dette rundt?
Fryktelig mange spørsmål dukket opp. Og ingen av dem kunne jeg finne svar på. Alle svarene jeg ønsket meg lå i denne opplevelsen jeg nå hadde meldt meg på. Hvis jeg ville ha svar, og hvis jeg ville finne ut om Stefan var et kjæreste emne for meg, så måtte jeg legge bort analysehjernen og hente frem den eventyrlystne sjelen istedet.
Mange forberedelser
De neste dagene ble jeg godt forberedt fra en super profesjonelt team fra Freemantle (produksjonsselskapet) og Tv2. Jeg fikk prate med noen av de som skulle følge oss med kamera og mikrofoner, hun som hadde ansvar for media og presse, de som skulle holde meg i hånden og ta vare på meg gjennom dette, og til sist en samtale med en psykolog. Alle var så fine og hyggelig å snakke med. Og veldig forståelsesfulle for at dette er skummelt å bli med på. Jeg kjente at jeg ble veldig trygg, og slappet mer og mer av. Teamet som jobber med Jakten på kjærligheten, er så proffe på alle mulige måter. Fokuset deres var å gjøre dette til en super opplevelse for oss alle. Dette var jo ingenting å være redd for. Eller?
Korona test
Alle som skulle være med måtte få en korona test. Og hvis den var positiv, kunne man ikke bli med. Jeg var overlykkelig da min test var negativ, og jeg fikk det siste absolutte klarsignalet for å bli med. Under oppholdet måtte jeg ta spytt tester annenhver dag, for å være sikke på at jeg var korona fri.
Jeg var fortsatt fryktelig spent, men kjente at jeg gledet meg mer og mer. Og, ikke minst, jeg visste at dette var jeg klar for. Jeg var klar for å møte han som kanskje skulle bli mannen i mitt liv, min kjæreste.
…hvordan det er å leve med post traumatisk stress lidelse, depresjon og angst. Like vanskelig er det å fortelle hvordan, jeg jobber med å snu vonde opplevelser. Se rett inn i mørket, og vite at jeg holder lyset og løsningen.
Dette er mitt. Jeg kan ikke endre det, men jeg kan eie det. Gjøre med det hva jeg vil.
Det er jeg som er sjefen. Ikke minnene eller diagnoser.
Jeg vil leve videre, og jeg vil leve godt.
Snu meg selv
Disse ordene som jeg har skrevet, prøver å beskrive hvordan jeg snur på meg selv. Jeg begynner med tankene mine, som skaper følelser i meg, som igjen får utløp i en handling.
Nytenøkkelen
Nytenøkkelen passer i alle livets dører.
Det eneste jeg trenger å gjøre, er å bruke den til å åpne dører som har vært lukket i mitt indre. Dører jeg ikke har hatt vilje eller ork til å åpne.
Noen ganger, blir jeg engstelig for å, åpne for alt som minner om nytelse og glede. Min redsel for å bli skuffet vaker øverst i følelsesregisteret mitt.
Jeg ser for meg, i min indre kino, hvordan jeg bruker nytenøkkelen til å åpne meg opp for glede og tilfredshet.
Mine tanker blir snudd fra negativitet til positivitet i det jeg dreier nøkkelen rundt og åpner døren.
Late morgener med kaffe på sengen. Og hvert minutt teller.
Så dyrebare er minuttene at ikke ett sekund kan kastes bort på å vente på solen.
Heller vil jeg nyte at regnet gir meg mulighet til å dovne meg, bake boller, tenne stearinlys, gå en tur i skogen etterfulgt av en deilig varm dusj.
Kakao med krem, hengekøye og bål. Duften av vått gress blander seg med søt røyk fra brente bjørkekubber. Jeg har raggsokker og ullgenser på.
Bikinien ligger trygt i skuffen sin etter endt flørt med sommeren. Den lukter fortsatt litt av salt sjø og solkrem. Det er litt vemodig. Den ser litt trist ut der den ligger. Nyvasket og pent foldet sammen. Den venter. For den vet at alt tar slutt, men det kommer nye muligheter. Nye dager med sol, varme, salt sjø, sand og solkrem.
I mellomtiden skal jeg fortsette å pleie denne deilige, fargesprakende høsten for alt den har å gi. Det er nytetid for alle mine sanser.
De seks av oss som ble invitert med videre, og på gruppedate med Stefan, var ekstra spente denne morgenen. Alle lurte veldig på hva vi skulle gjøre sammen. Stefan hadde forberedt oss på at han hadde en plan klar, som kanskje ville gi oss noe å bryne oss på. Vi jentene hadde fundert mye, og snakket om, hva denne utfordringen kunne være.
Han hadde bedt oss om ikke å tenke så mye på dette. Men det gjorde vi jo selvfølgelig. Og mange gode ideer dukket opp. Fra hinderløype til svømmekonkurranse. Saueklipping og traktorkjøring. Eller kanskje bare en hyggelig lunsj? Med bryggedans? Hvor han brukte litt tid på hver enkelt av oss, for å bli bedre kjent?
En hot utfordring
Vi visste jo alle at Stefan dyrker chilli. Og en av oss nevnte at hun trodde det kanskje ble noe med chilli. Kanskje en chilli spise konkurranse? Jeg må innrømme at jo mer jeg tenkte på dette forslaget, jo mer tenkte jeg at det er nok riktig. Chillispising kunne være hans oppfordring, eller ildprøve, til oss.
Ønsket meg litt romantikk
I mitt stille sinn håpet jeg på en gruppedate med en romantisk undertone. Men ville en chilli spise konkurranse ha en flørtende tone? Jeg tenkte at det kanskje kom an på settingen. Hvordan han hadde tenkt seg dette. Og så tenkte jeg at dagen lå foran oss som en åpen bok. Og i det første kapitlet i eventyret, hadde han sikkert satt av plass til gode samtaler, hygge, kos og litt romantikk.
Samlet sto vi utenfor hotellet og trippet spent, da Stefan kom vinkende og smilende for å ta oss med til stedet vi skulle være.
Alt klart for en nydelig lunsj
I enden av en liten sti som ledet mot vannet, var det dekket et nydelig lunsjbord til oss i en vakker lysning i skogen. Bordet bugnet av ost, frukt, salat, asparges, scampi og all verdens godsaker. Det eneste som stakk seg ut som litt underlig, var flere flasker med melk. Og skåler med youghurt. Bitene falt på plass. Melk og youghurt demper den brennende følelsen i munn og mage, som det å spise rå, hot chilli etterlater seg.
Foto: Tv2
Chilli spise konkurranse
Stefan gikk rett på sak etter at han hadde ønsket oss velkommen til bords. Her skulle det spises rå chilli ja. Flere chilli til og med. Fra ikke så veldig sterk, til grusomt, fryktelig, og ut av det ville sterk. Og den som klarte å komme gjennom alle de ulike chilliene, uten å spytte ut, ville få en alene date med han.
Foto: Tv2
Varselklokkene mine ringte
Varselklokkene mine begynte å ringe. Jeg hørte at de gikk av, men jeg lyttet ikke. Hele denne settingen er så uvant. Et helt crew av mennesker følger oss intenst hele tiden. Det er mikrofoner og kameraer som ser og hører alt. Dette er jeg ikke vant til i det hele tatt. Følte meg litt stiv, usikker og utilpass. All fokus ble trukket mot dette skremmende og fremmede. Jeg prøvde å tvinge alle mine antenner mot Stefan, de andre frierne og det vi skulle gjøre sammen. Lukket igjen alt annet av tanker og følelser, slik at jeg kunne være meg selv og tilstede akkurat der og da.
Dette var den første muligheten jeg hadde til en ny samtale med Stefan. Som jeg håpet ville vise han flere sider ved meg. Selv om varselklokkene ringte svak et sted der inne, valgte jeg å overhøre dem. De var bare irriterende støy akkurat nå. Jeg forsto heller ikke helt hvorfor alarmen gikk. For det var jo absolutt ingen røde flagg i dette scenarioet. Eller?
Ville så gjerne lære mer om Stefan
Og jeg ville så gjerne lære mer om han. Personen Stefan. Ikke bonden Stefan som dyrker chilli, og er med på Jakten på kjærligheten, men mannen som har åpnet sitt hjerte for å finne kjærligheten.
Egentlig syntes jeg dette var en underlig måte å bli kjent med oss på. Sånn egentlig, innerst inne, tenkte jeg det. Hvis jeg skal være helt ærlig.
De tankene dyttet jeg lett bort. Jeg er en person som blir lett revet med. Og jeg synes sånt er gøy. Men kanskje ikke som en del av et møte, hvor fokuset er å bli personlig og dypere kjent med hverandre?
Jentene svelget unna
Vi jentene tok dette på strak arm, og svelget unna chilli etter chilli. Stemningen var god den. Vi lo, mens vi gispet etter luft, og tårer og snørr rant i strie strømmer. Konkurranseånden var over oss. Hver og en ville ha alenetid med Stefan. Og vi var villige til å kjempe for den dyrebare tiden.
Foto: Tv2
Dårlig selvfølelse
Alle vet vi at tiden er knapp når det gjelder å smøre egen sjanse til å bli invitert med videre. Og vi er fortsatt nye både for hverandre, for Stefan og for hele denne settingen vi er i. Å sette godfoten først, være omgjengelig, positiv og uredd, blir nesten et mantra.
Jeg, med min dårlige selvfølelse og tro på meg selv når det gjelder dating, gjorde meg ekstra nervøs. Og det fine med denne konkurransen, var at jeg glemte å være engstelig en stund. Jeg bare ble med, uten å tenke noe særlig.
Hva lærte jeg om Stefan?
Stefan fikk vist litt av hvem han er. Sin pasjon for chilli var tydelig. Og han delte villig av sin kunnskap om denne frukten.
Kanskje dette også er en del av hans humor? Og det at han kanskje liker å pushe seg selv og andre innimellom? Jeg sier kanskje. For jeg vet ikke. Det blir bare et inntrykk jeg satt igjen med.
Foto: Tv2
Minnet litt om spisekonkurransene i Senkveld
Det ble jo begrenset hvor godt vi ble kjent med han i løpet av denne lunsjen. Og hvor mye han fikk lære om hver og en av oss frierne.
Morsomt var det. Og helt forferdelig og litt vondt. Det minnet meg på Senkveld med Thomas og Harald, da de hadde spisekonkurranser.
Hva lærte Stefan om oss?
Det ble ingen spørsmål fra han til oss. Ingen mulighet for intimitet. Vi fikk ikke stilt han de litt dypere spørsmålene.
Jeg hadde kanskje ventet at han skulle være litt mer ivrig etter å få tid med hver enkelt av oss? Bruke tiden godt for å bli bedre kjent? Begynne å danne seg et bilde av, hvem han ville invitere med seg inn på gården?
Ballen ligger på hans bane
På speed daten opplevde jeg at det var litt opp til meg. Å flørte, og å vise litt av min personlighet, på godt og vondt. Min tanke var vel også at ballen nå lå i hans fang.
Dette var vel den måten som fungerte best for han? Han har jo også med seg en bagasje inn i dette. Som sikkert preger hans måte å forholde seg til oss jentene på, og hele sirkuset rundt.
Heidi var den tøffeste av oss, og stakk av med premien. Og daten vår slutter litt dramatisk da en av jentene velger å trekke seg. Mer om dette i neste episode, hvor gruppedaten fortsetter i en litt mer romantisk setting.
Stefan slet litt under utvelgelsen. Han ble stresset og så litt rørt ut. Men også bare forvirret.
Fra hans ståsted er dette sikkert minst like skummelt, annerledes og stressende, som det er for oss. Vi jentene skal jo bare bli kjent med, og “ta inn” han. Mens han skal danne seg et bilde av åtte ulike jenter. Og dette skal skje på relativt kort tid.
Stefan måtte rett og slett ta seg en pause midt i utvelgelsen. Oi da tenkte jeg… kanskje han har glemt navnene våre?
Og der satt vi da. Enda mer nervøse enn noen gang. Litt engstelig ble jeg også for hva som skjedde med han? Tenk hvis han trakk seg? Ikke ville være med på dette sirkuset allikevel?
Seinere snakket jeg med Stefan om at han måtte ta en pause. Jeg spurte om han rett og slett ikke husket alle navnene? Han svarte at det stemte. Og da ble han stresset fordi han ville gjerne tiltale hver og en med navn
Stefan gjør sine valg
Endelig kom han tilbake. Satte seg ned, og med alvorlig og fortsatt litt rørt mine, valgte han de han ville ha med videre. En etter en. Fem jenter fikk sin invitasjon. Nå var det bare ei jente til han kunne invitere med videre.
Foto: Tv2
Ville jeg bli valgt bort?
Jeg var så nervøs. Hjertet hamret og magen knøt seg. Så ble jeg valgt bort igjen. Og det gjør vondt altså. Akkurat når det gjelder slike ting, endrer man seg ikke særlig selv om man er blitt 55.
Forskjellen på å ta et avslag som eldre, i forhold til når man er ung, er vel måten en takler det på. Livserfaring er godt å ha bagasjen sånn sett. Jeg vet at knusende nederlag ikke er verdens ende. Det viktige er egentlig hvordan jeg velger å takle det. Forholde meg til det. Hvordan jeg snakker til meg selv etterpå.
Stefan ser på meg. Så ser han ned. Og jeg kjenner virkelig at det ikke kommer til å bli meg. Jeg sukker, samler meg, og gjør meg klar til å reise meg og takke for meg.
Så sier Stefan: “Janne, har du lyst til å bli bedre kjent med meg?” For en lettelse. Jeg trodde ikke jeg hørte riktig. Sjokkert fikk jeg stotret frem: “Ja, veldig gjerne”.
En karusell av følelser
Det var en av mange følelsesmessige karuseller jeg skulle få være med på i løpet av Jakten på kjærligheten. Og jeg må innrømme at, det er akkurat det som er vanskeligst ved å være med på dette.
Trist å si farvel
Det ble også veldig følelsesladet å skulle si farvel til de to jentene som måtte reise hjem. Vi hadde jo vært sammen en stund nå. Vi jentene hadde til nå hatt mer tid sammen enn vi hadde hatt med Stefan.
Og i denne settingen knyttet vi oss fort til hverandre. Som støtte, hjelp og noen å prate med i alt dette. Vi åpnet oss fort opp for hverandre. Vi delte tanker, latter, nerver og usikkerhet. Oss i mellom var det ingen konkurranse. Vi var mer opptatt av å gjøre dette til en fin opplevelse for alle. Ta vare på hverandre.
De seks utvalgte: Hege, meg, Stefan, Pernille, Lene, Heidi og Gro
Foto: Tv2
Så glad jeg ble. Jeg gledet meg over at han ville bli bedre kjent med meg. Så fantastisk. Og jeg gledet meg til å endelig bli bedre kjent med han.
Stefan avsluttet dagen med å invitere oss med på gruppedate dagen etter. Og han avslørte at han hadde en liten utfordring til oss.
Hvordan gruppedaten ble, og hva slags utfordring han hadde til oss, kan du lese her:
